Alt formaliteter i orden!

Jeg ringte klinikken i dag, for å høre om alle formaliteter er i orden. Jeg fikk vite at blodprøvene for HIV og hepatitt er i orden og de har mottatt samtykket vi sendte på lørdag. Da er alt klart for å starte med Synarela på lørdag. Jeg fikk også vite at jeg har fått sprøyter utskrevet til og med søndag 1.november. Jeg skal til en gynekolog i Kristiansand den 30.oktober for å sjekke hvordan utviklingen av eggene har gått. Dersom jeg må ha mer medisin, så kan jeg få hente det på et apotek i Kristiansand som Fertilitetsavdelingen Sør har samarbeid med. Det betyr at jeg må vente en stund på tilbakemelding fra fertilitetsklinikken etter gynekologbesøket. Kanskje vi kan rekke en liten handletur. Vurderer en tur på badeland Aquarama, men spørs om kroppen er så veldig lysten på det om en måned til... Det vil tiden vise!

Nå er jeg lettet, og skal nyte noen dager høstferie. Følte det var velfortjent nå! I morgen reiser vi på dagstur til Danmark. Jeg vant gratis tur!!! Planlegger litt julegaveshopping. Håper jo at jeg kommer til å kaste opp hele julemåneden... Greit å være forberedt uansett hva som skjer! Så nettopp på Godmorgen Norge, og det er ikke alltid forsøkene klaffer med det første. Det er sikkert lurt å senke forventningene litt, men vil gjerne være litt optimistisk også!

Første forsøk allerede i oktober/november!

Det var en tøff og hard dag på fertilitetsklinikken i Porsgrunn på torsdag! Siden vi måtte være på sykehuset for å avlevere spermprøve allerede kl 9, så fant vi ut at det beste var å reise bortover kvelden før. Vi var på hotellet ved Skien Fritidspark, og koset oss i bassengene i den flotte svømmehallen der. Det var godt å koble ut litt!

Dagen etter startet med et pang! Jeg sov dårlig hele natta, og vi utvekslet ikke ett ord under frokosten. Mannen fikk panikk og stakk av fra meg mens jeg var på do. Han lette visst etter en buss... Jeg ringte bonussvigermor i fortvilelse, og faren hans tok kontakt med han. Så kom han nå tilbake! Merket at hodepinen holdt på å ta over hele kroppen min på vei ned til sykehuset. Mannen fikk avlevert prøve, men sa gang på gang at han ikke likte seg der og ville hjem. Heldigvis gikk det bedre etter hvert, og jeg kan forstå at hans sykehusskrekk ikke passet på det stedet vi var. Alt av helsepersonell hadde hvite klær, og det var jo et sykehus. Til tross for at han i første omgang stakk av fra meg, så synes jeg han taklet dagen ganske bra til slutt!

Først hadde vi en samtale med en overlege, og han stilte spørsmål og undersøkte meg med innvendig ultralyd. Han fortalte at jeg hadde bakoverbøyd livmor, og det overrasket meg siden det ikke har blitt fortalt tidligere i utredningsprosessen. Det virket ikke som om det hadde noe å si for fertiliteten, men angret på at jeg ikke spurt mer om det. Det var så mye annet å ta inn over seg! Han fortalte også at han kunne se at jeg hadde masse egg, og at eggløsning var på vei. Det stemte jo også! Han fortalte at mannens prøve også denne gangen var litt redusert, men ikke så veldig mye. Han fortalte at det på uttaksdagen blir vurdert om de skal bruke IVF eller ICSI, eller en blanding, alt etter som hvordan resultatet av prøven den dagen blir.

Etter samtale med legen, fikk vi samtale med en sykepleier. Hun fortalte oss om prosessen og medisinbruk. Jeg skal på lang protokoll, og kan starte med nesespray allerede den 3.oktober, og sprøytestart den 21.oktober. Så skal jeg på ultralyd til en gynekolog i Kristiansand den 30.oktober, for å sjekke hvordan det står til med utvikling av eggene. Jeg fikk time hos en de samarbeider med, slik vi ikke må kjøre så langt for den lille sjekken. Dersom alt er fint, blir det uttak/innsett første uka i november. Vi kikket på sprøytene og medisinene som skal brukes. Jeg skal bruke en nesesprayl som heter Synarela, og injeksjoner som heter Menopur (hormoner/modning av egg) og Ovitrelle (eggløsning). Etter innsett skal jeg bruke Lutius (vaginal stikkpille) i to uker.

