fredag 21. april 2017

Erfaringer har gjort meg rikere!

Nå er jeg mamma til en fantastisk gutt på snart 8 måneder. Jeg har fått det jeg drømte om til slutt! Veien var lang!!! Gått ned i vekt, gått opp i vekt, vært til laparoskopi, satt sprøyter på meg selv, vært gjennom mislykket prøverør, blitt spontant gravid, hatt kostholdsregulert svangerskapsdiabetes, tatt blodsukker fem ganger per dag, vært på streng diett, hatt bekkeløsning, hatt streptokokk b (GBS) i svangerskap og i fødsel og lært meg å amme og ta vare på et lite spedbarn. Jeg er så mange erfaringene rikere på disse to årene siden karusellen med utredning, forsøk, graviditet, svangerskap, fødsel og mammaliv startet. Jeg har masse å gi av min erfaring, og når lillemann sover skriver jeg ofte på forum. Deltar aktivt på prøverørsforumer og svangerskapsdiabetesforumer, for jeg har masse informasjon å gi. Jeg er fortsatt medlem av Ønskebarn, og brenner for de som strever med å få barn.

Jeg kjenner jeg gruer meg til å bli prøver igjen da det var en lang vei før jeg ble gravid forrige gang! Vi hadde nylig fem års bryllupsdag, og snakket om det å prøve på flere. Jeg har tatt et valg om å være hjemme med lillemann til han blir to år. Han begynner i barnehage i august 2018, og da begynner jeg på jobb igjen. Jeg har fått permisjon fra jobben til da, og har til og med vært så heldig å bli flyttet til en av jobbens avdelinger i hjemkommunen. Jeg gleder meg til kortere kjørevei. Kanskje vi bare må hive oss rundt og bli prøvere igjen sommeren om et år til. Det er jo fortsatt over ett år til, og jeg er nok mer klar for prøving da. Tiden vil vise hvilket valg vi tar! Inntil videre koser vi oss. For tiden er lille forkjølet, og vi har strevd med nattesøvn, men dagene er fine for det om. Det består av mye pupp og leking!

Har du spørsmål om noe av det jeg vet masse om, så ta gjerne kontakt eller kommenter. Mine ører er alltid åpne!

søndag 29. januar 2017

Forkjølelse, nytt søvnmønster, smaksprøver - straks 5 måneder!

Året startet opp tøft. På nyttårsaften skrek og skrek han. Dagen etter oppdaget vi at han hadde fått sin første forkjølelse. Etterfulgt av han fikk både mannen min og meg også forkjølelse. Søvnmønsteret ble helt ødelagt etter sykdom og han har skreket mye etter vi har lagt han på kveldene. Den siste uka har han vist tegn til å være trøtt rundt kl 18, og nå har han plutselig begynte å sove sammenhengende fra kl 18.30-06.00. Han sover i sin egen vugge ved siden av meg, men tar han opp kl 06.00 og han ligger inntil meg og ammes, og der blir vil liggende å slappe av og kose oss til klokka blir 08.00-09.00. Dagene går i det samme! Amming, amming, kos, leking, trening på mage og rygg, tur til byen, treff med andre babyer og lignende. Vi var nylig til både kontroll og fysioterapeut. Alt virker normalt med utvikling.

Han er straks 5 måneder og har nettopp begynt med smaksprøver. Jeg var tidligere fast bestemt på kun å gi morsmelk til han ble 6 måneder, men hver gang vi satt ved bordet skrek han i et par uker og gapte med munnen. Nå har han fått smake på litt hjemmelagde fruktmoser, og smaksprøveporsjoner av Nestlegrøt blandet med morsmelk. Gutten smiler og ler ved spisebordet og gaper! Det tar nok lang tid før vi er oppe i porsjoner så tiden fram til 6 måneder blir kun morsmelk og disse små smaksprøvene. Jeg var så heldig å finne en brukt Avent steamer/blender på en kjøp og salg gruppe på Facebook. Den er helt genial til matlaging! Jeg skal lage et innlegg om hva slags moser jeg lager etterhvert når jeg er godt i gang ;-) Er fortsatt bare i starten. Har bedt mamma om å kjøpe chiafrø og hirseflak til oss på Sunkost. Nærmeste Sunkost ligger 30 minutter unna og lille har begynt å bli hysterisk ved bilkjøring igjen. Han simpelthen hater det!!! Prøver å unngå det mest mulig så får heller de vi kjenner som bor et stykke unna, besøke oss mer her hjemme. Regner med det er en overgang!

