Tunge tanker

I morges parkerte jeg et stykke fra arbeidsplassen og spaserte i den morgenkalde høstluften. På veien gikk jeg forbi en av barnehagene i byen, og så en far som kom for å levere sønnen sin. Faren var sikkert fem år yngre enn meg, og gutten så ut til å være 2-3 år. Pappen kneppet igjen jakka på den lille gutten, fant fram en liten sekk, og tok han i hånda det lille stykket bort til døra. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det må føles, og kanskje vi aldri får oppleve det. Kanskje ikke min mann får blir den pappaen som følger barnet sitt til barnehagen.















På fredag innrømte min mann at han sliter med tanken på at vårt barn ikke skal være naturlig unnfanget, og at han vil tenke på det hver dag. Dette forvirrer meg, og jeg må gang på gang stille spørsmål til meg selv om det er rett å gå inn for dette når dette blir "mitt prosjekt" og ikke vårt. Jeg kjenner meg ikke igjen i denne tankegangen. Et barn som er laget av våre gener, vil jeg kunne elske like høyt uansett hvordan var laget. Jeg ville kunne elske et hvilket som helst lite barn som jeg hadde fått ansvar for. Min søster fortalte om ei hun kjenner som hadde valgt å være fostermor for et barn fra det var tre uker gammelt, og dersom biologisk mor ikke er i stand til å ta vare på barnet innen han er to år, så skal familien adoptere den lille gutten. De har allerede tre egne barn fra før. Jeg skulle gjerne ønske at jeg hadde vært sterk nok til å gjøre noe sånt, dersom det ikke går vår vei med egne barn. På en eller annen måte vil jeg bli noens mamma! Jeg vil aldri kunne slå meg til ro og finne meningen med livet hvis ikke! Jeg har vært fortvilet og grått mye i det siste. Dagene går sakte, men samtalen hos fertilitetsklinikken nærmer seg. Mannen er fortvilet, og slik det er nå risikerer jeg at han snur i døra når vi står der. Jeg lever under et ekstrem psykisk press for tida, og er bekymret for hvordan høsten skal bli. Har vurdert å ta kontakt med legen min, for å høre om noe kan hjelpe, men vet ikke helt hva jeg kan forvente at hun skal kunne gjøre for meg. Jeg tror aldri jeg har vært innom en depresjon før, men føler på meg at det som er på vei nå, er et sted jeg ikke har vært før. Orker ikke tanken på å bli 29 år i november, og feire enda en jul uten barn eller barn i magen!