Teller timer...

Nå er det nesten bare tolv timer til jeg skal møte på sykehuset for lapraskopi. Fastingen begynner fra midtnatt, så får spise litt før jeg legger meg. Vi har vært i barnedåp til den minste nevøen i dag, og både mannen min og meg har vært faddere. Da vi satt i kirken, merket jeg at mobilen vibrerte. Det var sms fra sykehuset med påminnelse om timen i morgen. Som om det er mulig å glemme noe sånt?!? Jeg gruer meg fryktelig til inngrepet i morgen, men da jeg satt og vugget dåpsbarnet i søvn i dag, så skjønner jeg at det er verdt all pinsel og skrekk. En dag skal jeg også bli noens mamma! Om ett, to eller tre år eller hva det enn må bli. Morgendagen er en milepæl, for da går søknad om prøverør videre til en fertilitetsklinikk. Nå får jeg forsøke å holde tårene tilbake, og roe ned mannen som er redd jeg skal dø i morgen...

Lapraskopi neste!

Så ringte gynekologen i dag. Han forklarte mer om prøveresultatet til mannen, og at det ikke burde være umulig å bli spontant gravid om mannen har en kvalitet som er litt redusert, men ikke helt dårlig. Det er visst derfor nærliggende å tro at det kan være noe redusert med meg i tillegg, siden vi har prøvd i over to år nå. Jeg må til lapraskopi, og han sa at jeg ville få hastetime siden jeg har ventet så lenge. Han håpte det skulle bli i neste uke, men senest uka etter der. Det betyr at det vil sendes en søknad til en fertilitetsklinikk før fellesferien. Klarte ikke å konsentrere meg mer på jobb i dag, så dro hjem. Venter på mannen, og lurer på hva han vil si til dette. Gruer meg til alt, men er glad for at det blir såpass lite tid å tenketid som maks to uker!

"Heavy saker" :-(

I helga kom mensen, og neste måned er det prøveperiode tjuefire. Da har vi prøvd i to år! Jeg har ventet på svar på sædprøven som mannen tok i mars. Vil gjerne få svar snart! Hvis jeg må til lapraskopi, hadde det vært fint å få gjort det før sommerferien. Purret forrige uke på sykehuset, men gynekologen min ringte på fredag. Han fortalte at samme dag som vi leverte sædprøve, har min mann skrevet en e-post til laboratoriet om at dette er mot hans vilje og at han ikke vil vite noe. Prosessen er foreløpig satt på vent. Dette har jeg ikke visst om, og har sagt flere ganger til han at jeg synes det er rart at vi ikke hører noe. Gynekologen får ikke frigitt prøvesvarene fra laboratoriet og vet ikke selv hva som står i de. Han sa dette er alvorlig, og at de kan bli straffet dersom de utgir disse fra laboratoriet. Han reiste på kurs denne uka, men gav meg mobilnummeret og sa jeg kunne ringe han.

Da jeg kom hjem var mannen tidlig hjemme, kom han plystrende og virket veldig fornøyd. Jeg fortalte at han har stoppet hele prosessen i en måned. Han sier selv at han ikke ante at det ville få så store konsekvenser, og oppfattet det mest som at han trengte å "lirke av seg" noen uord i frustrasjon. Han sier han skal kontakte sykehuset denne uka, men vet ikke om jeg skal føle at jeg stoler på det. Hva skal man si og gjøre i en sånn situasjon? Jeg føler meg fortsatt veldig skuffet og sjokkert.

Snakket med gynekologen igjen i dag. Han skal ringe meg mandag 11.mai når han er tilbake fra kurs igjen. Dersom mannen har samtykket i at svaret frigis vil jeg få vite veien videre da. Er det tegn på feil med spermisene, er det rett videre med søknad om kunstig befruktning. Er alt fint, har han lovet at jeg skal få hatt lapraskopi i god tid før sommerferien. Det er circa fire ukers ventetid for det, og man blir normalt sett bare sykemeldt i tre dager.

Kjenner jeg sliter for tida, men håper på bedre dager!

Forsatt ikke noe telefon fra sykehuset

I morgen er det tre uker siden mannen tok spermprøve, og ingen har ringt oss om dette. I dag ringte jeg sykehuset igjen, men de kunne ikke se resultatet eller gi meg beskjed. Hun jeg snakket med skulle ta saken videre til ansvarlig gynekolog på avdelingen og be han ringe meg opp igjen.

Er resultatet under normalen kan søknad om IVF sendes. Er alt normalt må jeg til lapraskopi, og derfor maser jeg på om dette. Det er opptil to måneders venting for slikt og jeg vil gjerne få gjort det før sommerferien!

Føler meg litt utålmodig...

Utredning og venting gjør meg utålmodig!

Ringte sykehuset for å få svar på spermieanalysen, men gynekologen har tatt ferie og er ikke på jobb igjen før 13.april. Jeg som ellers er en veldig tålmodig person, blir så utålmodig av dette! Vil ha et svar! Nå!! Foreløpig har de ikke funnet noe feil med oss, og er mannens spermieanalyse 100% blir jeg henvist til lapraskopi ganske snart. Jeg vil så gjerne vite hva som skal skje!

Nå skal jeg bare jobbe mandag og tirsdag, og etter det må vi prøve å kose oss med påskefri. Storesøster hadde termin med nummer tre forrige uke, og går fortsatt og venter. Gleder meg til å bli tante igjen, og skal kose meg med strikking av hjelmlue og babysko i påska! Får øve på strikking til det forhåpentligvis blir vår tur snart!

Svar på blodprøvene fra syklusdag 23!

Gynekologen ringte meg for en times tid siden. Han fortalte at det har kommet svar på alle blodprøvene som ble tatt på syklusdag 23. Det er ingenting unormalt å finne!

Prosessen videre blir at mannen min må til sykehuset for en spermieanalyse. Undersøkelsen han tok hos fastlegen holdt ikke. Fullstendig resultat som kan sendes til fertilitetsklinikk, kan kun gjøres på sentralsykehuset i fylket vi bor i. Lurer på hvordan jeg skal presentere dette for han når jeg kommer hjem...?

Dersom sædkvaliteten er 100% må jeg gjennom en lapraskopi. Det er en kikkhullsundersøkelse som gjøres i narkose. Kjenner jeg blir redd bare ved tanken! Men, hva gjør man ikke for å kunne bli mamma!

Uff, tipper det blir en sur ettermiddag når jeg kommer med disse "nyhetene" :-(

Blodprøver på syklusdag 23

I dag har jeg vært på laboratatoriet på det lokale sykehuset, for å ta blodprøver på syklusdag 23. Da jeg var hos gynekologen for noen uker siden, fikk jeg beskjed om å komme til sykehuset i dag. Jeg har grudd meg til dette, og regnet med det var noen glass. Vi har tatt oss fri fra jobb denne uka, både jeg og mannen, for å kose oss med litt vinterferie sammen. Han kjørte den nesten fire mil lange veien til sykehuset med meg i formiddag. Vi fant raskt veien til laboratoriet, og jeg ringte på. Ut kom en liten, slank dame som så ut til å være rundt 25 år. Hun viste veien inn til prøverommet. Det var hun som skulle ta prøvene. Rommet var ikke så veldig stort, men det var lyst og fint. Det stod en profesjonell blodprøvestol ved vinduet. Hun fortalte at noen av prøvene kunne analyseres hos de, noen måtte sendes til sentralsykehuset i fylket og noen måtte fryses og sendes til Oslo. Skjønte raskt at det dreide seg om mange prøver, og jeg lukket øynene da hun klargjorde det sjette glasset i stativet. Da ville jeg ikke se mer... Det hele gikk veldig fort, og tror det ble opp i rundt ti glass. Nå er det bare å vente på svar, og det kan ta opp til to uker. I mellomtiden får vi kose oss med velfortjente fridager. Etter sykehusbesøket kjørte vi ned til sentrum, og kjøpte lunsj og distriktets beste kaffemokka. Snart er det vår i luften....


Utredning i gang

Jeg var så stresset i morges. Var sikkert på do 3-4 ganger og gjorde "bommelom" mellom kl 7-9, og sov ikke spesielt godt i natt. I dag er det dag fire i mensuka, så ikke så moro å skulle på gynekologisk utredning akkurat denne uka. Skulle ønske at min mann kunne vært med, men han var på jobb og tror egentlig han var glad for at han hadde den unnskyldninga.

Jeg møtte opp rett før kl 09.40 til undersøkelse på den lokale poliklinikken. Omtrent en gang i måneden kommer det en gynekolog dit. Jeg skulle jo egentlig vært der i januar, men gynekologen ble sykemeldt da og derfor kom jeg til en annen denne gangen.

Jeg henvendte meg i resepsjonen, der det satt to damer. Hun jeg snakket med snakket svensk. Jeg fikk beskjed om å vente på venteværelse. Like etter at jeg hadde satt meg kom det en dame ut fra undersøkelsesrommet, og hun gikk til resepsjonen for å betale. Jeg synes jeg ventet i en evighet etter det og da klokka nærmet seg 09.50, begynte jeg å svette i hendene. Like etter kom det ut en smilende liten blond dame i 50-årene og sa at jeg snart skulle få komme inn. Hun svinset litt fram og tilbake, og viste meg inn på et lite kontor uten vindu, der det satt en mann og ventet. Det var gynekologen. Tipper at han var i midten av 40-årene og snakket litt gebrokkent, men han var lett å forstå. Han stilte spørsmål som prøvetid, menssyklus, pms-plager, sexmønster, behåring, vekt, sykdommer, bruk av medisiner, røyk og mye mer. Han fortalte at vekta mi ikke hadde noe å si for problemer med å bli gravid, og fortalte at vekta ikke vil være noe problem om vi skulle ende med assistert befruktning.

Etter en samtale viste han meg ut til den smilende damen igjen. Hun gjorde i stand til undersøkelse. Det ble tatt en innvendig ultralyd. Det var en glassfiberaktig, kald, dildoaktig pinne, som skulle vise de innvendige organene mine på en skjerm. Det var kjemperart å se eggene i eggstokken på skjermen. Det var mange på venstre side, og nesten like mange på høyre side. Han utelukket med en gang at jeg har PCOS ut fra det han så, og etter å ha sett på behåring på kroppen. Han fortalte at personer med PCOS har eggene som "perler på en snor" mens mine var separate. Ellers sa han at alt så veldig normalt, og fint ut. Det at jeg hadde mensen gjorde ingenting, og det føltes faktisk ikke så flaut og rart ut som jeg hadde forestilt meg. Undersøkelsen var ikke med kontrastvæske, noe jeg trodde det ville ha vært.

Etter undersøkelsen snakket vi igjen om hva som skjer videre. Jeg må inn til laboratoriet på det nærmeste sykehuset, for å ta alle nødvendige blodprøver. Dette må gjøres på syklusdag 23. I tillegg må mannen min ta en sædprøve. Dette kan kun gjøres på sentralsykehuset i fylket der vi bor, og det er en 10 mils kjøretur for oss. Brev vil komme i posten i løpet uka. Brevet er en "billett" så bestiller man selv time når man ønsker. Etter det har kommet svar på disse prøvene, vil gynekologen kunne analysere hva som bør gjøres videre. Han fortalte at det er mulig det kan bli aktuelt å ta en lapraskopi (kikkhullsoperasjon for å se på innvendige organer) av meg, dersom det ikke finner noe galt med noen av oss på prøvene.

Mannen min, som har legeskrekk, ble derimot ikke spesielt glad da jeg kom hjem og fortalte dette. Han har ikke lyst til å ta sædprøve på sykehuset, og jeg vet rett og slett ikke hvordan dette skal gå. Nå har bestilt time hos fastlegene sin til i morgen, for å høre om det er andre måter å gjøre det på enn å måtte gå til sentralsykehuset.

Det er skumle tider vi går inn i. Kjenner jeg er litt redd, men hva er man ikke villige til for å bli mamma?!

Påminnelse fra sykehuset

Så tikket en SMS nettopp inn, med påminnelse om timen på torsdag. Jeg skulle jo opprinnelig ha vært til utredning 15.januar, men timen ble avlyst siden gynekologen hadde blitt syk. Denne gangen har jeg fått time hos en annen gynekolog. Gruer meg kjempemasse siden jeg har "kjempemensen" for tida. Håper de verste blødningene er over til torsdag. Det begynte natt til mandag, så det må jo i alle fall være mye bedre til torsdag. Timen er kl 09.40 på formiddagen. Har sagt på jobb at jeg skal komme etterpå, men håper ikke jeg skal bli så dårlig at det blir noe problem. Vil helst ikke at noen skal undre seg over hva jeg er på. Det er veldig får kollegaer som vet om dette...

Torsdag blir "D-dagen" for meg... Kanskje det jeg får vite er negativt, kanskje det er positivt, men sikkert mest sannsynlig er nok svaret nøytralt. Ingenting kan sikkert sees, men det kan likevel være noe som ligger og murrer i veien.

*spent på vent*

 

 

Spotting

Da jeg skulle dusje i går kveld, oppdaget jeg at jeg hadde begynt å spotte :-( Da er nok mensen på vei. Det er bare så typisk at mensen måtte være forsinket akkurat denne uka når jeg skal starte på utredning. Det blir "kleint" å komme dit med blødninger.... Urk :-( Håper det verste er over til da, slik at det bare er sånn "ettermensen" igjen!

Ny time til utredning hos gynekolog

Det var jeg som hentet posten i dag, og allerede tre dager etter avlysning fikk jeg ny time til utredning. Ny dato er torsdag 5.februar kl 09.40. Denne gangen ble det et annen gynekolog, og han er visst leder for avdelingen her i distriktet. Sånn sett er det sikkert best å komme til han, siden han nok er blant de flinkeste her i distriktet. Gruer meg fortsatt. Jeg har skrevet og lett på forumer, og mange mener sjekk av egglederne er veldig vondt. Uff. Mensen skal komme på lørdag i uka før undersøkelsen, så får håpe den er helt borte til torsdag. Ikke så gøy å komme med mensen gå GU ;-( Får bare prøve å tenke på noe annet framover. I dag er det eggløsningshelg, og vi holder på med oppussing av et soverom i kjelleren. Fargevalg: bomull (tak, veggplater og list) og tåkedis (furugulv som skal males). Vi holder oss nøytrale.

Så skuffet at det finnes ikke ord!

Mobilen ringte rett etter matpausen i dag, og det var fra gynekologisk avdeling. Gynekologen jeg hadde time til i morgen har blitt sykemeldt, og de har ikke funnet noen som kan overta avtalene i morgen. Timen er avlyst, men jeg vil få brev med ny time i løpet av en måned! :-( Nå har jeg ventet i fire måneder for å få denne timen, så synes lite om å vente igjen. Er så skuffet! Har ikke ord :-( Det resulterte i starten på et migreneanfall. Dro fra jobb da jeg merket at det begynte å bli vondt, gråt nesten hele de to milene i bilen på vei hjem. Kledde på meg ullstilongs, og la meg i senga. Sovnet raskt, og ble våknet av mannen som kom hjem i tre tida. Tok to Paracet og føler meg mye bedre nå. Jeg jobber på to avdelinger i samme bedrift, og attpåtil var det gøye ting som skulle skje begge steder i morgen som jeg høflig måtte takke nei til pga. timen jeg hadde fått. Nå er det for sent å henge seg på dette. Lurer på hvor lenge livet skal føles så håpløst?

Nedtelling til utredning for UFB hos gynekolog

Nå er det ikke mange dagene før jeg skal til gynekologen for utredning. Gruer meg veldig... Tenk hvis hun finner noe helt feil, og jeg får vite at jeg aldri kan bli mamma. Skal bli godt å ha fått et svar på akkurat det.

