Jeg håpet i det lengste at fødselen skulle starte av seg selv, men termindagen kom og ingenting hadde skjedd. Jeg hadde fått time til igangsetting, eller induksjon som det kalles på fagspråket, tirsdag 30.august kl 08.40. Jeg våknet lenge før vekkerklokka den morgenen, og hadde grusom mageknip. Hadde vært våken i korte bruddstykker veldig mange ganger den natta, nervøs og stresset. Mannen min hadde fått fri fra jobb for å være med meg, og det var jeg veldig glad for.
Da vi ankom sykehuset kl 08.40, kom vi raskt inn på
undersøkelsesrommet. Det var en eldre jordmor og en jordmorstudent som var der.
De tok blodtrykket, babyens hjertelyd ble sjekket, urinprøve ble sjekket, og de
sjekket livmorhals og åpning. Det var fortsatt bare middels modent med åpning
på 2-3 cm, slik jeg også hadde fått greie på ei uke før også. De ordnet med
innleggingspapirer, armbånd og jeg kledde meg om til sykehusklær. Jeg fikk
tildelt et rom, og fikk beskjed om at en kvinnelig vikargynekolog ville komme i
løpet av en times tid. Kl 09.30 kom gynekologen. Hun tok også en undersøkelse
av livmorhals og åpning, og den første tabletten ble satt inn. Jeg fikk greie
på at de kan sette inn til sammen 8 tablett med 6 timers mellomrom før de
eventuelt må gjøre bestemmelse om andre inngrep. Jeg skjønte raskt at det
betydde keisersnitt på fredag om ikke noe hadde skjedd før den tid.
Lite skjedde etter første tablett, og neste skulle settes
inn rundt kl 16. Jeg måtte ligge flatt i en time etter at tabletten var satt
inn, så vi brukte resten av tida til å gå noen runder på sykehuset sammen.
Lørdagen før hadde vi også kjøpt en quizbok, så løste litt quiz mens vi ventet.
Mannen gikk ut en tur midt på dagen siden det ikke var mat til han på føden, og
det var nok også godt å få litt frisk luft. Kl 15.30 kom det ny jordmor på
vakt, og vi kjente henne fra tidligere siden hun også er kommunejordmor i vår
kommune. Hun ringte gynekolog på vakt, og fikk beskjed om at hun kunne sette
neste tablett. Det var ikke noe endring på livmorhals og åpning, og
ettermiddagen og kvelden gikk videre som den hadde gjort tidligere. Det kom inn
jordmødre og barnepleiere og hilste på, mens jeg lå og merket lite endring. Det
ble sjekket hjertelyd på baby og rieaktivitet, og den viste små
sammentrekninger i livmor men ikke noe jeg merket tydelig annet enn småmurring.
Da kvelden kom følte jeg meg utslitt etter en natt med lite
søvn, og mannen min måtte reise hjem da det ikke er mulig for far å overnatte
foruten de to første nettene etter at babyen faktisk er født. Jeg fikk også
vite at de ikke ville sette inn en tablett til den kvelden i tilfelle det
skulle starte rier midt på natta. Gynekolog på vakt mente det var bedre at jeg
fikk sove godt den natta. Jeg spurte om det var mulig å få «noe å sove på» og
det skulle jeg få når det nærmet seg midtnatt. Rett før vaktbytte fikk jeg Klyx
(klyster) og sovetabletter. Kom meg raskt på do, og tok en lang dusj før jeg
tok tablettene. Jeg sovnet godt, men søvnen varte ikke mer enn tre timer da jeg
kl 03 våknet brått av sammentrekninger. Jeg begynte å ta tida og fant ut at de
kom med 3-5 minutters mellomrom. Da ringte jeg på jordmor, og hun koblet opp
maskinen igjen og så tydelig rieaktivitet men ikke kraftig. Hun sa det fortsatt
var lenge igjen, og foreslo at jeg skulle få en morfinlignende sprøyte i låret
for å få sove godt videre. Jeg sov kanskje ytterligere en time da jeg våknet og
følte meg uvel. Gikk på do og kastet opp, men la meg raskt igjen. Ringte mannen
midt på natten og fortalte at noe holdt på å skje. Vi avtalte at han skulle
komme tidlig neste morgen. Natta ble bare verre og jeg kastet opp ti ganger
etter hverandre. Jordmor kom tilfeldigvis inn da jeg satt på en stol foran doen
og kastet opp. Hun gikk for å finne mer isvann til meg, og spurte om jeg hadde
ringt mannen. Hun sa hun trodde fødselen var i gang snart. Jeg mistenkte at
kvalmen mer kom av tablettene eller sprøyta jeg fikk. Jeg orket ikke stort til
frokost, og ble glad da mannen kom. Det var jordmorbytte kl 08.30, og jordmor
på vakt den natta sa at hun var helt sikker på at når hun kom på vakt igjen
torsdag ville jeg ha blitt mamma.