Denne fantastiske maskinen har jeg fått meg!!!!! 



fredag 2. desember 2016

3 måneder

På mandag var vi på 3 månders kontroll. Lille venn har veier nå 5520gram, er 63,8cm lang og hadde en hodeomkrets på 41,5cm. Tenk så mye han har vokst. Plutselig er mange av bodyene i 62 litt korte i skrittet. Vi koser oss endelig med ammingen, til tross for mye ømhet første halvannen måneder. Det virker som det er nok av melk og han sover nå over på nettene, sett bort fra de to-tre nettene der han har sovet dårlig etter vaksinen han fikk denne uka. Han fikk ikke feber, men fikk vondt i magen og misfornøyd på kvelden. Han har begynt å kose seg med fille og bamse (se bilde under). Fine gutten vår! Ikke minst må vi feire at det denne uka er et år siden han ble unnfanget!!!! Jordmor regnet på det og det tyder på at det skjedde på julebordskvelden vår i fjor. Vi jobber begge for samme arbeidsgiver ;-) Noen på jobben tullet med om vi skulle ta "same prosedure as last year" i år, men jeg holder meg hjemme på julebordkvelden og koser meg med gutten vår så kan mannen gå. Det kommer nye julebord og hver dag og kveld med lille venn er spesiell. Vil ikke gå glipp av noe!



søndag 13. november 2016

30 år!

På torsdag fylte jeg 30 år. Jeg husker bursdagen min i fjor. Jeg var så lykkelig og gikk rundt med et 5 dager gammelt embryo i magen (om det fortsatt levde da), men bare 7 dager etterpå skjønte jeg at prøverørsforsøket ble mislykket da jeg begynte å blø. Jeg hadde fantasert om å ha en liten baby på 30 års dagen, men tenk slik ble det likevel. Tenker på lille i magen innimellom fortsatt, og at det før lille vennen vår var et bittebittelite embryo der inne som har vært en gutt eller jente. En dag skal jeg fortelle det til gutten vår!



tirsdag 8. november 2016

Barnedåp vel overstått

Den 6.november ble vår lille venn døpt. Den nærmeste familien var tilstede, og vi feiret dagen på menighetssenteret etterpå med koldtbord fra en lokal matbedrift og masse gode kaker. Selv laget jeg skumkake med hjemmelaget blå gele. Bestefedrene, og en onkel og en tante var faddere. Han var da bare rett over to måneder da han ble døpt og da alle skulle ha nattverd, så ville han ha pupp. Det ble en ammestund i sakrestiet ;-)









mandag 24. oktober 2016

Puppen løs i ammetåka

Så er vi godt inne i ammetåka og det meste av gjøremål utenom foring av lillegutt går litt på en snei. Jeg synes ammestarten var tøff, og nå har jeg lært hva økedøgn er, og har funnet ulike former for førstehjelp mot såre brystknopper. Produksjonen kom godt i gang, og han legger på seg og følger kurven sin perfekt. Jeg er stolt og glad for at jeg klarer å fullamme gutten vår. Denne uka blir han 2 måneder. Forrige uka ble han veid, og har gått fra fødselsvekt på 3190gram til vekt 7 uker senere på 4605gram.

