Tanker rundt nye regler for prøverør

Jeg ble så engasjert og får ikke sove, og måtte derfor skrive et blogginnlegg om noe jeg så på på TV i går. Kjente det stakk skikkelig i meg da jeg så nyhetene i går, og det kom fram at OUS har strammet inn på alder for prøverør fra 41,5 til 38 år. De har valgt å gjøre det fordi flere barnløse ber om hjelp, og da må det "strupes inn" et sted. I tillegg står det en mann på nyhetene og sier at det å få barn ikke er noen menneskerett, og at det blir brukt for mye ressurser på det i samfunnet siden man får dekket en del av dette. Hva vet de om hvilke andre lidelser barnløshet kan føre til på sikt, og hva det kan komme til å koste samfunnet i helseutgifter?

Vi ønsket oss selv barn i flere år før det ordnet seg, og var gjennom et mislykket prøverør kort tid før det plutselig ordnet seg av seg selv. Jeg var da selv "bare i 20 årene" og blant de som man regner har godt tid. Jeg kan si såpass det gikk på psyken å vente... Vente på blodprøver, vente på underlivssjekker og prøver tatt i skrittet, vente på plass i kø for diagnostisk lapraskopi, venter i kø for førstegangssamtale og vente i kø for selve forsøket. Fra jeg tok kontakt med fastlegen til vi hadde gjennomført prøverørsforsøk hadde det gått 15 måneder med venting i offentlige køer og ingenting hadde skjedd på egenhånd på hele den tida. Man har så mye forhåpninger og forventinger, og opplever stadig skuffelser og sorg. Det sliter på ekteskapet, og det sliter på alt som skjer i hverdagen. Da det til og med endte med at vi ikke fikk noen embryo på frys, og det eneste vi fikk satt inn ikke festet seg holdt verden på å rase ytterligere i hodet på meg. 

Man får delvis dekket inntil tre forsøk i Norge, men det er en egenandel på tilsammen 15-16 000kr til behandling for de tilsammen tre forsøkene. Jeg har vært i kontakt med flere som sliter med å finner penger til det. Dette er utgifter til uttak, innsett, nesespray (om man er på lang protokoll), og injeksjoner til rundt kr 500 per stk man må stikke inn i seg selv på spesielle tider, uten noen form for støtte av offentlig helsevesen når man skal gjøre det. Første forsøket vårt kom nesten opp til denne grensen beløpsgrensen, så neste hadde vi ikke trengt å betale så mye for. Neste forsøk var planlagt til februar 2016, for kroppen trengte noen måneder å hvile og noen naturlig sykluser for man får starte opp på nytt. Kroppene våre ordnet i denne mellomtiden alt selv og inni meg bor det en liten gutt som vi skal få treffe om noen få dager til. 

Etter å vært gravid i mange måneder og kjent den komplette lykke over å ha et lite liv inni meg som vokser, kjenner jeg at det føles helt feil at noen står på TV og sier at det ikke er en menneskerett å få barn. For meg kjennes det som halve meningen med livet!