Tilbake på jobb igjen!

Denne uka begynner jeg å jobbe 50% igjen, og det tror jeg blir bra. I helga hadde jeg mye bivirkninger av Lutinusen og fikk til og med elveblest. Søndags morgen startet med at jeg våknet av livmoraktige kramper i magen. Jeg forsøkte å gå på toalettet, men klarte ikke å gjøre noe fordi smertene var så sterke. Tårene trillet og det var like før jeg måtte be mannen om å ringe legevakten. I forkant av det har jeg jo mer eller mindre hatt småvondt etter uttak og innsett tidligere i uka. De ekstreme smertene på søndag varte i underkant av to timer, og det rare er at jeg nesten ikke har kjent noe ubehag etter det. Har jo lest om folk som beskriver festesmerter, men synes det var litt tidlig bare 5 dager etter befruktning. Det er spennende dager vi går inn i! Og i dag fyller jeg til og med 29 år! I fjor på bursdagen min skrev jeg at jeg håpet lykken ville være større den 10.november 2015. Det er den jo på en måte, for jeg har jo et lite liv inni meg. Så håper jeg bare det fester seg og gror videre, så jeg får en ekstra hektisk feiring av 30 års dagen til neste år!

Egginnsett

Vi møtte på klinikken kl 13.15, og gikk gjennom samme prosessen med venterommene, slusen, avkledning og behandlingsrom. De fortalte at det ikke hadde blitt noe mer utvikling på de 7 eggene fra i går, men at det fortsatt var liv i to stykker. IVF-embryoet hadde nå blitt firedelt og så helt perfekt ut. ICSI-embryoet hadde blitt femdelt, og det er et lite avvik men det kan hente seg inn igjen. Avgjørelsen ble derfor at vi fikk IVF-embryoet satt inn, og utviklingen på det andre skulle vurderes til frys dagen etter.

Innsettingen gjorde ikke vondt, men måtte ha full blære så følte meg litt sprengt. Det ble satt et kateter opp i livmor. Det lille nystartede livet ble sprøytet inn i meg ved hjelp av ultralydassistanse utenpå magen. Det var helt rart å reise seg etterpå, og vite at det var et lite liv inni meg. Dette som jeg har lengtet så etter! Innsettingen gikk veldig fort.

Etter innsett hadde vi samtale med en hyggelig sykepleier, som må være en av de eldste i faget. Det var fint å prat med henne. Vi snakket om tiden framover, og bruk av progresteronstøtten Lutinus som jeg må ta i vagitorieform tre ganger om dagen de neste 14 dagene.

Da vi kjørte hjemover smilte jeg på ordentlig for første gang på lenge. Håper lykken ikke bare vil bare i 14 dager... Lille "Duppe" må feste seg i magen!