Uansett hva jeg får greie på eller ikke, så håper jeg at jeg er noen prosent mer klokere etter møtet med gynekologen. Hva skjer eventuelt videre i prosessen framover? Hva slags tidsperspektiv kan man forvente seg dersom noe ikke har skjedd naturlig i løpet av våren/sommeren/høsten?!? Jeg har mange tanker. Har dessuten en ektemann som er veldig skeptisk til en slik prosess, så drømmen om å få egne barn kan "strande" hvis han ikke viser litt mer velvillighet for å gå videre med en utredning han også. Håper han kommer på rette tanker, for vi vil jo ha en liten "mini" vi som de fleste andre! Om det ikke kan skje naturlig, slik man helst håper, så finnes det jo alternativer.

Nå teller jeg ned til timen:
Torsdag 15.januar kl 13:20

Julefri

Endelig har jula kommet innover meg. Fredag var siste arbeidsdag, og nå har jeg tatt ut avspasering til og med 2. januar. Det blir mye juleselskap og matlaging, men det blir godt å kunne sove litt lenge og legge seg litt sent. Hadde eggløsning på torsdag eller fredag, så skal holde meg alkoholfri i jula. Har fortsatt et lite håp, men det er ikke så stort lenger.

Ventet spent på å få time på sparket hos gynekologen forrige uke, i tilfelle noen ringte og avbestilte, men ingen telefon kom. Nå er datoen for undersøkelsen altså torsdag 15. januar. Det er under en måned til, så det gleder jeg meg til å få overstått. Spent på om jeg får noen svar på om det er noe som ikke stemmer med meg...

Nå får jeg prøve å nyte noe fridager! :-)

Et lite skritt mot veien videre...

På fredag ringte jeg til sykehuset for å høre hvor langt jeg er kommet i køen for undersøkelse av gynekolog. Dama i telefonen fortalte at jeg var en av se neste på lista, men at jeg ikke ville få time før jul. Jeg er satt opp til den 15. januar kl 13.20. Selvfølgelig er dette akkurat en av de to dagene i hele året som avdelingen jeg jobber ved skal på kurs sammen med resten av likesinnede i hele fylket, og vi fikk vite i oktober at det var viktig at vi deltar disse dagene. Hvis jeg takker nei til undersøkelsen, kan jeg risikere ytterligere to måneders venting. Synes det har vært nok å vente fire måneder! Jeg har fortalt om denne private saken til min personalansvarlige, men fagsjefen på avdelingen der jeg jobber vet det ikke. Jeg ser henne veldig ofte, og vurderer om jeg blir nødt til å si det som det er til henne også. Jeg tror hun vil forstå det. Hun har åpent fortalt selv om sin ulykkelighet fra tidligere, og hun har selv vært gjennom behandling for UFB. Desverre gikk det aldri hennes vei, så hun ble ikke biologisk mamma. Egentlig har jeg ikke lyst til å si det til henne. Det kan rippe opp i ting for henne, og jeg synes det er vanskelig at for mange av de jeg har daglig kontakt med vet det. Jeg ble forresten satt opp på venteliste for å komme inn til akuttime hvis noen avlyser på onsdag eller torsdag i uka som kommer. Det hadde nesten vært like greit!

Dama i telefonen fortalte at sjekken ikke ville gjøre vondt, men at noen synes det er ubehagelig. Det blir en av de to kvinnelige gynekologene deres som skal ta undersøkelsen. Det er en undersøkelse som tar ca 40 minutter, og det skal blant annet tas innvendig ultralyd. Fikk ikke med meg om det er kontrastvæsketest også. Mannen min skal ikke være med. Han vil få en henvisning til sædsjekk senere. Han er forresten ikke noe glad for at veien videre åpner seg. Han synes at 20 måneders prøving er alt for lite for å gå videre til utredning, men det synes ikke jeg! Vi blir ikke helt enige, og han gir uttrykk for at han ikke har lyst til et prøverør dersom det ender med det. Det har vært noen tårer i helga, kan du si... Håper han innser hvor mye dette betyr for meg. Kanskje blir det aldri baby i magen på meg, hvis han ikke endrer holdning til dette... :-(