På fredag ringte jeg til sykehuset for å høre hvor langt jeg er kommet i køen for undersøkelse av gynekolog. Dama i telefonen fortalte at jeg var en av se neste på lista, men at jeg ikke ville få time før jul. Jeg er satt opp til den 15. januar kl 13.20. Selvfølgelig er dette akkurat en av de to dagene i hele året som avdelingen jeg jobber ved skal på kurs sammen med resten av likesinnede i hele fylket, og vi fikk vite i oktober at det var viktig at vi deltar disse dagene. Hvis jeg takker nei til undersøkelsen, kan jeg risikere ytterligere to måneders venting. Synes det har vært nok å vente fire måneder! Jeg har fortalt om denne private saken til min personalansvarlige, men fagsjefen på avdelingen der jeg jobber vet det ikke. Jeg ser henne veldig ofte, og vurderer om jeg blir nødt til å si det som det er til henne også. Jeg tror hun vil forstå det. Hun har åpent fortalt selv om sin ulykkelighet fra tidligere, og hun har selv vært gjennom behandling for UFB. Desverre gikk det aldri hennes vei, så hun ble ikke biologisk mamma. Egentlig har jeg ikke lyst til å si det til henne. Det kan rippe opp i ting for henne, og jeg synes det er vanskelig at for mange av de jeg har daglig kontakt med vet det. Jeg ble forresten satt opp på venteliste for å komme inn til akuttime hvis noen avlyser på onsdag eller torsdag i uka som kommer. Det hadde nesten vært like greit!
Dama i telefonen fortalte at sjekken ikke ville gjøre vondt, men at noen synes det er ubehagelig. Det blir en av de to kvinnelige gynekologene deres som skal ta undersøkelsen. Det er en undersøkelse som tar ca 40 minutter, og det skal blant annet tas innvendig ultralyd. Fikk ikke med meg om det er kontrastvæsketest også. Mannen min skal ikke være med. Han vil få en henvisning til sædsjekk senere. Han er forresten ikke noe glad for at veien videre åpner seg. Han synes at 20 måneders prøving er alt for lite for å gå videre til utredning, men det synes ikke jeg! Vi blir ikke helt enige, og han gir uttrykk for at han ikke har lyst til et prøverør dersom det ender med det. Det har vært noen tårer i helga, kan du si... Håper han innser hvor mye dette betyr for meg. Kanskje blir det aldri baby i magen på meg, hvis han ikke endrer holdning til dette... :-(
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar