Erfaringer har gjort meg rikere!

Nå er jeg mamma til en fantastisk gutt på snart 8 måneder. Jeg har fått det jeg drømte om til slutt! Veien var lang!!! Gått ned i vekt, gått opp i vekt, vært til laparoskopi, satt sprøyter på meg selv, vært gjennom mislykket prøverør, blitt spontant gravid, hatt kostholdsregulert svangerskapsdiabetes, tatt blodsukker fem ganger per dag, vært på streng diett, hatt bekkeløsning, hatt streptokokk b (GBS) i svangerskap og i fødsel og lært meg å amme og ta vare på et lite spedbarn. Jeg er så mange erfaringene rikere på disse to årene siden karusellen med utredning, forsøk, graviditet, svangerskap, fødsel og mammaliv startet. Jeg har masse å gi av min erfaring, og når lillemann sover skriver jeg ofte på forum. Deltar aktivt på prøverørsforumer og svangerskapsdiabetesforumer, for jeg har masse informasjon å gi. Jeg er fortsatt medlem av Ønskebarn, og brenner for de som strever med å få barn.

Jeg kjenner jeg gruer meg til å bli prøver igjen da det var en lang vei før jeg ble gravid forrige gang! Vi hadde nylig fem års bryllupsdag, og snakket om det å prøve på flere. Jeg har tatt et valg om å være hjemme med lillemann til han blir to år. Han begynner i barnehage i august 2018, og da begynner jeg på jobb igjen. Jeg har fått permisjon fra jobben til da, og har til og med vært så heldig å bli flyttet til en av jobbens avdelinger i hjemkommunen. Jeg gleder meg til kortere kjørevei. Kanskje vi bare må hive oss rundt og bli prøvere igjen sommeren om et år til. Det er jo fortsatt over ett år til, og jeg er nok mer klar for prøving da. Tiden vil vise hvilket valg vi tar! Inntil videre koser vi oss. For tiden er lille forkjølet, og vi har strevd med nattesøvn, men dagene er fine for det om. Det består av mye pupp og leking!

Har du spørsmål om noe av det jeg vet masse om, så ta gjerne kontakt eller kommenter. Mine ører er alltid åpne!

Tilbakeblikk på 2015

Da jeg bladde rundt til mai på almanakken i går, og så bilde av oss fra 17.mai i fjor, dalte mange tanker tilbake på den tida. Jeg kunne se i ansiktet mitt at jeg hadde det vanskelig, og kjenner at jeg nesten har lyst til å rive bort hele bildet!


Etter mye om og men fikk vi endelig svar på mannens sædprøve i mai i fjor, det etter at han opprinnelig bak min rygg hadde stoppet hele prosessen et par måneder. Han ville ikke utredes, ville ikke ha svar. Da sykehuset endelig ringte meg med beskjed om at de ikke kunne ta utredningen videre på grunn av dette, ble jeg helt knust og fikk et lite sammenbrudd en fredag - midt i arbeidstida! Jeg var fast bestemt på at jeg ville skilles den dagen jeg kjørte hjem fra jobb, og enda tenker jeg på den grufulle følelsen av at øynene bader i tårer. Etter mye om og men gikk mannen motvillig med på å starte prosessen igjen, og vi fikk raskt vite at kvaliteten hans var redusert, noe som tilsa normalt antall sædceller men få som beveget seg raskt og målrettet. Han gikk inn i en "sinnaboble" og skyldte på meg for å ha fått "manndommen" ødelagt. Jeg på min side ble gående å vente på tur til lapraskopi for å finne ut om jeg hadde tette eggledere eller annet som kunne forklare situasjonen vår ytterligere. Ukene gikk og mannen var skeptisk til at jeg skulle i narkose, og den dagen han kjørte meg til sykehuset i juni for undersøkelsen virket det som om han aldri trodde han skulle få se meg igjen... De fant ingen feil med meg, og min diagnose ble uforklarlig kvinnelig infertilitet. Undersøkelsen gikk greit, og har i dag kun noen stingmerker i navlen og nede i venstre side.


