Erfaringer har gjort meg rikere!

Nå er jeg mamma til en fantastisk gutt på snart 8 måneder. Jeg har fått det jeg drømte om til slutt! Veien var lang!!! Gått ned i vekt, gått opp i vekt, vært til laparoskopi, satt sprøyter på meg selv, vært gjennom mislykket prøverør, blitt spontant gravid, hatt kostholdsregulert svangerskapsdiabetes, tatt blodsukker fem ganger per dag, vært på streng diett, hatt bekkeløsning, hatt streptokokk b (GBS) i svangerskap og i fødsel og lært meg å amme og ta vare på et lite spedbarn. Jeg er så mange erfaringene rikere på disse to årene siden karusellen med utredning, forsøk, graviditet, svangerskap, fødsel og mammaliv startet. Jeg har masse å gi av min erfaring, og når lillemann sover skriver jeg ofte på forum. Deltar aktivt på prøverørsforumer og svangerskapsdiabetesforumer, for jeg har masse informasjon å gi. Jeg er fortsatt medlem av Ønskebarn, og brenner for de som strever med å få barn.

Jeg kjenner jeg gruer meg til å bli prøver igjen da det var en lang vei før jeg ble gravid forrige gang! Vi hadde nylig fem års bryllupsdag, og snakket om det å prøve på flere. Jeg har tatt et valg om å være hjemme med lillemann til han blir to år. Han begynner i barnehage i august 2018, og da begynner jeg på jobb igjen. Jeg har fått permisjon fra jobben til da, og har til og med vært så heldig å bli flyttet til en av jobbens avdelinger i hjemkommunen. Jeg gleder meg til kortere kjørevei. Kanskje vi bare må hive oss rundt og bli prøvere igjen sommeren om et år til. Det er jo fortsatt over ett år til, og jeg er nok mer klar for prøving da. Tiden vil vise hvilket valg vi tar! Inntil videre koser vi oss. For tiden er lille forkjølet, og vi har strevd med nattesøvn, men dagene er fine for det om. Det består av mye pupp og leking!

Har du spørsmål om noe av det jeg vet masse om, så ta gjerne kontakt eller kommenter. Mine ører er alltid åpne!

Tanker rundt nye regler for prøverør

Jeg ble så engasjert og får ikke sove, og måtte derfor skrive et blogginnlegg om noe jeg så på på TV i går. Kjente det stakk skikkelig i meg da jeg så nyhetene i går, og det kom fram at OUS har strammet inn på alder for prøverør fra 41,5 til 38 år. De har valgt å gjøre det fordi flere barnløse ber om hjelp, og da må det "strupes inn" et sted. I tillegg står det en mann på nyhetene og sier at det å få barn ikke er noen menneskerett, og at det blir brukt for mye ressurser på det i samfunnet siden man får dekket en del av dette. Hva vet de om hvilke andre lidelser barnløshet kan føre til på sikt, og hva det kan komme til å koste samfunnet i helseutgifter?

Vi ønsket oss selv barn i flere år før det ordnet seg, og var gjennom et mislykket prøverør kort tid før det plutselig ordnet seg av seg selv. Jeg var da selv "bare i 20 årene" og blant de som man regner har godt tid. Jeg kan si såpass det gikk på psyken å vente... Vente på blodprøver, vente på underlivssjekker og prøver tatt i skrittet, vente på plass i kø for diagnostisk lapraskopi, venter i kø for førstegangssamtale og vente i kø for selve forsøket. Fra jeg tok kontakt med fastlegen til vi hadde gjennomført prøverørsforsøk hadde det gått 15 måneder med venting i offentlige køer og ingenting hadde skjedd på egenhånd på hele den tida. Man har så mye forhåpninger og forventinger, og opplever stadig skuffelser og sorg. Det sliter på ekteskapet, og det sliter på alt som skjer i hverdagen. Da det til og med endte med at vi ikke fikk noen embryo på frys, og det eneste vi fikk satt inn ikke festet seg holdt verden på å rase ytterligere i hodet på meg. 

Man får delvis dekket inntil tre forsøk i Norge, men det er en egenandel på tilsammen 15-16 000kr til behandling for de tilsammen tre forsøkene. Jeg har vært i kontakt med flere som sliter med å finner penger til det. Dette er utgifter til uttak, innsett, nesespray (om man er på lang protokoll), og injeksjoner til rundt kr 500 per stk man må stikke inn i seg selv på spesielle tider, uten noen form for støtte av offentlig helsevesen når man skal gjøre det. Første forsøket vårt kom nesten opp til denne grensen beløpsgrensen, så neste hadde vi ikke trengt å betale så mye for. Neste forsøk var planlagt til februar 2016, for kroppen trengte noen måneder å hvile og noen naturlig sykluser for man får starte opp på nytt. Kroppene våre ordnet i denne mellomtiden alt selv og inni meg bor det en liten gutt som vi skal få treffe om noen få dager til. 

Etter å vært gravid i mange måneder og kjent den komplette lykke over å ha et lite liv inni meg som vokser, kjenner jeg at det føles helt feil at noen står på TV og sier at det ikke er en menneskerett å få barn. For meg kjennes det som halve meningen med livet!

30PP blir prøverørsperioden

Så kom mensen i ettermiddag, og da er det et faktum at 30PP blir prøverørsperioden. I morgen skal jeg bestille sprøytene og resten av medisinen på apoteket. Nå skal jeg forsøke å være så sterk som jeg kan. Dette må vi klare!

Føler mindre bivirkninger på kroppen, men blir lettere irritert enn normalt...

Høysensitiv med "Tante Rød"

Etter å ha gått to dager over menstid trodde vi nesten at gullegget var lagt, men så kom mensen i går. Føler meg veldig følelsesmessig full av spenningsbobler i kroppen i dag. Både mannen og meg selv håpet at vi skulle klare dette i innspurten før besøket på fertilitetsklinikken, men nå er det ingen vei tilbake. Jeg prøver å stålsette meg, men det er vanskelig å vite hva man går til. Nå har jeg meldt meg på et to dagers seminar i oktober, men er vi heldige så blir det midt i sprøytestart. Vil jeg klare å dra på seminar med sprøyter i kofferten? Jeg som nesten ikke klarer å tenke på at jeg skal ha de i hus en gang. Denne høsten kommer jeg til å  måtte "pushe" mange grenser for egen del, og så må en del av mannens begrensninger med sykehusskrekk strekkes.

Forrige uke fortalte han til faren og stemoren, at vi har fått time nå i september. Han har ikke fortalt tidspunkt til noen av sine før. Jeg ble så glad for at han sa det, for det har gitt meg mer håp om at han er villig til å prøve å gjøre det beste ut av dette. Min "bonussvigermor" er flott menneske, og på en måte så føler jeg at hun er litt nøytral og støtter oss begge med det vi føler. Det er kanskje lettere for henne å si hva hun mener, enn for de som er våre biologiske foreldre. Det var godt å føle at jeg fikk støtte fra han sine også! Vi ønsker oss barn, og hva vet vi, kanskje dette er eneste mulighet? Selvfølgelig kan vi ikke la dette være uprøvd, samme hvor avskrekkende behandlingen er. Jeg liker å tro på at instinkt og overlevelsesmetoder overtar når man sitter som verst oppi det.

Dama i svart skal ikke være meg den dagen jeg fyller 30: