Over en uke gikk, før jeg klarte å ha en tårefri dag, og fortsatt gråter jeg inni meg. Hverdagen går videre, og snart er det juleforberedelser. Blødningene er over, og jeg er spendt på om syklusen min normaliserer seg og om mensen kommer til rett tid. Jeg skal ringe inn neste mens til klinikken, så håper det ikke går så ut av normalen.
Det har vært vanskelig å finne tilbake til normalen på alle måter. Det har føltes rart å ikke være intim med mannen min på over en måned. Det har liksom ikke skjedd siden vi ble sammen, at vi ikke har vært seksuelle med hverandre på så lang tid... Det er nok tøft for han også, det å ha en kone som ikke har "fungert som normalt." Nå kan vi liksom prøve vanlig igjen den neste måneden, men jeg har ikke så store forventninger om at noe skal skje. Når resultatet ble så dårlig av befruktning på glass, så ser jeg ikke for meg at det bare skjer naturlig nå. I så fall tror jeg det må være et under!
Alle spør hva jeg ønsker meg til jul, og det er jo hyggelig. Aller helst har jeg lyst til å skrike at jeg KUN ØNSKER MEG EN TING, og det vet jeg at jeg ikke får. Men, jeg skal ikke være bitter og lei i jula, så kanskje jeg bare skal si at jeg ønsker meg denne:
Viser innlegg med etiketten Assistert befruktning. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Assistert befruktning. Vis alle innlegg
onsdag 25. november 2015
søndag 27. september 2015
Første forsøk allerede i oktober/november!
Det var en tøff og hard dag på fertilitetsklinikken i Porsgrunn på torsdag! Siden vi måtte være på sykehuset for å avlevere spermprøve allerede kl 9, så fant vi ut at det beste var å reise bortover kvelden før. Vi var på hotellet ved Skien Fritidspark, og koset oss i bassengene i den flotte svømmehallen der. Det var godt å koble ut litt!
Dagen etter startet med et pang! Jeg sov dårlig hele natta, og vi utvekslet ikke ett ord under frokosten. Mannen fikk panikk og stakk av fra meg mens jeg var på do. Han lette visst etter en buss... Jeg ringte bonussvigermor i fortvilelse, og faren hans tok kontakt med han. Så kom han nå tilbake! Merket at hodepinen holdt på å ta over hele kroppen min på vei ned til sykehuset. Mannen fikk avlevert prøve, men sa gang på gang at han ikke likte seg der og ville hjem. Heldigvis gikk det bedre etter hvert, og jeg kan forstå at hans sykehusskrekk ikke passet på det stedet vi var. Alt av helsepersonell hadde hvite klær, og det var jo et sykehus. Til tross for at han i første omgang stakk av fra meg, så synes jeg han taklet dagen ganske bra til slutt!
Først hadde vi en samtale med en overlege, og han stilte spørsmål og undersøkte meg med innvendig ultralyd. Han fortalte at jeg hadde bakoverbøyd livmor, og det overrasket meg siden det ikke har blitt fortalt tidligere i utredningsprosessen. Det virket ikke som om det hadde noe å si for fertiliteten, men angret på at jeg ikke spurt mer om det. Det var så mye annet å ta inn over seg! Han fortalte også at han kunne se at jeg hadde masse egg, og at eggløsning var på vei. Det stemte jo også! Han fortalte at mannens prøve også denne gangen var litt redusert, men ikke så veldig mye. Han fortalte at det på uttaksdagen blir vurdert om de skal bruke IVF eller ICSI, eller en blanding, alt etter som hvordan resultatet av prøven den dagen blir.
Etter samtale med legen, fikk vi samtale med en sykepleier. Hun fortalte oss om prosessen og medisinbruk. Jeg skal på lang protokoll, og kan starte med nesespray allerede den 3.oktober, og sprøytestart den 21.oktober. Så skal jeg på ultralyd til en gynekolog i Kristiansand den 30.oktober, for å sjekke hvordan det står til med utvikling av eggene. Jeg fikk time hos en de samarbeider med, slik vi ikke må kjøre så langt for den lille sjekken. Dersom alt er fint, blir det uttak/innsett første uka i november. Vi kikket på sprøytene og medisinene som skal brukes. Jeg skal bruke en nesesprayl som heter Synarela, og injeksjoner som heter Menopur (hormoner/modning av egg) og Ovitrelle (eggløsning). Etter innsett skal jeg bruke Lutius (vaginal stikkpille) i to uker.
Til slutt endte vi opp på laboratoriet for å ta blodprøver. Det må avkreftes at vi ikke har HIV- eller hepatittsykdommer. Mannen ble stiv i hele kroppen, og ville ikke ta prøve. Han ville ikke ta av skjorta, og ville heller ta prøven på toppen av hånda. Jeg var så fortvilet, og tenkte at dette kom til å velte lasset og at vi aldri fikk gå gjennom forsøket. Jeg kjente at hele hodet svimlet, og det kom en helsesekretær og tok meg i armen og fikk meg bort til en stol. Tårene rant nedover kinnene, og hun sa hun skulle gå inn i prøverommet og hjelpe ut av situasjonen. Bioingeniøren som kom, var en mann på rundt 60-år, og han taklet situasjonen bra. Han tok prøven på toppen av hånda, og det gikk fort og greit. Jeg var så utslitt da det var min tur, at jeg enset ikke det som skjedde.
Jeg var bare så glad da vi var på vei ut, og hadde med oss oppstartsplan og resepter. På vei hjem stoppet vi i Kristiansand og hentet ut nesesprayen. Sykepleieren anbefalte å ikke hente alle medisinene i tilfelle noe skulle skje naturlig i siste runde. Vi kan ha vanlig sex til sprøytestart, men skal ikke ha sex fra sprøytestart og til uttak/innsett. Det vil si at man kan bli gravid mens man går på nesespray, men de sa det ikke var farlig. Før man begynner på sprøyter må man ha hatt en blødning. Dersom ikke blødningen kommer, må jeg ta kontakt med klikken.