De siste dagene har han også "spist seg opp" på kveldene og sovet over til neste dag. Det innebærer at han forventer pupp kl 17, 18, 19, 20 og 21, og deretter sovner han og våkner mellom kl 05-07 neste morgen. Det er et velkjent fenomen, og setter stor pris på ammehjelpsgruppen på Facebook og Ammehjelpen nettsider. Jeg skulle virkelig lest der før fødsel, for jeg har lært så mye den siste måneden. Anbefaler det til alle førstegangsfødende eller flergangsfødene som ikke fikk til ammingen første gang. Nå tar vi en dag om gangen, og ser hvor lenge vi klarer å holde på.

Etter tøffe barseluker, føler jeg endelig kroppen har hentet seg inn. Jeg tror fortsatt det sitter et sting igjen. Legen så på 6 ukers kontrollen for to uker siden at det var i ferd med å løsne, men det kjennes ut som det er litt igjen av det. Mensen har ikke kommet tilbake, men det er ganske normalt at den er borte så lenge man fullammer. Foreløpig har vi ikke kommet inn i noe normalt samliv. Jeg kjenner jeg gruer meg til å ha sex igjen. Det er trossalt bare 2 måneder siden jeg fødte, men kjenner at vi snart må komme igang igjen. Venter man for lenge, blir det bare enda skumlere. Redd det skal føles mye annerledes enn før og at både mannen og meg selv blir skuffet. Dagene er så travle at disse knipeøvelsene blir litt glemt. Prioriterer heller å øve med lillemann for at han skal følge sin motoriske kurve også ;-)

Skal ikke skrive så sjelden som jeg har gjort i det siste. 6.november skal vi ha barnedåp og da skal jeg komme med referat om bordpynt, kaker og dagen generelt. Når jeg ser på været ute, faller tankene tilbake på høsten i fjor. På denne tida var jeg i gang med Menopur-sprøytene og egguttak var om bare får uker til. Det er rart hvor mye som har skjedd på det året. Så ble det ikke noe prøverørsbarn på oss, og embryo forsvant, men vi fikk en helt unik hjemmelaget gutt som jeg elsker over alt på jord. Livet som mamma er fantastisk, selv om jeg er mye trøtt og ser mindre fjong ut enn jeg pleide ;-)

Fakta jeg gjerne skulle visst før jeg begynte med amming:



tirsdag 13. september 2016

Min igangsatte fødsel

Da jeg hadde kostholdsregulert svangerskapsdiabetes ble det bestemt at dersom babyen ikke hadde blitt født til ultralydtermin, så vil jeg bli satt kunstig i gang. De siste ukene før fødselen gikk jeg til modningsakupunktur og stripping. Da fikk jeg også mer informasjon om hvordan igangsetting fungerer. Metoden de bruker på sykehuset der jeg fødte, er ved hjelp av vaginale tabletter.



Jeg håpet i det lengste at fødselen skulle starte av seg selv, men termindagen kom og ingenting hadde skjedd. Jeg hadde fått time til igangsetting, eller induksjon som det kalles på fagspråket, tirsdag 30.august kl 08.40. Jeg våknet lenge før vekkerklokka den morgenen, og hadde grusom mageknip. Hadde vært våken i korte bruddstykker veldig mange ganger den natta, nervøs og stresset. Mannen min hadde fått fri fra jobb for å være med meg, og det var jeg veldig glad for.

Da vi ankom sykehuset kl 08.40, kom vi raskt inn på undersøkelsesrommet. Det var en eldre jordmor og en jordmorstudent som var der. De tok blodtrykket, babyens hjertelyd ble sjekket, urinprøve ble sjekket, og de sjekket livmorhals og åpning. Det var fortsatt bare middels modent med åpning på 2-3 cm, slik jeg også hadde fått greie på ei uke før også. De ordnet med innleggingspapirer, armbånd og jeg kledde meg om til sykehusklær. Jeg fikk tildelt et rom, og fikk beskjed om at en kvinnelig vikargynekolog ville komme i løpet av en times tid. Kl 09.30 kom gynekologen. Hun tok også en undersøkelse av livmorhals og åpning, og den første tabletten ble satt inn. Jeg fikk greie på at de kan sette inn til sammen 8 tablett med 6 timers mellomrom før de eventuelt må gjøre bestemmelse om andre inngrep. Jeg skjønte raskt at det betydde keisersnitt på fredag om ikke noe hadde skjedd før den tid.