Så var onsdag 31.august godt i gang, og kl 09.30 kom jordmor
og jordmorstudenten som skrev meg inn dagen før for å sjekke meg og sette inn
ny tablett. Det var litt mer åpning, og maskinen viste rieaktivitet fortsatt
med 3-5 minutters mellomrom. Da jeg hadde ligget en time med tablettene hadde
sammentrekningene gått til å komme hvert 3 minutt. Da klokken nærmet seg 11,
bestemte de seg for å flytte meg over til fødestua. Jeg hadde fått påvist GBS i
urin under hele svangerskapet, og skulle få antibiotika under fødsel og måtte
få minst to doser med 6 timers mellomrom før aktiv fødsel. Jordmor mente det
var lurt å starte med dette siden riene begynte å bli så tette.
På fødestua fikk jeg første dose antibiotika intravenøst i
hånda. Jeg skulle også forsøke å spise et par knekkebrød, men apetitten var
ikke på topp. Det ble bestemt at jeg skulle få en pose med næring i intravenøst
siden jeg hadde kastet opp så mye og strevde med å få i meg mat. Riene kom
jevnlig og jeg fikk begynne med litt lystgass. Jeg hadde sagt at jeg i
utgangspunktet var skeptisk til epidural og valgte derfor ikke å ønske det
heller denne dagen. Jeg synes jeg var koblet opp i all slags ledninger
allerede, og så vondt kunne det vel ikke gjøre? Jeg var også skeptisk til
morfin eller Fentanyl siden jeg kastet så opp natta før etter å ha fått det. Galne
meg gikk inn i en igangsatt fødsel på kun lystgass. Hadde jeg visst…
Mens vi var der kom det inn noen andre fødende på
nabofødestua, og studenten flyttet over for å være hos de. Jeg fikk hjelp av
mannen og jordmor til å komme meg på toalettet. Vi måtte ha med et helt
trillestativ siden jeg fikk intravenøst. Etter en stund ble det innkalt flere
jordmødre, og kl 12.30 kom kommunejordmor på vakt og var hos oss. De andre to
flyttet over til den andre fødende. Da klokka nærmet seg 13 begynte riene å
komme tettere. Hun ringte på gynekolog for å høre om medisineringen, og det ble
bestemt at om riene kom hyppigere måtte jeg få neste dose antibiotika tidligere
enn 6 timer. Jeg fikk første dose kl 11, og skulle egentlig ikke fått neste før
kl 17. De neste to timene er ganske susete for meg, da jeg hadde smertefulle rier
hvert minutt og brukte mye lystgass. Det var så ille at jeg ikke klarte å gå på
do alene etter kl 13, og det ble derfor satt inn kateter. Jeg vekslet mellom å
ligge på ryggen, ligge på siden og stå på kne i senga. Da jeg stod på kne i
senga hørte jeg babyens hjertelyd falle ut noen ganger, hørte piping og så rød
tekst sprette opp på skjermen. Jeg skjønte at noe ikke var helt bra.
Jeg kjente jeg ble redd, og hørte babyskrik fra
nabofødestua. De andre fødende kom inn etter oss og fødte før oss. Kunne det
ikke bare vært meg det var så lett for? Her lå jeg med alarmerende lys på
skjermen… Plutselig forsvant hjertelyden til babyen, og så kom den tilbake
igjen men veldig lav. Hver gang jeg presset skjedde dette. Jordmor ringte til legen på vakt for å få klarhet
i hva som burde gjøres, og på et tidspunkt var det igjen to jordmødre i rommet.
Jeg hadde nå full åpning og det ble bestemt at det skulle settes inn en
elektrode på babyens hode for å måle aktiviteten hans. Vannet ble tatt i samme
slengen, og de sa det var normalt men ikke mye fostervann som kom ut.
Elektroden satt ikke godt og datt ut flere ganger. Det ble også bestemt at det
måtte stilles ned på lystgass og opp på oksygen for at lille i magen skulle få
noe ekstra. Plutselig eskalerte smertene helt da jeg ikke lenger omtrent hadde
noe smertestillende.