Vi ble henvist til fertiltetsklinikken sør i Porsgrunn, og var til førstegangssamtale i september 2015. Også da var mannen helt hysterisk for behandlingen, og stakk fra meg på hotellet vi var på. Heldigvis besinnet han seg og kom tilbake. Etter masse heavy hormoner (nesespray og sprøyter) i oktober, hadde jeg egguttak i begynnelsen av november. I hele prosessen var jeg mest stolt av han da han ble med meg inn på egguttaket. Det var smertefullt og ikke noen fryd, men han var der for meg. Av hele 9 egg, der 7 ble befruktet var det kun et som delte seg som det skulle. Vi fikk satt inn ett embryo, og fikk ingen på frys. Da jeg begynte å blø to uker etterpå var sorgen stort. Forsøket var mislykket, og vi hadde ingen på frys! Alt måtte gjøres på nytt, men først måtte kroppen bli normal!


Jeg ville i gang så fort som mulig, og ny medisinplan skulle settes opp ved mens i desember. Da mensen ikke kom til rett tid i desember, ble jeg fortvilet og lei meg. I tillegg spottet jeg den dagen mensen skulle kommet, men klinikken sa jeg måtte blø ordentlig før det kunne regnes det som første mensdag. Det var bare to dager til de skulle ta ferie på klinikken, og frist for å kunne få medisinstart i januar var senest fredag 18.desember. På onsdagen snakket jeg med min kloke mamma i telefonen, og betrodde fortvilelsen, og hun spurte om jeg hadde tatt en test for det kunne jo være jeg hadde blitt gravid. Den kvelden gikk vi tur i boligfeltet, og jeg lo smått da jeg fortalte mannen hva mamma hadde sagt. Neste morgen tenkte jeg likevel på det igjen, og fant testen jeg hadde igjen etter forsøket i november. Det kom skyggestrek på den. Hjertet banket! Mensen kom heller ikke den dagen, og spottingen stoppet. På vei hjem fra jobb var jeg innom apoteket og kjøpte tre nye tester. På morgenen fredag 18.desember, min siste dag før juleferien, tok jeg hele tre tester og alle var positive! Det var den dagen jeg begynte å tro på mirakler! Det var nok en festeblødning jeg hadde hatt.


Nå er jeg 23 uker på vei med en liten gutt i magen, som sparker og trykker på blæra mi hele tida! Mannen er superstolt, og vil lytte og kjenne mange ganger om dagen. Jeg setter så ufattelig pris på at alt ordnet seg, og er veldig spendt på tida framover. I slutten av måneden skal vi på 3D-ultralyd for å se det lille mirakelet vårt igjen, og så skal vi på fødselsforberedende kurs også nå i mai. Jeg forsøker å fokusere på det positive nå, og håper mannen skal trosse sin sykehusskrekk og være med meg hele veien på fødestua.

Min opplevelse av gynekologisk lapraskopi

Mannen min kjørte meg til sykehuset til klokka 07.20 i går morges. Han har sykehusskrekk, og slapp meg av utenfor døra. Han sa han kunne bli med meg inn, men jeg fant ut at det var like greit å dra inn på egenhånd. Jeg tok en rask tur på toalettet, siden jeg var ganske nervøs og vi hadde kjørt i 40 minutter.

Jeg hadde fått beskjed om å møte på akuttmottaket i første etasje kl 07.30. Under fem minutter etter oppmøtetid, kom det en liten sykepleiermann i femtiårene og hentet meg. Han viste meg inn i et rom, og sa jeg måtte kle meg om til hvite nettingtruser og blå sykehusskjorte. Han skulle hente noen forskjellige ting, og ville komme tilbake i løpet av ti minutter. Klærne og tingene min skulle jeg legge i poser, som de ville låse inn. Kledde raskt av meg, og pakket ned tingene. La meg i senga, og stirret nervøst i taket. Hva tenker man på i et slikt øyeblikk? Han kom inn igjen etter hvert, og hentet tingene. Han tok temperaturen i øret, og bemerket at den var 37,5. Jeg følte meg helt frisk, men hadde sovet dårlig. Han tok også blodtrykket, og det var noe forhøyet. Han spurte masse kontrollspørsmål og satte på meg armbånd med navn og personnummer. Etter hvert kom det inn en kvinnelig sykepleier, som også så ut til å være i femtiårene. Hun hadde med seg diverse tabletter jeg måtte ta, før hun fortsatte utspørringen. Jeg måtte også fylle ut pasientopplysningsskjema. Da hun skulle begynne å sette veneflonen, kom det telefon om at portøren var på vei for å hente meg. Hun sa da at de like gjerne kunne sette veneflonen på operasjonsstua.