Lite skjedde etter første tablett, og neste skulle settes inn rundt kl 16. Jeg måtte ligge flatt i en time etter at tabletten var satt inn, så vi brukte resten av tida til å gå noen runder på sykehuset sammen. Lørdagen før hadde vi også kjøpt en quizbok, så løste litt quiz mens vi ventet. Mannen gikk ut en tur midt på dagen siden det ikke var mat til han på føden, og det var nok også godt å få litt frisk luft. Kl 15.30 kom det ny jordmor på vakt, og vi kjente henne fra tidligere siden hun også er kommunejordmor i vår kommune. Hun ringte gynekolog på vakt, og fikk beskjed om at hun kunne sette neste tablett. Det var ikke noe endring på livmorhals og åpning, og ettermiddagen og kvelden gikk videre som den hadde gjort tidligere. Det kom inn jordmødre og barnepleiere og hilste på, mens jeg lå og merket lite endring. Det ble sjekket hjertelyd på baby og rieaktivitet, og den viste små sammentrekninger i livmor men ikke noe jeg merket tydelig annet enn småmurring.

Da kvelden kom følte jeg meg utslitt etter en natt med lite søvn, og mannen min måtte reise hjem da det ikke er mulig for far å overnatte foruten de to første nettene etter at babyen faktisk er født. Jeg fikk også vite at de ikke ville sette inn en tablett til den kvelden i tilfelle det skulle starte rier midt på natta. Gynekolog på vakt mente det var bedre at jeg fikk sove godt den natta. Jeg spurte om det var mulig å få «noe å sove på» og det skulle jeg få når det nærmet seg midtnatt. Rett før vaktbytte fikk jeg Klyx (klyster) og sovetabletter. Kom meg raskt på do, og tok en lang dusj før jeg tok tablettene. Jeg sovnet godt, men søvnen varte ikke mer enn tre timer da jeg kl 03 våknet brått av sammentrekninger. Jeg begynte å ta tida og fant ut at de kom med 3-5 minutters mellomrom. Da ringte jeg på jordmor, og hun koblet opp maskinen igjen og så tydelig rieaktivitet men ikke kraftig. Hun sa det fortsatt var lenge igjen, og foreslo at jeg skulle få en morfinlignende sprøyte i låret for å få sove godt videre. Jeg sov kanskje ytterligere en time da jeg våknet og følte meg uvel. Gikk på do og kastet opp, men la meg raskt igjen. Ringte mannen midt på natten og fortalte at noe holdt på å skje. Vi avtalte at han skulle komme tidlig neste morgen. Natta ble bare verre og jeg kastet opp ti ganger etter hverandre. Jordmor kom tilfeldigvis inn da jeg satt på en stol foran doen og kastet opp. Hun gikk for å finne mer isvann til meg, og spurte om jeg hadde ringt mannen. Hun sa hun trodde fødselen var i gang snart. Jeg mistenkte at kvalmen mer kom av tablettene eller sprøyta jeg fikk. Jeg orket ikke stort til frokost, og ble glad da mannen kom. Det var jordmorbytte kl 08.30, og jordmor på vakt den natta sa at hun var helt sikker på at når hun kom på vakt igjen torsdag ville jeg ha blitt mamma.

Så var onsdag 31.august godt i gang, og kl 09.30 kom jordmor og jordmorstudenten som skrev meg inn dagen før for å sjekke meg og sette inn ny tablett. Det var litt mer åpning, og maskinen viste rieaktivitet fortsatt med 3-5 minutters mellomrom. Da jeg hadde ligget en time med tablettene hadde sammentrekningene gått til å komme hvert 3 minutt. Da klokken nærmet seg 11, bestemte de seg for å flytte meg over til fødestua. Jeg hadde fått påvist GBS i urin under hele svangerskapet, og skulle få antibiotika under fødsel og måtte få minst to doser med 6 timers mellomrom før aktiv fødsel. Jordmor mente det var lurt å starte med dette siden riene begynte å bli så tette.

