25 uker

Da har jeg rundet 25 uker, og magen vokser masse for tida. Det er så spennende! Merker en del mer ubehag, og har hatt en del småkramper i mage og underliv siste tida. Blir bra å få en samtale med jordmor til uka. I uka som kommer skal vi også på 3D-ultralyd!

Tilbakeblikk på 2015

Da jeg bladde rundt til mai på almanakken i går, og så bilde av oss fra 17.mai i fjor, dalte mange tanker tilbake på den tida. Jeg kunne se i ansiktet mitt at jeg hadde det vanskelig, og kjenner at jeg nesten har lyst til å rive bort hele bildet!


Etter mye om og men fikk vi endelig svar på mannens sædprøve i mai i fjor, det etter at han opprinnelig bak min rygg hadde stoppet hele prosessen et par måneder. Han ville ikke utredes, ville ikke ha svar. Da sykehuset endelig ringte meg med beskjed om at de ikke kunne ta utredningen videre på grunn av dette, ble jeg helt knust og fikk et lite sammenbrudd en fredag - midt i arbeidstida! Jeg var fast bestemt på at jeg ville skilles den dagen jeg kjørte hjem fra jobb, og enda tenker jeg på den grufulle følelsen av at øynene bader i tårer. Etter mye om og men gikk mannen motvillig med på å starte prosessen igjen, og vi fikk raskt vite at kvaliteten hans var redusert, noe som tilsa normalt antall sædceller men få som beveget seg raskt og målrettet. Han gikk inn i en "sinnaboble" og skyldte på meg for å ha fått "manndommen" ødelagt. Jeg på min side ble gående å vente på tur til lapraskopi for å finne ut om jeg hadde tette eggledere eller annet som kunne forklare situasjonen vår ytterligere. Ukene gikk og mannen var skeptisk til at jeg skulle i narkose, og den dagen han kjørte meg til sykehuset i juni for undersøkelsen virket det som om han aldri trodde han skulle få se meg igjen... De fant ingen feil med meg, og min diagnose ble uforklarlig kvinnelig infertilitet. Undersøkelsen gikk greit, og har i dag kun noen stingmerker i navlen og nede i venstre side.


Vi ble henvist til fertiltetsklinikken sør i Porsgrunn, og var til førstegangssamtale i september 2015. Også da var mannen helt hysterisk for behandlingen, og stakk fra meg på hotellet vi var på. Heldigvis besinnet han seg og kom tilbake. Etter masse heavy hormoner (nesespray og sprøyter) i oktober, hadde jeg egguttak i begynnelsen av november. I hele prosessen var jeg mest stolt av han da han ble med meg inn på egguttaket. Det var smertefullt og ikke noen fryd, men han var der for meg. Av hele 9 egg, der 7 ble befruktet var det kun et som delte seg som det skulle. Vi fikk satt inn ett embryo, og fikk ingen på frys. Da jeg begynte å blø to uker etterpå var sorgen stort. Forsøket var mislykket, og vi hadde ingen på frys! Alt måtte gjøres på nytt, men først måtte kroppen bli normal!


Jeg ville i gang så fort som mulig, og ny medisinplan skulle settes opp ved mens i desember. Da mensen ikke kom til rett tid i desember, ble jeg fortvilet og lei meg. I tillegg spottet jeg den dagen mensen skulle kommet, men klinikken sa jeg måtte blø ordentlig før det kunne regnes det som første mensdag. Det var bare to dager til de skulle ta ferie på klinikken, og frist for å kunne få medisinstart i januar var senest fredag 18.desember. På onsdagen snakket jeg med min kloke mamma i telefonen, og betrodde fortvilelsen, og hun spurte om jeg hadde tatt en test for det kunne jo være jeg hadde blitt gravid. Den kvelden gikk vi tur i boligfeltet, og jeg lo smått da jeg fortalte mannen hva mamma hadde sagt. Neste morgen tenkte jeg likevel på det igjen, og fant testen jeg hadde igjen etter forsøket i november. Det kom skyggestrek på den. Hjertet banket! Mensen kom heller ikke den dagen, og spottingen stoppet. På vei hjem fra jobb var jeg innom apoteket og kjøpte tre nye tester. På morgenen fredag 18.desember, min siste dag før juleferien, tok jeg hele tre tester og alle var positive! Det var den dagen jeg begynte å tro på mirakler! Det var nok en festeblødning jeg hadde hatt.


