Hvordan kunne jeg ende som en ulykkelig og sjalu barnløs?

Det skal innrømmes at det føltes som et piskeslag i ansiktet å få SMS fra min søster en sen kveld, med en gledelig nyhet om at de venter nummer tre nå. Dette skjedde for to uker siden, og etter 14PP hadde jeg få uker før ringt legen og stod på vent for utredning og er nå inne i en prosess med blodprøvetaking før vi skal bli sendt videre i systemet. Jeg føler meg så slem når min reaksjon på familiens glede er at jeg har lyst til å lukke meg inn på et rom og gråte. Jeg burde jo være glad på deres vegne, men det er så vanskelig når livet mitt føles "frynsete" fra før på grunn av egen barnløshet. Hvorfor skal noen få mange barn, når vi ikke en gang kan få ett? :-( Nå har det gått to uker, og jeg har fordøyd saken og snakket med min søster. Hun hadde skjønt i sommer at vi strever med dette, og syntes visst ikke det var noe greit å si til oss. Uff, føler meg på en måte så egoistisk over reaksjonen, men jeg kan jo ikke være annerledes enn jeg er. Ingen andre enn min mann vet at jeg gråt da jeg fikk SMSen den kvelden. Og, ja, jeg gleder meg jo selvfølgelig på deres vegne når jeg bare har fått "kulaen ned" Nå gleder jeg meg bare til veien videre for vår del også, og håper det ordner seg på en eller annen måte!

Ironisk å finne denne korken rett foran føttene mine på en tung dag. Kanskje jeg bør sette mer pris på de gode tingene, selv om ikke alt er som man kan ønske seg?!