Puppen løs i ammetåka

Så er vi godt inne i ammetåka og det meste av gjøremål utenom foring av lillegutt går litt på en snei. Jeg synes ammestarten var tøff, og nå har jeg lært hva økedøgn er, og har funnet ulike former for førstehjelp mot såre brystknopper. Produksjonen kom godt i gang, og han legger på seg og følger kurven sin perfekt. Jeg er stolt og glad for at jeg klarer å fullamme gutten vår. Denne uka blir han 2 måneder. Forrige uka ble han veid, og har gått fra fødselsvekt på 3190gram til vekt 7 uker senere på 4605gram.

De siste dagene har han også "spist seg opp" på kveldene og sovet over til neste dag. Det innebærer at han forventer pupp kl 17, 18, 19, 20 og 21, og deretter sovner han og våkner mellom kl 05-07 neste morgen. Det er et velkjent fenomen, og setter stor pris på ammehjelpsgruppen på Facebook og Ammehjelpen nettsider. Jeg skulle virkelig lest der før fødsel, for jeg har lært så mye den siste måneden. Anbefaler det til alle førstegangsfødende eller flergangsfødene som ikke fikk til ammingen første gang. Nå tar vi en dag om gangen, og ser hvor lenge vi klarer å holde på.

Etter tøffe barseluker, føler jeg endelig kroppen har hentet seg inn. Jeg tror fortsatt det sitter et sting igjen. Legen så på 6 ukers kontrollen for to uker siden at det var i ferd med å løsne, men det kjennes ut som det er litt igjen av det. Mensen har ikke kommet tilbake, men det er ganske normalt at den er borte så lenge man fullammer. Foreløpig har vi ikke kommet inn i noe normalt samliv. Jeg kjenner jeg gruer meg til å ha sex igjen. Det er trossalt bare 2 måneder siden jeg fødte, men kjenner at vi snart må komme igang igjen. Venter man for lenge, blir det bare enda skumlere. Redd det skal føles mye annerledes enn før og at både mannen og meg selv blir skuffet. Dagene er så travle at disse knipeøvelsene blir litt glemt. Prioriterer heller å øve med lillemann for at han skal følge sin motoriske kurve også ;-)

Skal ikke skrive så sjelden som jeg har gjort i det siste. 6.november skal vi ha barnedåp og da skal jeg komme med referat om bordpynt, kaker og dagen generelt. Når jeg ser på været ute, faller tankene tilbake på høsten i fjor. På denne tida var jeg i gang med Menopur-sprøytene og egguttak var om bare får uker til. Det er rart hvor mye som har skjedd på det året. Så ble det ikke noe prøverørsbarn på oss, og embryo forsvant, men vi fikk en helt unik hjemmelaget gutt som jeg elsker over alt på jord. Livet som mamma er fantastisk, selv om jeg er mye trøtt og ser mindre fjong ut enn jeg pleide ;-)

Fakta jeg gjerne skulle visst før jeg begynte med amming:

Min igangsatte fødsel

Da jeg hadde kostholdsregulert svangerskapsdiabetes ble det bestemt at dersom babyen ikke hadde blitt født til ultralydtermin, så vil jeg bli satt kunstig i gang. De siste ukene før fødselen gikk jeg til modningsakupunktur og stripping. Da fikk jeg også mer informasjon om hvordan igangsetting fungerer. Metoden de bruker på sykehuset der jeg fødte, er ved hjelp av vaginale tabletter.

Jeg håpet i det lengste at fødselen skulle starte av seg selv, men termindagen kom og ingenting hadde skjedd. Jeg hadde fått time til igangsetting, eller induksjon som det kalles på fagspråket, tirsdag 30.august kl 08.40. Jeg våknet lenge før vekkerklokka den morgenen, og hadde grusom mageknip. Hadde vært våken i korte bruddstykker veldig mange ganger den natta, nervøs og stresset. Mannen min hadde fått fri fra jobb for å være med meg, og det var jeg veldig glad for.

Da vi ankom sykehuset kl 08.40, kom vi raskt inn på undersøkelsesrommet. Det var en eldre jordmor og en jordmorstudent som var der. De tok blodtrykket, babyens hjertelyd ble sjekket, urinprøve ble sjekket, og de sjekket livmorhals og åpning. Det var fortsatt bare middels modent med åpning på 2-3 cm, slik jeg også hadde fått greie på ei uke før også. De ordnet med innleggingspapirer, armbånd og jeg kledde meg om til sykehusklær. Jeg fikk tildelt et rom, og fikk beskjed om at en kvinnelig vikargynekolog ville komme i løpet av en times tid. Kl 09.30 kom gynekologen. Hun tok også en undersøkelse av livmorhals og åpning, og den første tabletten ble satt inn. Jeg fikk greie på at de kan sette inn til sammen 8 tablett med 6 timers mellomrom før de eventuelt må gjøre bestemmelse om andre inngrep. Jeg skjønte raskt at det betydde keisersnitt på fredag om ikke noe hadde skjedd før den tid.

Lite skjedde etter første tablett, og neste skulle settes inn rundt kl 16. Jeg måtte ligge flatt i en time etter at tabletten var satt inn, så vi brukte resten av tida til å gå noen runder på sykehuset sammen. Lørdagen før hadde vi også kjøpt en quizbok, så løste litt quiz mens vi ventet. Mannen gikk ut en tur midt på dagen siden det ikke var mat til han på føden, og det var nok også godt å få litt frisk luft. Kl 15.30 kom det ny jordmor på vakt, og vi kjente henne fra tidligere siden hun også er kommunejordmor i vår kommune. Hun ringte gynekolog på vakt, og fikk beskjed om at hun kunne sette neste tablett. Det var ikke noe endring på livmorhals og åpning, og ettermiddagen og kvelden gikk videre som den hadde gjort tidligere. Det kom inn jordmødre og barnepleiere og hilste på, mens jeg lå og merket lite endring. Det ble sjekket hjertelyd på baby og rieaktivitet, og den viste små sammentrekninger i livmor men ikke noe jeg merket tydelig annet enn småmurring.

Da kvelden kom følte jeg meg utslitt etter en natt med lite søvn, og mannen min måtte reise hjem da det ikke er mulig for far å overnatte foruten de to første nettene etter at babyen faktisk er født. Jeg fikk også vite at de ikke ville sette inn en tablett til den kvelden i tilfelle det skulle starte rier midt på natta. Gynekolog på vakt mente det var bedre at jeg fikk sove godt den natta. Jeg spurte om det var mulig å få «noe å sove på» og det skulle jeg få når det nærmet seg midtnatt. Rett før vaktbytte fikk jeg Klyx (klyster) og sovetabletter. Kom meg raskt på do, og tok en lang dusj før jeg tok tablettene. Jeg sovnet godt, men søvnen varte ikke mer enn tre timer da jeg kl 03 våknet brått av sammentrekninger. Jeg begynte å ta tida og fant ut at de kom med 3-5 minutters mellomrom. Da ringte jeg på jordmor, og hun koblet opp maskinen igjen og så tydelig rieaktivitet men ikke kraftig. Hun sa det fortsatt var lenge igjen, og foreslo at jeg skulle få en morfinlignende sprøyte i låret for å få sove godt videre. Jeg sov kanskje ytterligere en time da jeg våknet og følte meg uvel. Gikk på do og kastet opp, men la meg raskt igjen. Ringte mannen midt på natten og fortalte at noe holdt på å skje. Vi avtalte at han skulle komme tidlig neste morgen. Natta ble bare verre og jeg kastet opp ti ganger etter hverandre. Jordmor kom tilfeldigvis inn da jeg satt på en stol foran doen og kastet opp. Hun gikk for å finne mer isvann til meg, og spurte om jeg hadde ringt mannen. Hun sa hun trodde fødselen var i gang snart. Jeg mistenkte at kvalmen mer kom av tablettene eller sprøyta jeg fikk. Jeg orket ikke stort til frokost, og ble glad da mannen kom. Det var jordmorbytte kl 08.30, og jordmor på vakt den natta sa at hun var helt sikker på at når hun kom på vakt igjen torsdag ville jeg ha blitt mamma.