Portøren kom like etter. Hun var en tynn dame i førtiårene. Hun snakket ikke så mye, og kjørte meg inn i heisen og opp til operasjonsstua. Der ble jeg møtt at to kvinnelige anestesisykepleiere og en kvinnelig gynekolog. Den kvinnelige gynekologen virket veldig fokusert, og sa ikke mye, men sykepleierne snakket hele tiden. Jeg gikk ut fra senga, og spaserte inn til operasjonsstua selv. De fortalte at jeg ville komme til å kunne flytte meg selv over når jeg våknet igjen. Jeg måtte henge trusene rundt det ene låret slik at de lett kunne få de på etterpå. Deretter måtte legge meg på en operasjonsbenk med beina i holdere, og rumpa ytterst på benken. Rett under stod den en søppelbøtte. Undret meg over det. Anestesilegen kom inn, og de begynte å jobbe med meg. Gynekologen hadde ikke snakket med meg, og han var i annen del av bygget. Han rakk ikke å prate med meg personlig før operasjonen, men fikk snakke med han i telefonen. Han sa at jeg ikke måtte være redd, og at de skulle være veldig forsiktige og ingenting skulle bli skadet under inngrepet. De skulle bare se på de indre reproduksjonsorganene for å se etter tette eggleder og endometriose og eventuelt annet unormalt. Han fortalt at de kom til å lage et snitt i navlen og sannsynligvis et snitt i venstre side rett over hårfestet ved venusberget eller der omkring. Da jeg la på telefonen begynte den ene anestesisykepleieren å sette veneflonen i høyre hånd, anestesilegen tok blodtrykk i venstre arm, og den andre gynekologen og den siste anestesisykepleieren kikket på magen og nedentil. De trakk tøyposer opp til lårene på meg, og festet beina med en slags stropper rundt beinholderne. Venstre arm ble også festet, og høyre hånd lå i holder. De festet tre elektroder på overkroppen, samt en klips på venstre pekefinger. Følte meg helt innelukket, og merket jeg begynte å skjelve da dryppet startet. Jeg fikk surstoffmaske på, og da klarte jeg ikke å holde tårene tilbake. Hun eldste anestesisykepleieren kom og tørket tårene, og satt med meg til jeg sovnet inn. Siste gang jeg så på klokka var den 08.45. Mer husker jeg ikke...

Så våknet jeg opp på overvåkingen i en annen etasje. Det var et rom med sikkert 6-8 sengeplasser, og mange av de var opptatt. Det satt en sykepleier der, og hun spurte hva jeg følte. Sa jeg ikke husket at jeg våknet der oppe, og at jeg hadde flyttet meg selv over, men hun sa hun var ganske sikker på at jeg hadde gjort det. Så fikk jeg ligge litt og vente, og hun fant noe smertestillende. Merket at det var vondt i magen, og kikket under dyna. Så det var to plaster på magen, et over navlen og et venstre side. Hele magen var blå. Hun sa at gynekologen ville komme etter hvert og fortelle. Føler det tok en evighet, og hun kom flere ganger for å spørre hvordan det gikk. Spurte om jeg kunne låne en telefon for å ringe mannen min. Da kom jeg på at jeg hadde vært våken på operasjonssalen, for det var det første jeg spurte om da også! De sa det kunne ringe han, men sa jeg helst ville gjøre det selv. Han ble glad da jeg ringte. Da så jeg klokka var 11.05. Han skulle ringe mamma og storesøster, for si at jeg hadde våknet.