Til slutt endte vi opp på laboratoriet for å ta blodprøver. Det må avkreftes at vi ikke har HIV- eller hepatittsykdommer. Mannen ble stiv i hele kroppen, og ville ikke ta prøve. Han ville ikke ta av skjorta, og ville heller ta prøven på toppen av hånda. Jeg var så fortvilet, og tenkte at dette kom til å velte lasset og at vi aldri fikk gå gjennom forsøket. Jeg kjente at hele hodet svimlet, og det kom en helsesekretær og tok meg i armen og fikk meg bort til en stol. Tårene rant nedover kinnene, og hun sa hun skulle gå inn i prøverommet og hjelpe ut av situasjonen. Bioingeniøren som kom, var en mann på rundt 60-år, og han taklet situasjonen bra. Han tok prøven på toppen av hånda, og det gikk fort og greit. Jeg var så utslitt da det var min tur, at jeg enset ikke det som skjedde.

Jeg var bare så glad da vi var på vei ut, og hadde med oss oppstartsplan og resepter. På vei hjem stoppet vi i Kristiansand og hentet ut nesesprayen. Sykepleieren anbefalte å ikke hente alle medisinene i tilfelle noe skulle skje naturlig i siste runde. Vi kan ha vanlig sex til sprøytestart, men skal ikke ha sex fra sprøytestart og til uttak/innsett. Det vil si at man kan bli gravid mens man går på nesespray, men de sa det ikke var farlig. Før man begynner på sprøyter må man ha hatt en blødning. Dersom ikke blødningen kommer, må jeg ta kontakt med klikken.

Jeg er jo innerst inne veldig glad, og hadde ikke sett for meg at det skulle komme i gang så fort. Håper bare ikke medisinene blir for harde på kroppen og at jeg overlever uttak/innsett. Da vi våknet fredag morgen, sa faktisk mannen at han ville være med meg den dagen det skal gjøres! Han har hele tiden sagt at han ikke vil være med inn på mer enn det han er nødt til. Jeg ble veldig glad!! I går sendte vi inn samtykkepapirene, for vi måtte vente i 48 timer med signering. Tenker jeg tar kontakt på tirsdag og sjekker at blodprøvene var i orden og at de har mottatt samtykket. Så er det bare nedtelling til spraystart... 6 dager igjen!

1 dag igjen til forsamtale!

Vi reiser bortover i ettermiddag og sover på hotell, siden vi må møte på klinikken kl 09.15 i morgen. Nå har jeg begynt å få skikkelig vondt i magen, og sitter i skrivende stund på do med diarelignende magesmerter. Jeg har jobbet mye hjemme de siste kveldene, og har derfor tatt meg fri nå i formiddag. Nå vil jeg bare puslet litt rundt, pakke ned noen klær, vanne planter, betale regninger og kanskje ta en liten tur på butikken. Mannen er på jobb, men kommer hjem litt tidlig slik at vi kan være der borte før det begynner å mørkne. I går begynte han med "silent treatment" igjen, og det har vært få ord mellom oss etter i går ettermiddag. Det er fryktelig slitsomt å ha det sånn, og uansett hva han føler og hvor redd han er, så synes jeg ikke at jeg fortjener å bli "straffet" med en sånn oppførsel. Gruer meg kjempemasse til å skal ha en kjøretur på 3-4 timer hvis vi nesten ikke skal prate sammen. Tror det er like greit at jeg kjører da, for da har jeg noe å gjøre! Håper bare at vi kan dra derfra i morgen med flere svar, en litt roligere mann og en mye roligere meg!

*to be contiuned*

Ikke mange dagene til torsdag!

Nå er det ikke mange dagene til torsdag, og vi skal til samtale på fertilitetsavdelingen. Jeg vet ikke hva slags forventninger jeg har til hva de skal si, eller hvordan mannen min vil reagere, og kanskje ikke minst hvordan jeg vil reagere! Jeg har kjempevondt i magen opptil mange ganger i døgnet, og klarer ikke å koble tankene helt ut. To dager på jobb nå, og en dag med hjemmekontor og så bærer det østover. Håper at vi har flere svar neste søndag, og at vi begge har "overlevd" turen på en noenlunde grei måte!

*SOMMERFUGLER I MAGEN*

Får ikke sove...

Våknet klokka 7 i morges, enda det er helg. Jeg har ikke fått sove igjen! Har vært på do tre ganger med sterke magesmerter og er kvalm. Det er vel sannsynligvis "måkene" i magen som er i "playing games" modus med meg. Gruer meg så vanvittig til forsamtalen førstkommende torsdag. Mye står på meg, men alt står på mannen min! Nå sier mannen at han kanskje ikke en gang kan kjøre dit, for han tror han er så stresset... Jeg blir helt utslitt! Har alt for mye å gjøre på arbeid også, så utnytter denne morgenstunden til å hente meg inn med en del jobbsaker også.

