Teller timer...

Nå er det nesten bare tolv timer til jeg skal møte på sykehuset for lapraskopi. Fastingen begynner fra midtnatt, så får spise litt før jeg legger meg. Vi har vært i barnedåp til den minste nevøen i dag, og både mannen min og meg har vært faddere. Da vi satt i kirken, merket jeg at mobilen vibrerte. Det var sms fra sykehuset med påminnelse om timen i morgen. Som om det er mulig å glemme noe sånt?!? Jeg gruer meg fryktelig til inngrepet i morgen, men da jeg satt og vugget dåpsbarnet i søvn i dag, så skjønner jeg at det er verdt all pinsel og skrekk. En dag skal jeg også bli noens mamma! Om ett, to eller tre år eller hva det enn må bli. Morgendagen er en milepæl, for da går søknad om prøverør videre til en fertilitetsklinikk. Nå får jeg forsøke å holde tårene tilbake, og roe ned mannen som er redd jeg skal dø i morgen...