Så var onsdag 31.august godt i gang, og kl 09.30 kom jordmor og jordmorstudenten som skrev meg inn dagen før for å sjekke meg og sette inn ny tablett. Det var litt mer åpning, og maskinen viste rieaktivitet fortsatt med 3-5 minutters mellomrom. Da jeg hadde ligget en time med tablettene hadde sammentrekningene gått til å komme hvert 3 minutt. Da klokken nærmet seg 11, bestemte de seg for å flytte meg over til fødestua. Jeg hadde fått påvist GBS i urin under hele svangerskapet, og skulle få antibiotika under fødsel og måtte få minst to doser med 6 timers mellomrom før aktiv fødsel. Jordmor mente det var lurt å starte med dette siden riene begynte å bli så tette.

På fødestua fikk jeg første dose antibiotika intravenøst i hånda. Jeg skulle også forsøke å spise et par knekkebrød, men apetitten var ikke på topp. Det ble bestemt at jeg skulle få en pose med næring i intravenøst siden jeg hadde kastet opp så mye og strevde med å få i meg mat. Riene kom jevnlig og jeg fikk begynne med litt lystgass. Jeg hadde sagt at jeg i utgangspunktet var skeptisk til epidural og valgte derfor ikke å ønske det heller denne dagen. Jeg synes jeg var koblet opp i all slags ledninger allerede, og så vondt kunne det vel ikke gjøre? Jeg var også skeptisk til morfin eller Fentanyl siden jeg kastet så opp natta før etter å ha fått det. Galne meg gikk inn i en igangsatt fødsel på kun lystgass. Hadde jeg visst…

Mens vi var der kom det inn noen andre fødende på nabofødestua, og studenten flyttet over for å være hos de. Jeg fikk hjelp av mannen og jordmor til å komme meg på toalettet. Vi måtte ha med et helt trillestativ siden jeg fikk intravenøst. Etter en stund ble det innkalt flere jordmødre, og kl 12.30 kom kommunejordmor på vakt og var hos oss. De andre to flyttet over til den andre fødende. Da klokka nærmet seg 13 begynte riene å komme tettere. Hun ringte på gynekolog for å høre om medisineringen, og det ble bestemt at om riene kom hyppigere måtte jeg få neste dose antibiotika tidligere enn 6 timer. Jeg fikk første dose kl 11, og skulle egentlig ikke fått neste før kl 17. De neste to timene er ganske susete for meg, da jeg hadde smertefulle rier hvert minutt og brukte mye lystgass. Det var så ille at jeg ikke klarte å gå på do alene etter kl 13, og det ble derfor satt inn kateter. Jeg vekslet mellom å ligge på ryggen, ligge på siden og stå på kne i senga. Da jeg stod på kne i senga hørte jeg babyens hjertelyd falle ut noen ganger, hørte piping og så rød tekst sprette opp på skjermen. Jeg skjønte at noe ikke var helt bra.

Jeg kjente jeg ble redd, og hørte babyskrik fra nabofødestua. De andre fødende kom inn etter oss og fødte før oss. Kunne det ikke bare vært meg det var så lett for? Her lå jeg med alarmerende lys på skjermen… Plutselig forsvant hjertelyden til babyen, og så kom den tilbake igjen men veldig lav. Hver gang jeg presset skjedde dette.  Jordmor ringte til legen på vakt for å få klarhet i hva som burde gjøres, og på et tidspunkt var det igjen to jordmødre i rommet. Jeg hadde nå full åpning og det ble bestemt at det skulle settes inn en elektrode på babyens hode for å måle aktiviteten hans. Vannet ble tatt i samme slengen, og de sa det var normalt men ikke mye fostervann som kom ut. Elektroden satt ikke godt og datt ut flere ganger. Det ble også bestemt at det måtte stilles ned på lystgass og opp på oksygen for at lille i magen skulle få noe ekstra. Plutselig eskalerte smertene helt da jeg ikke lenger omtrent hadde noe smertestillende.

