Tilbakeblikk på 2015

Da jeg bladde rundt til mai på almanakken i går, og så bilde av oss fra 17.mai i fjor, dalte mange tanker tilbake på den tida. Jeg kunne se i ansiktet mitt at jeg hadde det vanskelig, og kjenner at jeg nesten har lyst til å rive bort hele bildet!


Etter mye om og men fikk vi endelig svar på mannens sædprøve i mai i fjor, det etter at han opprinnelig bak min rygg hadde stoppet hele prosessen et par måneder. Han ville ikke utredes, ville ikke ha svar. Da sykehuset endelig ringte meg med beskjed om at de ikke kunne ta utredningen videre på grunn av dette, ble jeg helt knust og fikk et lite sammenbrudd en fredag - midt i arbeidstida! Jeg var fast bestemt på at jeg ville skilles den dagen jeg kjørte hjem fra jobb, og enda tenker jeg på den grufulle følelsen av at øynene bader i tårer. Etter mye om og men gikk mannen motvillig med på å starte prosessen igjen, og vi fikk raskt vite at kvaliteten hans var redusert, noe som tilsa normalt antall sædceller men få som beveget seg raskt og målrettet. Han gikk inn i en "sinnaboble" og skyldte på meg for å ha fått "manndommen" ødelagt. Jeg på min side ble gående å vente på tur til lapraskopi for å finne ut om jeg hadde tette eggledere eller annet som kunne forklare situasjonen vår ytterligere. Ukene gikk og mannen var skeptisk til at jeg skulle i narkose, og den dagen han kjørte meg til sykehuset i juni for undersøkelsen virket det som om han aldri trodde han skulle få se meg igjen... De fant ingen feil med meg, og min diagnose ble uforklarlig kvinnelig infertilitet. Undersøkelsen gikk greit, og har i dag kun noen stingmerker i navlen og nede i venstre side.


Vi ble henvist til fertiltetsklinikken sør i Porsgrunn, og var til førstegangssamtale i september 2015. Også da var mannen helt hysterisk for behandlingen, og stakk fra meg på hotellet vi var på. Heldigvis besinnet han seg og kom tilbake. Etter masse heavy hormoner (nesespray og sprøyter) i oktober, hadde jeg egguttak i begynnelsen av november. I hele prosessen var jeg mest stolt av han da han ble med meg inn på egguttaket. Det var smertefullt og ikke noen fryd, men han var der for meg. Av hele 9 egg, der 7 ble befruktet var det kun et som delte seg som det skulle. Vi fikk satt inn ett embryo, og fikk ingen på frys. Da jeg begynte å blø to uker etterpå var sorgen stort. Forsøket var mislykket, og vi hadde ingen på frys! Alt måtte gjøres på nytt, men først måtte kroppen bli normal!


Jeg ville i gang så fort som mulig, og ny medisinplan skulle settes opp ved mens i desember. Da mensen ikke kom til rett tid i desember, ble jeg fortvilet og lei meg. I tillegg spottet jeg den dagen mensen skulle kommet, men klinikken sa jeg måtte blø ordentlig før det kunne regnes det som første mensdag. Det var bare to dager til de skulle ta ferie på klinikken, og frist for å kunne få medisinstart i januar var senest fredag 18.desember. På onsdagen snakket jeg med min kloke mamma i telefonen, og betrodde fortvilelsen, og hun spurte om jeg hadde tatt en test for det kunne jo være jeg hadde blitt gravid. Den kvelden gikk vi tur i boligfeltet, og jeg lo smått da jeg fortalte mannen hva mamma hadde sagt. Neste morgen tenkte jeg likevel på det igjen, og fant testen jeg hadde igjen etter forsøket i november. Det kom skyggestrek på den. Hjertet banket! Mensen kom heller ikke den dagen, og spottingen stoppet. På vei hjem fra jobb var jeg innom apoteket og kjøpte tre nye tester. På morgenen fredag 18.desember, min siste dag før juleferien, tok jeg hele tre tester og alle var positive! Det var den dagen jeg begynte å tro på mirakler! Det var nok en festeblødning jeg hadde hatt.


Nå er jeg 23 uker på vei med en liten gutt i magen, som sparker og trykker på blæra mi hele tida! Mannen er superstolt, og vil lytte og kjenne mange ganger om dagen. Jeg setter så ufattelig pris på at alt ordnet seg, og er veldig spendt på tida framover. I slutten av måneden skal vi på 3D-ultralyd for å se det lille mirakelet vårt igjen, og så skal vi på fødselsforberedende kurs også nå i mai. Jeg forsøker å fokusere på det positive nå, og håper mannen skal trosse sin sykehusskrekk og være med meg hele veien på fødestua.

Egguttak

Jeg skulle møte til egguttak tirsdag morgen kl 09.00. Med mye nerver i kroppen, reiste vi inn dagen før og overnattet på et ærverdig og flott hotell i byen. Jeg sovnet faktisk ganske tidlig, og hadde skikkelig eggløsningsmurring på kvelden.

Neste morgen startet med frokost. Det var litt kjedelig å bare kunne spise yoghurt når det var så mye deilig på bordet på hotellet. Hjertet banket så at det så vidt var mulig å få svelget unna, og jeg følte yoghurten vokste i munnen. Etter maten gikk vi en tur for å så litt luft i sentrum. Jeg forundret meg over den ulike byggestilen, og kom fram til at det på et tidspunkt må ha vært en bybrann i Porsgrunn siden deler av bygningene virker nyere og i mur og så er noe gammel trehusbebyggelse.

Mannen "gjorde jobben" sin på hotellet før vi reiste opp de to minuttene bilturen til sykehuset tok. Vi kom inn døra noen minutter før kl 09.00, og jeg fikk utlevert en liten pose med forskjellige tabletter. Disse skulle jeg ta en halvtime før egguttak, og selve uttaket skulle gjøres kl 09.30. Vi var innom laboratoriet for å levere sædprøven til mannen, og måtte godkjenne at merkingen ble rett.

Etter at tablettene var tatt, kom vi videre til et mindre venterom lenger inne i ganga. Der måtte vi låse inn veske og verdisaker i et skap. Etter en liten stund til, kom det en sykepleier og hentet oss. Vi skulle inn i en sluse og måtte ta av oss skoene i ganga. Videre kom vi inn i et rom, der jeg skulle ta av truser og bukser bak et forheng, samt finne et stort dukaktig klede som jeg tok rundt livet. Mannen min lovet å være med meg hele veien, og da vi stod der var jeg ufattelig glad at han var med.

Videre gikk vi inn i behandlingsrommet. Der var legen og to sykepleiere, samt at det var åpent til et bakrom der embryologene satt klare til å lete etter egg. Den ene sykepleieren satt inn veneflon i armen min med morfin, mens legen satt lokalbedøvelse i skjeden. Lokalbedøvelsen i skjeden var det verste jeg har kjent av smerter. Det gjorde så vondt! Etterpå ble alt mye bedre. Jeg ble susen på morfin og bedøvet i underlivet, og kunne bare ligge å kikke på to forskjellige skjermer mens de jobbet med meg. På den ene skjermen så jeg at legen punkterte eggposene med en lang nål/støvsuger som ble stukket inn via skjeden. Jeg kunne på en måte kjenne at det var en nål der inne, men det var mer ubehagelig enn vondt. På den andre skjermen kunne jeg følge med på at embryologene lette etter egg.

Jeg hadde omtrent 20 eggposer, og 6 av posene hadde blitt punktert og fortsatt hadde det ikke kommet ut noen egg. Jeg begynte å bli fortvilet, og kjente tårene i øynene. Jeg kikket på mannen min, og så at han virket svett og blek. Endelig fant de egg!!! Til slutt ble det hentet ut 9 egg. Hele prosessen tok omtrent et kvarter. Jeg fikk legge meg på en seng, og sykepleier og lege trillet meg ut. De trillet meg ut til et rom der jeg kunne hvile og ta på meg klærne mine. Jeg fikk også et bind, for det kunne bli litt blod de første timene. Da vi reiste derfra følte jeg meg sliten og trett. Vi kjørte ut til et fint hotell i Langesund, der vi hadde bestemt oss for å være i ventetiden. Omtrent klokka 12 dagen etter skulle de ringe oss, for å fortelle hvordan det hadde gått med befruktningsprosessen.

Rundt 20 eggposer å se på ultralyd (sprøytedag 10)

I går var jeg til innvendig ultralyd for å sjekke hvor langt utviklingen av eggposene har kommet. Vi bor flere timers kjøring unna fertilitetsklinikken, og jeg skulle derfor ha denne mellomsjekken hos en gynekolog som er nærmere der vi bor.

Etter 9 dager på Menopur (dose på 150 per dag), så var det gøy å få høre at det var rundt 20 (!) eggposer i ulike størrelser. Gynekologen sa at alt så veldig fint ut. Han fortalte at jeg hadde respondert bra på medisineringen, og at jeg antageligvis ikke ville komme til å trenge nye medisiner. Etter undersøkelsen fakset gynekologkontoret resultatene videre til fertilitetsklinikken, og vi måtte vente i byen til de ringte oss, i tilfelle jeg måtte hente ut noen nye medisiner som kun er å få ta i på større steder. Vi surret rundt på flere butikker, og jeg fant noen nye klær. Mannen fikk sin vante tur innom Clas Ohlson, og vi endte til slutt opp på Mc Donalds for en "junkfoodlunsj"

Klinikken ringte etter to og en halv time, og med "hjertet i halsen" tok jeg telefonen. Jeg trenger ikke noe mer medisiner, men skal ta to doser til med Menopur, samt fortsette med nesesprayen og sette eggløsningssprøyte på søndags kveld. Det betyr; egguttak tirsdag 3.november. Jippi! Hjelp! Nå begynner alvoret for fullt. Neste helg er alt over, og forhåpentligvis er jeg "ruger" da!