Gynekologen kom klokka tolv. Han fortalte at de ikke hadde funnet noen feil med meg, og at det ikke er noe på noen prøver tilsier at jeg er infertil. Han fortalte også at mannens nedsatte sædkvalitet ikke har de dårligste verdiene, og at det er teknisk mulig å bli spontant gravid. Han fortalte også at de hadde hatt blåvæske gjennom egglederne, og da blir det skylt. Jeg har hørt at det mange ganger kan hjelpe. Han spurte om vi ønsket at han skulle sende en søknad til en fertiltetsklinikk uansett, siden vi har forsøkt i over to år. Jeg sa vi hadde pratet om dette, og at vi ønsker helst å henvises til fertilitetsklinikken i Porsgrunn. Han skulle få sendt en søknad i løpet av uka, og fortalte at det for tiden er ca seks måneders ventetid i Porsgrunn. Håper noen kan skje på hele den tida! Han spurte om jeg hadde behov for sykemelding, siden jeg har litt kjørevei til jobb. Han sa han kunne skrive ut til og med fredag, men at det ikke var sikkert han rakk det før jeg skulle hjem. Brevet ville bli ettersendt i posten til meg.

Da han hadde gått, kjørte de meg ned til akuttmottaket igjen. Der møtte jeg den første kvinnelige sykepleieren igjen. Hun fant mat og drikke, og mine personlige eiendeler. Hun fortalte at ingen fikk dra før de hadde tisset og veneflonen hadde blitt fjernet. Like etter at jeg hadde kommet inn på dette venterommet, kom det to damer til i hver sin seng vedsiden av meg. I løpet av timen som gikk måtte vi alle spise, gå på do, og så kunne vi dra hjem. Da jeg gikk på do, falt bindet ned i do. Det var ikke klister på det. Jeg måtte fiske det opp igjen, og kaste det i søpla. Heldigvis lå det en kurv med nye bind tilgjengelig. Det blødde ganske godt, men så ikke noe rester etter blåvæsken.

Før jeg gikk fikk jeg med meg et reisegodtgjørelsesskjema, og sykepleieren sa de skulle sende regning i etterkant. Mannen min ventet oppe i ganga da jeg var skulle gå. Jeg sovnet i bilen på veien hjem, og var utslitt etter en lang dag på sykehuset. Selv om det har vært smertefullt i etterkant, så var opplevelsen med menneskene som jobbet på sykehuset, den beste opplevelsen jeg har hatt med helsevesenet til nå!



Magen var ganske blå da jeg kom hjem.

 







Sliter i svarteste natta!

Sliter i svarteste natta med ekstreme smerter. Det er nok det smertestillende fra operasjonen som har vart til nå. Kjennes ut som gassen vil ut av nakken og nesten hjernen, og hånda der jeg hadde veneflonen, skriker etter mer smertestillende... Får prøve meg med blanding av ibux og paracet. Ikke spesielt kult det her. Hva gjør ikke for å bli mamma?!

Lapraskopi gjennomført

Alt gikk fint, men er støl i magen og overkroppen. Ingen feil ble funnet. Ingen tegn til endometriose og blåtesten viste at begge egglederne er åpne! Søknad om IVF/ICSI sendes uansett til fertilitetsklinikken i Porsgrunn, siden vi har prøvd i over to år og mange av mannens spermieser er litt sene i bevegelsen. Jeg skrive mer siden om dagens opplevelse. Kjenner meg "en smule" sliten etter denne dagen, så nå skal jeg hvile! :-)

Teller timer...

Nå er det nesten bare tolv timer til jeg skal møte på sykehuset for lapraskopi. Fastingen begynner fra midtnatt, så får spise litt før jeg legger meg. Vi har vært i barnedåp til den minste nevøen i dag, og både mannen min og meg har vært faddere. Da vi satt i kirken, merket jeg at mobilen vibrerte. Det var sms fra sykehuset med påminnelse om timen i morgen. Som om det er mulig å glemme noe sånt?!? Jeg gruer meg fryktelig til inngrepet i morgen, men da jeg satt og vugget dåpsbarnet i søvn i dag, så skjønner jeg at det er verdt all pinsel og skrekk. En dag skal jeg også bli noens mamma! Om ett, to eller tre år eller hva det enn må bli. Morgendagen er en milepæl, for da går søknad om prøverør videre til en fertilitetsklinikk. Nå får jeg forsøke å holde tårene tilbake, og roe ned mannen som er redd jeg skal dø i morgen...