Høysensitiv med "Tante Rød"

Etter å ha gått to dager over menstid trodde vi nesten at gullegget var lagt, men så kom mensen i går. Føler meg veldig følelsesmessig full av spenningsbobler i kroppen i dag. Både mannen og meg selv håpet at vi skulle klare dette i innspurten før besøket på fertilitetsklinikken, men nå er det ingen vei tilbake. Jeg prøver å stålsette meg, men det er vanskelig å vite hva man går til. Nå har jeg meldt meg på et to dagers seminar i oktober, men er vi heldige så blir det midt i sprøytestart. Vil jeg klare å dra på seminar med sprøyter i kofferten? Jeg som nesten ikke klarer å tenke på at jeg skal ha de i hus en gang. Denne høsten kommer jeg til å  måtte "pushe" mange grenser for egen del, og så må en del av mannens begrensninger med sykehusskrekk strekkes.

Forrige uke fortalte han til faren og stemoren, at vi har fått time nå i september. Han har ikke fortalt tidspunkt til noen av sine før. Jeg ble så glad for at han sa det, for det har gitt meg mer håp om at han er villig til å prøve å gjøre det beste ut av dette. Min "bonussvigermor" er flott menneske, og på en måte så føler jeg at hun er litt nøytral og støtter oss begge med det vi føler. Det er kanskje lettere for henne å si hva hun mener, enn for de som er våre biologiske foreldre. Det var godt å føle at jeg fikk støtte fra han sine også! Vi ønsker oss barn, og hva vet vi, kanskje dette er eneste mulighet? Selvfølgelig kan vi ikke la dette være uprøvd, samme hvor avskrekkende behandlingen er. Jeg liker å tro på at instinkt og overlevelsesmetoder overtar når man sitter som verst oppi det.

Dama i svart skal ikke være meg den dagen jeg fyller 30:

Tunge tanker

I morges parkerte jeg et stykke fra arbeidsplassen og spaserte i den morgenkalde høstluften. På veien gikk jeg forbi en av barnehagene i byen, og så en far som kom for å levere sønnen sin. Faren var sikkert fem år yngre enn meg, og gutten så ut til å være 2-3 år. Pappen kneppet igjen jakka på den lille gutten, fant fram en liten sekk, og tok han i hånda det lille stykket bort til døra. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det må føles, og kanskje vi aldri får oppleve det. Kanskje ikke min mann får blir den pappaen som følger barnet sitt til barnehagen.















På fredag innrømte min mann at han sliter med tanken på at vårt barn ikke skal være naturlig unnfanget, og at han vil tenke på det hver dag. Dette forvirrer meg, og jeg må gang på gang stille spørsmål til meg selv om det er rett å gå inn for dette når dette blir "mitt prosjekt" og ikke vårt. Jeg kjenner meg ikke igjen i denne tankegangen. Et barn som er laget av våre gener, vil jeg kunne elske like høyt uansett hvordan var laget. Jeg ville kunne elske et hvilket som helst lite barn som jeg hadde fått ansvar for. Min søster fortalte om ei hun kjenner som hadde valgt å være fostermor for et barn fra det var tre uker gammelt, og dersom biologisk mor ikke er i stand til å ta vare på barnet innen han er to år, så skal familien adoptere den lille gutten. De har allerede tre egne barn fra før. Jeg skulle gjerne ønske at jeg hadde vært sterk nok til å gjøre noe sånt, dersom det ikke går vår vei med egne barn. På en eller annen måte vil jeg bli noens mamma! Jeg vil aldri kunne slå meg til ro og finne meningen med livet hvis ikke! Jeg har vært fortvilet og grått mye i det siste. Dagene går sakte, men samtalen hos fertilitetsklinikken nærmer seg. Mannen er fortvilet, og slik det er nå risikerer jeg at han snur i døra når vi står der. Jeg lever under et ekstrem psykisk press for tida, og er bekymret for hvordan høsten skal bli. Har vurdert å ta kontakt med legen min, for å høre om noe kan hjelpe, men vet ikke helt hva jeg kan forvente at hun skal kunne gjøre for meg. Jeg tror aldri jeg har vært innom en depresjon før, men føler på meg at det som er på vei nå, er et sted jeg ikke har vært før. Orker ikke tanken på å bli 29 år i november, og feire enda en jul uten barn eller barn i magen!