Nedtelling til mandag!

Så har dagene bare gått, og jeg føler at jeg har vært i et lite "mentalt koma". Jeg har følt behov for å få tankene rundt ufrivillig barnløshet litt på avstand, og har ikke vært på forumer og blogget den siste tiden. Nå føler jeg meg mye bedre til sinns, og prøver å se lyst på ting. Nedtelling for laboratoriets dom nærmer seg nå.

4 dager igjen før vi får svar om veien videre!

På mandag skal gynekologen ringe meg med svar på mannens prøver. Han har sendt e-post til sykehuset om at han likevel samtykker, og jeg har sett at han har sendt den. Han vil ikke bli oppringt om svaret selv, så på mandag får jeg vite veien videre. Er det nedsatt kvalitet på cellene hans, så går søknaden om prøverør rett videre. Er alt fint med han, må jeg til lapraskopi i løpet av juni og søknad sendes etter det. Jeg har prøvd "å fordøye" at jeg kanskje må i narkose og hele pakka, og akkurat nå føler jeg meg klar for det meste.

Jeg har engasjert meg fullstendig med nedvask av hus, hagearbeid og har hjulpet med skog- og gjerderydding på pappa og mammas fritidseiendom. Drømte meg bort da vi var der ute forrige helg, om hvor fint det vil bli når alt er ferdig. Det er en stor eiendom med strandlinje. Skikkelig sørlandsperle, som opprinnelig var farfars barndomshjem. Huset er over 100 år nå, og veldig forfallent, så de tenker på å rive og bygge et nytt "Sørlandshus". Pappa sagde ned trær, og vi ryddet. Godt å kjøre seg ut på tunge greiner og motorsagdur.

I jula fortalte tante at fetteren min og kona hans, som begge er året yngre enn meg, hadde begynt å leke med babyplaner. Fikk vite at det er en liten gutt på vei hos de nå. Jeg klarer liksom ikke å føle noen ting rundt det akkurat nå. Hvor mange flere skal liksom få barn på "1-2-3" før det kommer noen hos oss? Tante var for øvrig visst litt skuffet fordi det blir en gutt. Hun har selv bare gutter fra før, og har heller ingen søstre. Hun hadde visst håpet på en jente. Skjønner meg ikke helt på folk som blir skuffet for kjønn på babyen... Jeg vil være så glad hvis jeg kan få et barn i det hele tatt, så har ikke gjort meg så mange tanker om gutt eller jente. Ja ja, da har det ikke blitt til noen jenter i pappas nærmeste slekt siden jeg ble født. Kanskje det ender med en liten (IVF?) jente hos oss.

Sædprøve til besvær!

Mannen ble ikke spesielt glad da jeg kom hjem i går og fortalt at de trenger en utvidet spermanalyse av han, og at vi vil få brev om dette i løpet av uka. Det ble et par sure timer i går ettermiddag, men stemninga var litt bedre i går kveld og i morges. I dag reiste han på tre dagers seminar, så da får jeg litt tid til å samle tankene mine og være litt alene. Dette er veldig vanskelig for meg også, og jeg tenker at hele dette året vil bli en "følelsesmessig karusell" av opp- og nedturer. Nå vil jeg bare ta en dag om gangen, og håpe at han også vil sanse seg og gjøre det samme. Det er ikke hyggelig med alle disse prøvene, men vi må jo gjør det når vi har prøvd å få barn i snart to år!

Tanker i romjula

Nå har vi spist oss gjennom masse mektig julemat, både hjemme og hos familie. Dagene har vært ganske fulle av stress, og i dag er første dagen siden 20. desember som vi bare har vært hjemme og slappet av. Det har vært godt! Eller, vi var nå ute på en god spasertur, slik at jeg fikk prøvd det nye speilreflekskameraet jeg fikk til jul.

Det har vært mange tanker i jula. Jeg har holdt meg alkohol- og spekematfri, siden jeg er inne i månedens "usikre periode" ("DPO-land") fra 20. desember til 3.januar. Det er for så vidt ikke så farlig om jeg må droppe noe mat. Jeg kan gjerne være foruten disse tingene selv om det er jul! Etter nitten prøveforsøk tviler jeg sterkt på at jeg har blitt gravid nå, men det hadde vært fint med et julemirakel.

Det har vært tungt de siste ukene. Vi har fått mange julekort av søte små barn, og da kjenner jeg ekstra på at jeg skulle ønske vi også kunne sendt julekort med vårt barn. Planen var jo at vi skulle ha vært foreldre denne jula! Ekstra tungt har det vært å se det voksende magen til min søster, som venter nummer tre i slutten av mars. Alle spør henne om magen hele tiden. Jeg gleder meg på deres vegne, men skammer meg når jeg vet at tårene kommer til å renne hos meg når jeg skal holde denne lille babyen deres til våren.

Svigermor snakket også om hvor fruktbare den andre sønnen og svigerdattera hadde vært da de fikk det første barnet. Hun snakker gang på gang om at de skal ha blitt gravide på bryllupsnatta. Det er ganske frustrerende å høre på sånt snakk, og dessuten ble barnet tatt med planlagt keisersnitt rundt 10 dager før termin. Så befruktningen kan da aldeles ikke ha skjedd på bryllupsnatta, men snarere rundt en måned senere! Jeg skjønner ikke hvorfor hun prater om sånt når hun kjenner til situasjonen vår. Mannen min har nemlig fortalt henne dette, for å unngå at hun sier sånt rett i fjeset på meg... Det sårer meg når foreldre sier sånt. Det gjør at jeg føler meg enda mer mislykket!

I dag møtte vi attpåtil tante og onkel på spasertur. Hun fortalte om de to barna deres, og at de håper på å bli besteforeldre i 2015. Fetteren min og kona hans, som begge er et år yngre enn meg, har bestemt seg for å sette i gang prøveprosessen på nyåret og er visst åpne om det. De har ikke barn fra før! Jeg gleder meg selvfølgelig på andres vegne, men orker snart ikke å høre flere i nærmeste familie som skal ha barn før vi skal. Vi har jo snart prøvd i to år! Nå er det vår tur!!!

Jeg gleder meg til et nytt år, og til timeavtale hos gynekologen. Kanskje hun kan gi meg et svar på hva det kan skyldes at det tar så lang tid! Men nå er det fri en uke til. Vi må prøve å nyte dagene, og hverandre!

Barnløs jul i vente

Første søndag i advent.
"Ventetid"
Ja, det er slik hele det siste året har føltes!

Det er spesielt å gå rundt i butikkene nå i disse førjulstider. "Fantorangen, sjiraffen Sophie, Fisher Price..." Ja, det er så mange fine ting som man kan kjøpe til de små. Jeg tar meg selv i å stoppe opp ved lekene, og la tankene fare. I fjor på denne tida hadde vi allerede vært "prøvere" i flere måneder, og mitt største ønske var at vi skulle ha vår egen lille baby innen jul 2015. Nå har ytterligere ett år gått, og mitt største ønske for denne jula er nok en gang at vi skal være foreldre innen neste jul. Lurer på hvordan dette ender?


Nå er jeg midt i "DPO-land" og blir litt surrete av mange tanker i hodet. Har sluttet å tenke at jeg skal bli gravid "av meg selv" Det vil i så fall bare være en svær bonus. Venter fortsatt på time til gynekolog for videre sjekk. Nå har jeg ventet 2,5 måneder, og i informasjonsbrevet stod det forventet ventetid på opptil 3 måneder. Skulle ønske jeg hadde fått innkalling før jul!