På fødestua fikk jeg første dose antibiotika intravenøst i hånda. Jeg skulle også forsøke å spise et par knekkebrød, men apetitten var ikke på topp. Det ble bestemt at jeg skulle få en pose med næring i intravenøst siden jeg hadde kastet opp så mye og strevde med å få i meg mat. Riene kom jevnlig og jeg fikk begynne med litt lystgass. Jeg hadde sagt at jeg i utgangspunktet var skeptisk til epidural og valgte derfor ikke å ønske det heller denne dagen. Jeg synes jeg var koblet opp i all slags ledninger allerede, og så vondt kunne det vel ikke gjøre? Jeg var også skeptisk til morfin eller Fentanyl siden jeg kastet så opp natta før etter å ha fått det. Galne meg gikk inn i en igangsatt fødsel på kun lystgass. Hadde jeg visst…

Mens vi var der kom det inn noen andre fødende på nabofødestua, og studenten flyttet over for å være hos de. Jeg fikk hjelp av mannen og jordmor til å komme meg på toalettet. Vi måtte ha med et helt trillestativ siden jeg fikk intravenøst. Etter en stund ble det innkalt flere jordmødre, og kl 12.30 kom kommunejordmor på vakt og var hos oss. De andre to flyttet over til den andre fødende. Da klokka nærmet seg 13 begynte riene å komme tettere. Hun ringte på gynekolog for å høre om medisineringen, og det ble bestemt at om riene kom hyppigere måtte jeg få neste dose antibiotika tidligere enn 6 timer. Jeg fikk første dose kl 11, og skulle egentlig ikke fått neste før kl 17. De neste to timene er ganske susete for meg, da jeg hadde smertefulle rier hvert minutt og brukte mye lystgass. Det var så ille at jeg ikke klarte å gå på do alene etter kl 13, og det ble derfor satt inn kateter. Jeg vekslet mellom å ligge på ryggen, ligge på siden og stå på kne i senga. Da jeg stod på kne i senga hørte jeg babyens hjertelyd falle ut noen ganger, hørte piping og så rød tekst sprette opp på skjermen. Jeg skjønte at noe ikke var helt bra.

Jeg kjente jeg ble redd, og hørte babyskrik fra nabofødestua. De andre fødende kom inn etter oss og fødte før oss. Kunne det ikke bare vært meg det var så lett for? Her lå jeg med alarmerende lys på skjermen… Plutselig forsvant hjertelyden til babyen, og så kom den tilbake igjen men veldig lav. Hver gang jeg presset skjedde dette.  Jordmor ringte til legen på vakt for å få klarhet i hva som burde gjøres, og på et tidspunkt var det igjen to jordmødre i rommet. Jeg hadde nå full åpning og det ble bestemt at det skulle settes inn en elektrode på babyens hode for å måle aktiviteten hans. Vannet ble tatt i samme slengen, og de sa det var normalt men ikke mye fostervann som kom ut. Elektroden satt ikke godt og datt ut flere ganger. Det ble også bestemt at det måtte stilles ned på lystgass og opp på oksygen for at lille i magen skulle få noe ekstra. Plutselig eskalerte smertene helt da jeg ikke lenger omtrent hadde noe smertestillende.