Akkurat i denne tida var det vaktskifte, og ny jordmor kom på vakt. Det var hun som var med på siste del av aktiv fødsel og tok i mot babyen vår. Fødselslegen ble tilkalt igjen, og mannen min sier han hørte det ble sagt at ambulanse til sentralsykehuset måtte bli klargjort. Jeg er glad jeg ikke hørte det, for da hadde jeg nok blitt enda mer redd. Sykehuset jeg fødte på har ikke nyfødtintensivavdeling, så om babyen trenger mer hjelp enn normalen blir man videresendt til sentralsykehuset som er 10 mil unna. Rommet ble plutselig fullt av helsepersonell av ulik slag, og så kom vakuummaskinen fram... Den durte høyt. Legen tok en blodprøve fra babyens hode som nå var synlig i åpningen. Babyen hadde kommet helt ned i bekkenet, så det var ikke et alternativ med keisersnitt. De visste ikke årsaken til at hjertelyden falt ved pressriene. Legen sa det var viktig at jeg presset på rette tider når han satte i gang med vakuum. Det hele gikk veldig fort derfra. Da babyen kom ut ble han lagt noen få sekunder på magen min, og navlestrengen ble kuttet momentant. Han var blå i ansiktet, og jeg hørte ikke en lyd. Han ble tatt med til et bord i enden av rommet, og jeg fikk ikke sett han mer. Et lite hode med mørkt hår klistret seg fast i hjernen min, men jeg hadde ikke fått sett hvordan ansiktet så ut. Selv om det i journalen stod at han fikk 8 minutter med hjelp på dette bordet, så føltes de minuttene som evigheter. I denne mellomtiden lå jeg med en klump i halsen og skulle «føde» morkaka.

Det viste seg at han hadde navlestrengen to ganger rundt halsen. Uff, det kunne gått så galt… Jeg sprakk ganske mye nedentil da alt måtte skje så fort, og lå en time for å bli sydd. Jeg måtte bedøves på nytt for det tok så lang tid at bedøvelsen begynte å gå ut igjen. I løpet av den timen fikk jeg babyen på magen, men syingen var så vond at jeg måtte ta lystgass og følte meg ganske medtatt og apatisk. Heldigvis fikk vi en stund alene med han alene når alt var over og jeg var sydd sammen, men da var jeg så opprørt at jeg ikke klarte å sanse alt sammen. En ting er jeg glad og overrasket over, er at tross hard medfart av både mor og barn, så fikk vi raskt kommunikasjon og han begynte å suge på brystet den første timen han lå i armene mine.

Jeg er så stolt og glad for at mannen min som har sykehusskrekk ikke gikk ut av rommet under den verste delen av fødselen. Det hadde vært helt forferdelig å skulle vært der alene. Det var godt å vite at han var tilstede, for jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv.

Etterpå gikk det bare slag i slag. Første kvelden ble bli flyttet inn på et familierom der far kan få være med mor og barn i to døgn. De mente at babyen var ganske kald og anbefalte oss å ha han inntil oss i senga. Jeg var livredd for å legge meg på han og fikk nesten ikke blund på øynene. Heldigvis ble han god og varm på den måten. Jeg blødde enda ganske mye, og hadde smerter i underlivet. Da klokka nærmet seg midtnatt og de tok han ut for blodprøver fikk jeg også smertestillende tabletter.

Morgenen etter kom en av legene og sa det måtte sendes flere prøver avgårde siden han fikk for lite oksygen under fødsel, og at de må sjekke at alt er i orden. De kommenterte på at hendene og føttene hans krøllet seg, og jeg begynte momentant å tenke på celebral parese, og skjønte at det var det de også siktet til. Dersom noe var usikkert ville vi bli sendt videre til sentralsykehuset samme dag. Heldigvis ble de prøvene i orden, og de kunne ikke se at det var noe galt med han. I tillegg måtte han stikkes hver fjerde time i 48 timer siden jeg hadde kostholdsregulert svangerskapsdiabetes og GBS. Det gjorde vondt langt inni meg å se alle stikkene på føttene hans. Stakkars lille gutten vår.

I tillegg meldte ikke melka sin ankomst i noen betydning på sykehuset. Han virket sulten, og turnuslegen som kikket på han dagen etter fødsel mente han virket uttørket i huden, og anbefalte at han fikk ekstra næring. Jeg følte meg mislykket, og jordmødrene og barnepleierne ville helst ikke gi han morsmelkerstatning. Han fikk kun erstatning noen få ganger mens vi var på sykehuset. Jeg fikk masse hjelp med ammetrening, og lærte masse om teknikker, men det hjalp ikke så mye når melka ikke kom. Vekta hans gikk ned noen hundre gram, men de sa det var fint innenfor grensene. Den siste dagen vi var på sykehuset ble jeg pumpet, og det viste seg at jeg kun så ut til å ha rundt 5ml og babyer på den alderen trenger rundt 30ml per måltid sa barnepleier. Jeg ble sendt hjem med plan for at jeg neste uka før vi skulle inn på sjekk igjen, skulle gi det jeg hadde samt 25ml NAN etter amming.

Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å være flere dager til ammingen kom i orden, men den dagen mannen min måtte dra hjem satt jeg bare og gråt ustoppelig på sykehuset. Jeg klarte ikke å si hva det var. Tror rett og slett det ble litt for mye for meg med en hard fødsel, stadig nye prøver som måtte tas av babyen vår, samt at mannen min plutselig måtte dra hjem og jeg ble flyttet til et lite enmannsrom og måtte dele bad med noen og det var ekstremt lytt. Sistnevnte var all deles ikke greit, da jeg strevde med å komme meg på do etter fødsel, og hadde mye smerter i underlivet. Man kunne jo ikke sitte og fise og bæsje uten at de ville høre det på naborommet, da badet lå mellom rommene. Mannen min ble fortvilet, og hentet en av jordmødrene. Jeg fikk en lang og god samtale med henne, og hun mente det kunne være en etterreaksjon på at jeg ble så skremt under fødsel. Hun sa jeg kan få en samtale med en av de som var på vakt den dagen, men kjenner at jeg egentlig ikke vil tenke mer på det nå. Vil bare komme videre.

Blodsukkeret hans ble stadig for lavt, og derfor måtte jeg være igjen da mannen dro hjem. De måtte ha minst to fine målinger før jeg fikk dra med lillegutt. Jeg ante at det hadde å gjøre med at han fikk for lite mat av meg. Heldigvis kom det en veldig hyggelig barnepleier på vakt, og hun skjønte at hele opplegget tæret på meg og at jeg hadde problemer med å få melk under sånn et press og stress som det hadde vært. Den kvelden mannen min hadde dratt, sa hun at de skulle gi han riktig dose med morsmelkerstatning og se om det endret på blodsukkeret. Neste ettermiddag fikk vi dra hjem etter to gode blodsukkermålinger!

Etter et par dager hjemme økte melkemengden gradvis fra 5ml, til 10ml, til 35 ml og nå to uker etter fødsel ligger det på 50-65ml per pumping og jeg kan fullamme han slik det er nå. Hvem hadde trodde det på sykehuset da det virket helt tomt? Nå er jeg bare glad for å være hjemme, og glad for å ha fått verdens fineste gutt. Hver gang jeg ser på han blir jeg glad!

Vi har også vært tilbake på sykehuset en tur for å få sjekk hos barnelege, og han kunne ikke se noe unormalt med gutten vår tross en hard fødsel. Hendene og føttene som var unaturlig knyttet første døgnet har blitt helt normale, og han fikk ikke infeksjon som følge av min GBS og heller ikke problemer med blodsukkeret.

Jeg tror det blir en stund før jeg tørr å vurdere å bli gravid igjen. Fødselen skremte meg voldsomt, men jeg har lært masse og jeg ville aldri gått inn i en igangsatt fødsel uten epidural igjen. Jeg er tøff, men «tøffere enn toget» har jeg nå lært at jeg ikke er…

Nå starter barseltida, og det krevende å være mamma med materunder 2-3 ganger per natt. Heldigvis har vi kommet oss ut litt disse vi har hatt sammen som familie. Vi har hatt besøk av nærmeste familie, hatt noen trilleturer og vært på nyfødtfoto. På fredag begynner mannen på jobb igjen, og da starter tilværelsen for lillegutt og meg alene. Det blir en ny og travel epoke! Endelig er vi foreldre etter flere års barneønske!



Tanker rundt nye regler for prøverør

Jeg ble så engasjert og får ikke sove, og måtte derfor skrive et blogginnlegg om noe jeg så på på TV i går. Kjente det stakk skikkelig i meg da jeg så nyhetene i går, og det kom fram at OUS har strammet inn på alder for prøverør fra 41,5 til 38 år. De har valgt å gjøre det fordi flere barnløse ber om hjelp, og da må det "strupes inn" et sted. I tillegg står det en mann på nyhetene og sier at det å få barn ikke er noen menneskerett, og at det blir brukt for mye ressurser på det i samfunnet siden man får dekket en del av dette. Hva vet de om hvilke andre lidelser barnløshet kan føre til på sikt, og hva det kan komme til å koste samfunnet i helseutgifter?