Nå er jeg 23 uker på vei med en liten gutt i magen, som sparker og trykker på blæra mi hele tida! Mannen er superstolt, og vil lytte og kjenne mange ganger om dagen. Jeg setter så ufattelig pris på at alt ordnet seg, og er veldig spendt på tida framover. I slutten av måneden skal vi på 3D-ultralyd for å se det lille mirakelet vårt igjen, og så skal vi på fødselsforberedende kurs også nå i mai. Jeg forsøker å fokusere på det positive nå, og håper mannen skal trosse sin sykehusskrekk og være med meg hele veien på fødestua.

Er du gravid?

Nå har folk begynt å spørre om jeg er gravid. Det er så godt at de ikke tror jeg bare har spist litt for mye...

Fikk høre et lite hjerte på første svangerskapskontroll!

Mandag denne uka var jeg på første svangerskapskontroll (uke 10+6). Jeg møtte til legen usikker på hva som skulle skje. Leverte urinprøve, fikk et stikk i fingeren og måtte veie meg på prøverommet. Jeg hadde gått opp hele 4 kg på disse tre månedene. Fikk helt sjokk!

Legen fylte ut helsekort for gravid, og skjema for ultralyd i uke 18 ble sendt til nærmeste sykehus. Hun tok blodtrykket, og hørte på hjerte og lunger. Hun fortalte at blodverdiene mine var normale, men at det hadde blitt funnet blod i urinen og det kan være tidlig tegn på urinveisinfeksjon. Prøven skulle sendes videre, og jeg vil få beskjed om jeg må på medisiner. Hun fortalte også at jeg må komme mellom uke 13-15 for å ta blodprøve for å finne blodtype med mer. I tillegg må jeg i uke 16 for glukosetest siden min BMI før graviditet var på 30. Gruer meg veldig til denne testen. Tilslutt ville hun kjenne på magen og lete etter hjertelyden til lille venn i magen. Hun fant et lite hurtig hjerte som banket! Det var rart å høre! Alt ble mer virkelig. Den 12.februar skal vi på privat ultralyd. Gleder meg til å ikke bare få høre dette lille vesenet, men også få se det!

Jeg er så uendelig takknemlig for at dette underet skjedde av seg selv helt plutselig. Denne uka skulle vi hatt nytt uttak og vårt andre prøverørsforsøk. Jeg er glad vi slapp det! Det var en tøff påkjennelse å gå gjennom, og det å takle at forsøket ble negativt var ufattelig sårt. Tror vi har lært å sette mer pris på denne gravidteten på grunn av forhistorien vår, enn vi ville gjort dersom det var enkelt for oss å få barn. Vi har mye å være glad for!

Julefreden senker seg - i år med lykkeliten i magen!

Vi koser oss i ny sofa, og ser "Lille juleaften" på TV2. Den siste uken har vært helt spesiell. I morgen er det allerede en uke siden jeg oppdaget skyggestrek på den første graviditetstesten, og siden har jeg vel tatt sånn 6-7 tester. Siste var en vanlig med streker, og som ikke er digital. Den ble veldig sterk!



I går var jeg en tur hos fastlegen. Jeg har vært så usikker på alt, siden jeg aldri fikk normal mens etter mislykket IVF. Hun konkluderer også med at dette må være noe vi har klart på egenhånd, og de bekreftet også graviditeten med en urinprøve hos laboratoriet deres. Jeg fikk beskjed om å ringe og bestille time til første offisielle svangerskapskontroll mellom uke 10-12. Siden vi har vært gjennom så mye som ufrivillige barnløse, skal jeg nå henvises til en tidlig ultralyd. Det blir noen spennende uker framover.

Hver morgen når jeg våkner så er det første jeg tenker på det lille livet som finnes inne i magen min. Synes det er godt å stryke på magen, og tenke på at denne uken skal det lille hjertet begynne å slå! Håper bare det blir et vellykket svangerskap, som ender opp i en baby!



I dag har vi pyntet til jul, og forhåpentligvis blir julepyntingen i 2016 en smule mer stressende! Takk for alle som følger bloggen min. Jeg kommer til å fortsette skrivingen framover, selv om bloggen i utgangspunktet ble startet for å dele tanker og følelser rundt det å være ufrivillig barnløs.

Ønsker alle følgere en veldig fin jul! Måtte alle ønsker gå i oppfyllelse for dere som har et sterkt barneønske!

 

LYKKE!

To blå, og digital test som sier "Gravid 2-3 uker" :-)  
Håper bare spiren i magen sitter! Dette føles som et julemirakel. En måned etter mislykket IVF har vi klart det på egenhånd. Nesten 3 års prøving, og masse opp og nedturer. Våger nesten ikke å håpe at det går bra, men jeg vil glede meg i nuet! Dette var den beste julegaven jeg kunne få!