Akkurat i denne tida var det vaktskifte, og ny jordmor kom på vakt. Det var hun som var med på siste del av aktiv fødsel og tok i mot babyen vår. Fødselslegen ble tilkalt igjen, og mannen min sier han hørte det ble sagt at ambulanse til sentralsykehuset måtte bli klargjort. Jeg er glad jeg ikke hørte det, for da hadde jeg nok blitt enda mer redd. Sykehuset jeg fødte på har ikke nyfødtintensivavdeling, så om babyen trenger mer hjelp enn normalen blir man videresendt til sentralsykehuset som er 10 mil unna. Rommet ble plutselig fullt av helsepersonell av ulik slag, og så kom vakuummaskinen fram... Den durte høyt. Legen tok en blodprøve fra babyens hode som nå var synlig i åpningen. Babyen hadde kommet helt ned i bekkenet, så det var ikke et alternativ med keisersnitt. De visste ikke årsaken til at hjertelyden falt ved pressriene. Legen sa det var viktig at jeg presset på rette tider når han satte i gang med vakuum. Det hele gikk veldig fort derfra. Da babyen kom ut ble han lagt noen få sekunder på magen min, og navlestrengen ble kuttet momentant. Han var blå i ansiktet, og jeg hørte ikke en lyd. Han ble tatt med til et bord i enden av rommet, og jeg fikk ikke sett han mer. Et lite hode med mørkt hår klistret seg fast i hjernen min, men jeg hadde ikke fått sett hvordan ansiktet så ut. Selv om det i journalen stod at han fikk 8 minutter med hjelp på dette bordet, så føltes de minuttene som evigheter. I denne mellomtiden lå jeg med en klump i halsen og skulle «føde» morkaka.

Det viste seg at han hadde navlestrengen to ganger rundt halsen. Uff, det kunne gått så galt… Jeg sprakk ganske mye nedentil da alt måtte skje så fort, og lå en time for å bli sydd. Jeg måtte bedøves på nytt for det tok så lang tid at bedøvelsen begynte å gå ut igjen. I løpet av den timen fikk jeg babyen på magen, men syingen var så vond at jeg måtte ta lystgass og følte meg ganske medtatt og apatisk. Heldigvis fikk vi en stund alene med han alene når alt var over og jeg var sydd sammen, men da var jeg så opprørt at jeg ikke klarte å sanse alt sammen. En ting er jeg glad og overrasket over, er at tross hard medfart av både mor og barn, så fikk vi raskt kommunikasjon og han begynte å suge på brystet den første timen han lå i armene mine.

Jeg er så stolt og glad for at mannen min som har sykehusskrekk ikke gikk ut av rommet under den verste delen av fødselen. Det hadde vært helt forferdelig å skulle vært der alene. Det var godt å vite at han var tilstede, for jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv.

Etterpå gikk det bare slag i slag. Første kvelden ble bli flyttet inn på et familierom der far kan få være med mor og barn i to døgn. De mente at babyen var ganske kald og anbefalte oss å ha han inntil oss i senga. Jeg var livredd for å legge meg på han og fikk nesten ikke blund på øynene. Heldigvis ble han god og varm på den måten. Jeg blødde enda ganske mye, og hadde smerter i underlivet. Da klokka nærmet seg midtnatt og de tok han ut for blodprøver fikk jeg også smertestillende tabletter.

Morgenen etter kom en av legene og sa det måtte sendes flere prøver avgårde siden han fikk for lite oksygen under fødsel, og at de må sjekke at alt er i orden. De kommenterte på at hendene og føttene hans krøllet seg, og jeg begynte momentant å tenke på celebral parese, og skjønte at det var det de også siktet til. Dersom noe var usikkert ville vi bli sendt videre til sentralsykehuset samme dag. Heldigvis ble de prøvene i orden, og de kunne ikke se at det var noe galt med han. I tillegg måtte han stikkes hver fjerde time i 48 timer siden jeg hadde kostholdsregulert svangerskapsdiabetes og GBS. Det gjorde vondt langt inni meg å se alle stikkene på føttene hans. Stakkars lille gutten vår.