Vi ønsket oss selv barn i flere år før det ordnet seg, og var gjennom et mislykket prøverør kort tid før det plutselig ordnet seg av seg selv. Jeg var da selv "bare i 20 årene" og blant de som man regner har godt tid. Jeg kan si såpass det gikk på psyken å vente... Vente på blodprøver, vente på underlivssjekker og prøver tatt i skrittet, vente på plass i kø for diagnostisk lapraskopi, venter i kø for førstegangssamtale og vente i kø for selve forsøket. Fra jeg tok kontakt med fastlegen til vi hadde gjennomført prøverørsforsøk hadde det gått 15 måneder med venting i offentlige køer og ingenting hadde skjedd på egenhånd på hele den tida. Man har så mye forhåpninger og forventinger, og opplever stadig skuffelser og sorg. Det sliter på ekteskapet, og det sliter på alt som skjer i hverdagen. Da det til og med endte med at vi ikke fikk noen embryo på frys, og det eneste vi fikk satt inn ikke festet seg holdt verden på å rase ytterligere i hodet på meg. 

Man får delvis dekket inntil tre forsøk i Norge, men det er en egenandel på tilsammen 15-16 000kr til behandling for de tilsammen tre forsøkene. Jeg har vært i kontakt med flere som sliter med å finner penger til det. Dette er utgifter til uttak, innsett, nesespray (om man er på lang protokoll), og injeksjoner til rundt kr 500 per stk man må stikke inn i seg selv på spesielle tider, uten noen form for støtte av offentlig helsevesen når man skal gjøre det. Første forsøket vårt kom nesten opp til denne grensen beløpsgrensen, så neste hadde vi ikke trengt å betale så mye for. Neste forsøk var planlagt til februar 2016, for kroppen trengte noen måneder å hvile og noen naturlig sykluser for man får starte opp på nytt. Kroppene våre ordnet i denne mellomtiden alt selv og inni meg bor det en liten gutt som vi skal få treffe om noen få dager til. 

Etter å vært gravid i mange måneder og kjent den komplette lykke over å ha et lite liv inni meg som vokser, kjenner jeg at det føles helt feil at noen står på TV og sier at det ikke er en menneskerett å få barn. For meg kjennes det som halve meningen med livet!

Uke 38+5: Modningsakupunktur og mildere stripping

I dag var jeg inne for ny stripping og modningsakupunktur på sykehuset. Jeg har vært litt spent på hvordan det ligger an siden jeg har hatt en del maserier og kynnere siden forrige stripping. Jeg hadde også to dager med slimete og rødbrun utflod. Det kan ha vært rester etter stripping, men det er også en mulighet for at det var slimproppen. Det kom 38+1-38+2. Undersøkelsen viste at det fortsatt bare 2 cm åpning. Vi møtte en ny jordmor i dag, og hun sa at det ville være rimelig tøft for meg å skulle strippes med to fingre, noe den andre jordmoren gjorde for nesten en uke siden, så i dag løsnet hun derfor bare litt lettere på hinnene og ikke så grundig som hun andre forrige gang.

Modningsakupunkturen gikk også fint. Jeg fikk 8 nåler rundt om på kroppen; 2 i hender, 2 på føttene, 2 på leggene, 1 på magen og 1 på toppen av hodet. Jeg ble søvnig etterpå! Dersom det ikke skjer noe til neste uke, skal jeg på ny behandling neste onsdag. Det ble også målt hjertelyd på babyen med belte rundt magen min, og jeg skulle klikke på sånn en knapp når han beveget seg. Alt virket normalt.

Jeg fikk også masse info om igangsetting. På grunn av kostholdsregulert svangerskapsdiabetes vil jeg settes i gang på termin den 30.august om fødselen ikke har startet. Det blir da med tabletter som skal opp i skjeden. Alt etter hvor moden man er, kan visst dette ta noen dager.


Spennende dager! Klarer ikke helt å slappe av... Tror jeg skulle hatt en sånn akupunkturnål på toppen av hodet hele døgnet...

Vekstestimering og stripping i dag!