Akkurat i denne tida var det vaktskifte, og ny jordmor kom
på vakt. Det var hun som var med på siste del av aktiv fødsel og tok i mot
babyen vår. Fødselslegen ble tilkalt igjen, og mannen min sier han hørte det
ble sagt at ambulanse til sentralsykehuset måtte bli klargjort. Jeg er glad jeg
ikke hørte det, for da hadde jeg nok blitt enda mer redd. Sykehuset jeg fødte
på har ikke nyfødtintensivavdeling, så om babyen trenger mer hjelp enn normalen
blir man videresendt til sentralsykehuset som er 10 mil unna. Rommet ble plutselig
fullt av helsepersonell av ulik slag, og så kom vakuummaskinen fram... Den
durte høyt. Legen tok en blodprøve fra babyens hode som nå var synlig i
åpningen. Babyen hadde kommet helt ned i bekkenet, så det var ikke et
alternativ med keisersnitt. De visste ikke årsaken til at hjertelyden falt ved
pressriene. Legen sa det var viktig at jeg presset på rette tider når han satte
i gang med vakuum. Det hele gikk veldig fort derfra. Da babyen kom ut ble han lagt
noen få sekunder på magen min, og navlestrengen ble kuttet momentant. Han var
blå i ansiktet, og jeg hørte ikke en lyd. Han ble tatt med til et bord i enden
av rommet, og jeg fikk ikke sett han mer. Et lite hode med mørkt hår klistret
seg fast i hjernen min, men jeg hadde ikke fått sett hvordan ansiktet så ut. Selv
om det i journalen stod at han fikk 8 minutter med hjelp på dette bordet, så
føltes de minuttene som evigheter. I denne mellomtiden lå jeg med en klump i
halsen og skulle «føde» morkaka.
Det viste seg at han hadde navlestrengen to ganger rundt halsen.
Uff, det kunne gått så galt… Jeg sprakk ganske mye nedentil da alt måtte skje
så fort, og lå en time for å bli sydd. Jeg måtte bedøves på nytt for det tok så
lang tid at bedøvelsen begynte å gå ut igjen. I løpet av den timen fikk jeg
babyen på magen, men syingen var så vond at jeg måtte ta lystgass og følte meg ganske
medtatt og apatisk. Heldigvis fikk vi en stund alene med han alene når alt var
over og jeg var sydd sammen, men da var jeg så opprørt at jeg ikke klarte å
sanse alt sammen. En ting er jeg glad og overrasket over, er at tross hard
medfart av både mor og barn, så fikk vi raskt kommunikasjon og han begynte å
suge på brystet den første timen han lå i armene mine.
Jeg er så stolt og glad for at mannen min som har
sykehusskrekk ikke gikk ut av rommet under den verste delen av fødselen. Det hadde
vært helt forferdelig å skulle vært der alene. Det var godt å vite at han var
tilstede, for jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv.
Etterpå gikk det bare slag i slag. Første kvelden ble bli
flyttet inn på et familierom der far kan få være med mor og barn i to døgn. De mente
at babyen var ganske kald og anbefalte oss å ha han inntil oss i senga. Jeg var
livredd for å legge meg på han og fikk nesten ikke blund på øynene. Heldigvis
ble han god og varm på den måten. Jeg blødde enda ganske mye, og hadde smerter
i underlivet. Da klokka nærmet seg midtnatt og de tok han ut for blodprøver
fikk jeg også smertestillende tabletter.
Morgenen etter kom en av legene og sa det måtte sendes flere
prøver avgårde siden han fikk for lite oksygen under fødsel, og at de må sjekke
at alt er i orden. De kommenterte på at hendene og føttene hans krøllet seg, og
jeg begynte momentant å tenke på celebral parese, og skjønte at det var det de
også siktet til. Dersom noe var usikkert ville vi bli sendt videre til
sentralsykehuset samme dag. Heldigvis ble de prøvene i orden, og de kunne ikke
se at det var noe galt med han. I tillegg måtte han stikkes hver fjerde time i
48 timer siden jeg hadde kostholdsregulert svangerskapsdiabetes og GBS. Det gjorde
vondt langt inni meg å se alle stikkene på føttene hans. Stakkars lille gutten
vår.