Jeg er jo innerst inne veldig glad, og hadde ikke sett for meg at det skulle komme i gang så fort. Håper bare ikke medisinene blir for harde på kroppen og at jeg overlever uttak/innsett. Da vi våknet fredag morgen, sa faktisk mannen at han ville være med meg den dagen det skal gjøres! Han har hele tiden sagt at han ikke vil være med inn på mer enn det han er nødt til. Jeg ble veldig glad!! I går sendte vi inn samtykkepapirene, for vi måtte vente i 48 timer med signering. Tenker jeg tar kontakt på tirsdag og sjekker at blodprøvene var i orden og at de har mottatt samtykket. Så er det bare nedtelling til spraystart... 6 dager igjen!
torsdag 20. august 2015
Vi har fått time til førstegangssamtale!
I går kom brevet med innkalling til førstegangssamtale. Mannen hadde kommet hjem før meg, og hentet posten. Han stod med "usikker mine" da jeg åpnet brevet. Vi har fått time torsdag 24.september. Jeg ble så glad at tårene kom, og jeg gav mannen en lang klem. Han skjønner hvor mye det betyr for meg, men jeg ser samtidig at han lukker seg mer og mer inn i seg selv om dette. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det. Jeg vil først og fremst tenke på meg selv, og kan ikke helt skjønne at det kan være så ille at han må ta en ny sædprøve den dagen vi skal dit. Han har jo allerede gjort det to ganger. Sammenlignet hva jeg må gjennom i denne prosessen, så er jo det bare "peanuts" tenker jeg. Vi må bare klare dette! Det er ingen diskusjon - sett fra min side! Vi fikk time før lunsj, og siden vi har 3-4 timers kjøring så tror jeg det er greit å ta en overnatting. Greit å ikke komme på "en halv en" og være skikkelig trøtt.
Lurer på hvor fort vi kan komme i gang med behandlingen etter at vi har vært der. Jeg fyller 29 år i november, så mitt største ønske er at det skal ha skjedd noen innen da! Jeg tror vi må gå inn i dette med et håp om at det skal skje, selv om det bare er 36% (?) sjanse for klaff på hvert forsøk.
*HÅP*
Lurer på hvor fort vi kan komme i gang med behandlingen etter at vi har vært der. Jeg fyller 29 år i november, så mitt største ønske er at det skal ha skjedd noen innen da! Jeg tror vi må gå inn i dette med et håp om at det skal skje, selv om det bare er 36% (?) sjanse for klaff på hvert forsøk.
*HÅP*
onsdag 22. oktober 2014
"Bioteknologirådet vi kreve politiattest for å få assistert befruktning"
Jeg ble sjokkert da jeg leste overskriften i Aftenposten. Hvordan kan Bioteknologirådet, med Kristin Halvorsen i spissen, fronte noe slikt? Er det ikke nedverdigende nok i utgangspunktet, å henvende seg til fremmede personer i helsevesenet for å få hjelp til å bli foreldre?
Målsetningen sies å være for å forhindre voldelige og pedofile foreldre, men hvilke mennesker som går gjennom årelange utredninger og tøffe hormonbehandlinger er malplassert i denne gruppen av mennesker? Her står vi i startgropen av utredningsprosessen, og vet ikke hvor dette ender for oss og da blir man direkte sint av å lese noe sånt! Hva med alle de som får barn på egenhånd, skal ikke de settes i "gapestokken"? Er det slik å forstå at samfunnet tror at vi som er mindre fruktbare har en "skrue løs" også? Jeg vet at vi ville blitt verdens beste foreldre, og alle som tar et valg om å gå gjennom en slik prosess gjør ikke dette for moro skyld!
Renate Kurszus som er styreleder i Ønskebarn, har uttalt at infertilitet og barnløshet er en medisinsk diagnose, og at det ikke er andre medisinske diagnoser i landet der man må vise politiattest for å få behandling.
Det er sjokkerende at Norge skal bli et slikt trangsynt sted, der man leter etter pedofile voldsmenn (og "voldsdamer") blant ulykkelige prøvere gjennom mange år!
Artikkelen kan leses i sin helhet her.
Målsetningen sies å være for å forhindre voldelige og pedofile foreldre, men hvilke mennesker som går gjennom årelange utredninger og tøffe hormonbehandlinger er malplassert i denne gruppen av mennesker? Her står vi i startgropen av utredningsprosessen, og vet ikke hvor dette ender for oss og da blir man direkte sint av å lese noe sånt! Hva med alle de som får barn på egenhånd, skal ikke de settes i "gapestokken"? Er det slik å forstå at samfunnet tror at vi som er mindre fruktbare har en "skrue løs" også? Jeg vet at vi ville blitt verdens beste foreldre, og alle som tar et valg om å gå gjennom en slik prosess gjør ikke dette for moro skyld!
![]() |
Assistert befruktning. Bilde er hentet fra Aftenposten. |
Renate Kurszus som er styreleder i Ønskebarn, har uttalt at infertilitet og barnløshet er en medisinsk diagnose, og at det ikke er andre medisinske diagnoser i landet der man må vise politiattest for å få behandling.
Det er sjokkerende at Norge skal bli et slikt trangsynt sted, der man leter etter pedofile voldsmenn (og "voldsdamer") blant ulykkelige prøvere gjennom mange år!
Artikkelen kan leses i sin helhet her.
Abonner på:
Innlegg (Atom)