På ultralyd for vekstestimering i dag var babyen helt normal i størrelse, eller det vil si at han var 2% mindre enn normalen, men det var så lite avvik at det ikke ble så vurdert. Da har jeg gjort alt rett med blodsukker og kost. Alt stevet i sommer har vært verdt det! Han veier omtrent 3060 gram nå ved 37+6 uker, og vil bli maks 3500-3600 gram ved 40 uker. Ultralydjordmor tror også hodet vil være 36-37cm ved 40 fullgåtte uker.


På grunn av kostholdsregulert svangerskapsdiabetes vil jeg bli igangsatt på termin som er 30.august, om noe ikke skjer før da. De ønsker derfor å gjøre tiltak som kan hjelpe på modningen framover. Jeg må inn til sykehuset for stripping og modningsakupunktur minst en gang i uka framover. Første gang med stripping var i dag. Det gjorde litt vondt, men det var helt overkommelig! Hun løsnet på hinnene rundt babyens hode, og sa hun kunne kjenne hodet hans. Jeg hadde 2 cm åpning i dag, så da er det noe som er på vei til å skje i kroppen. En av fødselslegene mente at jeg burde på ny antibiotikakur siden jeg fortsatt har GBS (streptokokk B) i kroppen, og jeg ble satt på ny medisinkur med annen type enn jeg hadde i uke 13-14. Jeg vil i tillegg til dette også få antibiotika intravenøst under fødsel.


Så er det vel bare å smøre seg videre med mageolje, perineumsolje og brystvortekremer, og smule tålmodighet i dagene og ukene framover!

Braxtons hicks

Jeg har hatt mye Braxton hicks den siste tiden, og har latt alle seksuelle aktiviteter fare forbi siden jeg føler det "trigger" riene. Av og til synes jeg faktisk disse riene er en smule ubehagelige! Håper de gjør nytte for seg!


Dette står på Babyverden om "Braxton hicks":
"Hvis du plutselig kjenner at "magen din blir hard", at stramningene starter øverst og kjennes best der, men slipper fort taket og er smertefrie, er det en Braxton hicks sammentrekkning eller en falsk rie du har hatt. De kan starte når som helst i svangerskapet eller utebli fullstendig. Dette er individuelt, og like normalt."

Innskriving på kvinneklinikken

I dag var vi på innskriving på kvinneklinikken på sykehuset. Det var bare noe formelle saker denne innskrivingen slik at man slipper sånne spørsmål når man er i fødende tilstand, men fikk vite at vi antageligvis får være på det sykehuset vi ønsker. På det store sykehuset i vårt fylke er det visst "ville tilstander" nå. Førstegangsfødende uten problematisk fødsel må ut på dag 3 og flergangsfødende må ut på dag 2. Ingen fedre får sove på der, og man må påberegne seg firemannsrom. På det "lille" sykehuset vi har ønsket å være på, fødes det vanligvis 1-4 hver dag, de har to fødestuer og 8 enerom og gjør det de kan for at man skal få ha far der første natten. Kjenner det frister mer! Sykehuset ligger i Flekkefjord i Vest-Agder, og dette sykehuset er forresten også et av de fire som nettopp ble listet opp i media med mest fornøyde pasienter.Det eneste som gjør meg usikker er at de ikke har barnelege mer enn en dag i uka, og at det ikke er nyfødtintensiv der. Dersom noe mistenkes galt med baby blir man sendt til Kristiansand eller Stavanger.



Jordmor vi snakket med i går sa at de er fornøyd med verdiene på blodsukkeret slik det er nå, jeg men skal komme på en vekstestimering fredag 12.august, og da legges det en plan for eventuell igangsetting. Dersom babyen er veldig stor blir det mulig igangsetting før termin. Kommer han ikke til termin vil det uansett settes i gang på termindato siden jeg har "kostholdsregulert svangerskapsdiabetes" som hun kalte det for. Hun sa også at jeg kunne vurdere om jeg ønsket "å bli strippet" når det nærmer seg termin, men får snakke med lege og jordmor om dette om et par uker til. Synes egentlig det høres skummelt ut at de skal tøye inngangen/utgangen og dra i hinnene på den måten, men vi får se. Jeg er litt mer avslappet etter å ha hatt denne samtalen! Spennende tider framover!