I tillegg meldte ikke melka sin ankomst i noen betydning på sykehuset. Han virket sulten, og turnuslegen som kikket på han dagen etter fødsel mente han virket uttørket i huden, og anbefalte at han fikk ekstra næring. Jeg følte meg mislykket, og jordmødrene og barnepleierne ville helst ikke gi han morsmelkerstatning. Han fikk kun erstatning noen få ganger mens vi var på sykehuset. Jeg fikk masse hjelp med ammetrening, og lærte masse om teknikker, men det hjalp ikke så mye når melka ikke kom. Vekta hans gikk ned noen hundre gram, men de sa det var fint innenfor grensene. Den siste dagen vi var på sykehuset ble jeg pumpet, og det viste seg at jeg kun så ut til å ha rundt 5ml og babyer på den alderen trenger rundt 30ml per måltid sa barnepleier. Jeg ble sendt hjem med plan for at jeg neste uka før vi skulle inn på sjekk igjen, skulle gi det jeg hadde samt 25ml NAN etter amming.

Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å være flere dager til ammingen kom i orden, men den dagen mannen min måtte dra hjem satt jeg bare og gråt ustoppelig på sykehuset. Jeg klarte ikke å si hva det var. Tror rett og slett det ble litt for mye for meg med en hard fødsel, stadig nye prøver som måtte tas av babyen vår, samt at mannen min plutselig måtte dra hjem og jeg ble flyttet til et lite enmannsrom og måtte dele bad med noen og det var ekstremt lytt. Sistnevnte var all deles ikke greit, da jeg strevde med å komme meg på do etter fødsel, og hadde mye smerter i underlivet. Man kunne jo ikke sitte og fise og bæsje uten at de ville høre det på naborommet, da badet lå mellom rommene. Mannen min ble fortvilet, og hentet en av jordmødrene. Jeg fikk en lang og god samtale med henne, og hun mente det kunne være en etterreaksjon på at jeg ble så skremt under fødsel. Hun sa jeg kan få en samtale med en av de som var på vakt den dagen, men kjenner at jeg egentlig ikke vil tenke mer på det nå. Vil bare komme videre.

Blodsukkeret hans ble stadig for lavt, og derfor måtte jeg være igjen da mannen dro hjem. De måtte ha minst to fine målinger før jeg fikk dra med lillegutt. Jeg ante at det hadde å gjøre med at han fikk for lite mat av meg. Heldigvis kom det en veldig hyggelig barnepleier på vakt, og hun skjønte at hele opplegget tæret på meg og at jeg hadde problemer med å få melk under sånn et press og stress som det hadde vært. Den kvelden mannen min hadde dratt, sa hun at de skulle gi han riktig dose med morsmelkerstatning og se om det endret på blodsukkeret. Neste ettermiddag fikk vi dra hjem etter to gode blodsukkermålinger!

Etter et par dager hjemme økte melkemengden gradvis fra 5ml, til 10ml, til 35 ml og nå to uker etter fødsel ligger det på 50-65ml per pumping og jeg kan fullamme han slik det er nå. Hvem hadde trodde det på sykehuset da det virket helt tomt? Nå er jeg bare glad for å være hjemme, og glad for å ha fått verdens fineste gutt. Hver gang jeg ser på han blir jeg glad!

Vi har også vært tilbake på sykehuset en tur for å få sjekk hos barnelege, og han kunne ikke se noe unormalt med gutten vår tross en hard fødsel. Hendene og føttene som var unaturlig knyttet første døgnet har blitt helt normale, og han fikk ikke infeksjon som følge av min GBS og heller ikke problemer med blodsukkeret.

Jeg tror det blir en stund før jeg tørr å vurdere å bli gravid igjen. Fødselen skremte meg voldsomt, men jeg har lært masse og jeg ville aldri gått inn i en igangsatt fødsel uten epidural igjen. Jeg er tøff, men «tøffere enn toget» har jeg nå lært at jeg ikke er…

Nå starter barseltida, og det krevende å være mamma med materunder 2-3 ganger per natt. Heldigvis har vi kommet oss ut litt disse vi har hatt sammen som familie. Vi har hatt besøk av nærmeste familie, hatt noen trilleturer og vært på nyfødtfoto. På fredag begynner mannen på jobb igjen, og da starter tilværelsen for lillegutt og meg alene. Det blir en ny og travel epoke! Endelig er vi foreldre etter flere års barneønske!