I tillegg meldte ikke melka sin ankomst i noen betydning på
sykehuset. Han virket sulten, og turnuslegen som kikket på han dagen etter
fødsel mente han virket uttørket i huden, og anbefalte at han fikk ekstra
næring. Jeg følte meg mislykket, og jordmødrene og barnepleierne ville helst
ikke gi han morsmelkerstatning. Han fikk kun erstatning noen få ganger mens vi
var på sykehuset. Jeg fikk masse hjelp med ammetrening, og lærte masse om
teknikker, men det hjalp ikke så mye når melka ikke kom. Vekta hans gikk ned
noen hundre gram, men de sa det var fint innenfor grensene. Den siste dagen vi
var på sykehuset ble jeg pumpet, og det viste seg at jeg kun så ut til å ha
rundt 5ml og babyer på den alderen trenger rundt 30ml per måltid sa barnepleier.
Jeg ble sendt hjem med plan for at jeg neste uka før vi skulle inn på sjekk
igjen, skulle gi det jeg hadde samt 25ml NAN etter amming.
Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å være flere dager til
ammingen kom i orden, men den dagen mannen min måtte dra hjem satt jeg bare og
gråt ustoppelig på sykehuset. Jeg klarte ikke å si hva det var. Tror rett og
slett det ble litt for mye for meg med en hard fødsel, stadig nye prøver som
måtte tas av babyen vår, samt at mannen min plutselig måtte dra hjem og jeg ble
flyttet til et lite enmannsrom og måtte dele bad med noen og det var ekstremt
lytt. Sistnevnte var all deles ikke greit, da jeg strevde med å komme meg på do
etter fødsel, og hadde mye smerter i underlivet. Man kunne jo ikke sitte og
fise og bæsje uten at de ville høre det på naborommet, da badet lå mellom
rommene. Mannen min ble fortvilet, og hentet en av jordmødrene. Jeg fikk en
lang og god samtale med henne, og hun mente det kunne være en etterreaksjon på
at jeg ble så skremt under fødsel. Hun sa jeg kan få en samtale med en av de
som var på vakt den dagen, men kjenner at jeg egentlig ikke vil tenke mer på
det nå. Vil bare komme videre.
Blodsukkeret hans ble stadig for lavt, og derfor måtte jeg
være igjen da mannen dro hjem. De måtte ha minst to fine målinger før jeg fikk
dra med lillegutt. Jeg ante at det hadde å gjøre med at han fikk for lite mat
av meg. Heldigvis kom det en veldig hyggelig barnepleier på vakt, og hun
skjønte at hele opplegget tæret på meg og at jeg hadde problemer med å få melk
under sånn et press og stress som det hadde vært. Den kvelden mannen min hadde
dratt, sa hun at de skulle gi han riktig dose med morsmelkerstatning og se om
det endret på blodsukkeret. Neste ettermiddag fikk vi dra hjem etter to gode
blodsukkermålinger!
Etter et par dager hjemme økte melkemengden gradvis fra 5ml,
til 10ml, til 35 ml og nå to uker etter fødsel ligger det på 50-65ml per
pumping og jeg kan fullamme han slik det er nå. Hvem hadde trodde det på
sykehuset da det virket helt tomt? Nå er jeg bare glad for å være hjemme, og
glad for å ha fått verdens fineste gutt. Hver gang jeg ser på han blir jeg
glad!
Vi har også vært tilbake på sykehuset en tur for å få sjekk
hos barnelege, og han kunne ikke se noe unormalt med gutten vår tross en hard
fødsel. Hendene og føttene som var unaturlig knyttet første døgnet har blitt
helt normale, og han fikk ikke infeksjon som følge av min GBS og heller ikke
problemer med blodsukkeret.
Jeg tror det blir en stund før jeg tørr å vurdere å bli
gravid igjen. Fødselen skremte meg voldsomt, men jeg har lært masse og jeg
ville aldri gått inn i en igangsatt fødsel uten epidural igjen. Jeg er tøff,
men «tøffere enn toget» har jeg nå lært at jeg ikke er…
Nå starter barseltida, og det krevende å være mamma med
materunder 2-3 ganger per natt. Heldigvis har vi kommet oss ut litt disse vi
har hatt sammen som familie. Vi har hatt besøk av nærmeste familie, hatt noen
trilleturer og vært på nyfødtfoto. På fredag begynner mannen på jobb igjen, og
da starter tilværelsen for lillegutt og meg alene. Det blir en ny og travel
epoke! Endelig er vi foreldre etter flere års barneønske!