Lapraskopi allerede på mandag!

I går ca kl 14, ringte det en anestesisykepleier fra sykehuset. Han fortalte at jeg må møte opp mandag 1.juni kl 07.30, fordi det er en del forberedelser før et slikt inngrep. Selve kikkhullsundersøkelsen skjer i løpet av formiddagen. Jeg må komme fastende, noe som betyr at jeg ikke kan drikke vann eller spise pastiller heller. Mannen skal spørre seg fri jobb, men arbeidsplassen der han jobber har kontor i byen der sykehuset er også, så han kan jobbe derfra. Han hater jo å være på sykehus så jeg skal ikke tvinge han til å sitte der noe særlig, men har bedt han være med meg inn og hente meg senere. Gruer meg ekstremt. Kanskje ikke mest for selve inngrepet, for da skal jeg jo være i narkose uansett. Gruer meg mer for forberedelsene. Må vel ha nål i arm eller hånd, og kanskje må jeg ta klyster også!!! Huff!!! Skal i barnedåp og være fadder dagen før, men tror jeg kommer til å begrense matinntaket. Gruer meg også litt til narkose, siden jeg ikke har hatt det før, men mamma og storesøster reagerer normalt så håper jeg ikke blir en av de som spyr i mange dager. Sykepleieren sa at de laget minst et hull i navlen, men muligens ytterligere ett til et annet sted i magen. De blåser magen opp med luft slik at det blir lettere å se, så det kan være vondt i skuldrene og overkroppen noen dager pga. en nerve som blir berørt av dette. Jeg blir nok hjemme fra jobb noen dager. Det jeg gruer meg mest for, er visst noe er kjempegalt inni meg. Kanskje jeg har tette eggledere på begge sidene? Eller kanskje endomentriose? Eller kanskje begge deler... Det blir nok noen tårer den dagen... Uansett hva som skjer og hva som er galt, så må jeg prøve å tenke på "premien" oppi alt dette; søknad om prøverør sendes før fellesferien! Nå må bare jeg bare komme meg gjennom helga! Jeg har lovet å lage potetsalat, tacolefse-/spekematruller, og snickerskake til barnedåp i morgen. Det er i grunnen godt å ha noe som dagene kan fylles med denne helga, hvis ikke hadde jeg nok blitt helt tullerusk!

Lapraskopi neste!

Så ringte gynekologen i dag. Han forklarte mer om prøveresultatet til mannen, og at det ikke burde være umulig å bli spontant gravid om mannen har en kvalitet som er litt redusert, men ikke helt dårlig. Det er visst derfor nærliggende å tro at det kan være noe redusert med meg i tillegg, siden vi har prøvd i over to år nå. Jeg må til lapraskopi, og han sa at jeg ville få hastetime siden jeg har ventet så lenge. Han håpte det skulle bli i neste uke, men senest uka etter der. Det betyr at det vil sendes en søknad til en fertilitetsklinikk før fellesferien. Klarte ikke å konsentrere meg mer på jobb i dag, så dro hjem. Venter på mannen, og lurer på hva han vil si til dette. Gruer meg til alt, men er glad for at det blir såpass lite tid å tenketid som maks to uker!

Svar på blodprøvene fra syklusdag 23!

Gynekologen ringte meg for en times tid siden. Han fortalte at det har kommet svar på alle blodprøvene som ble tatt på syklusdag 23. Det er ingenting unormalt å finne!

Prosessen videre blir at mannen min må til sykehuset for en spermieanalyse. Undersøkelsen han tok hos fastlegen holdt ikke. Fullstendig resultat som kan sendes til fertilitetsklinikk, kan kun gjøres på sentralsykehuset i fylket vi bor i. Lurer på hvordan jeg skal presentere dette for han når jeg kommer hjem...?

Dersom sædkvaliteten er 100% må jeg gjennom en lapraskopi. Det er en kikkhullsundersøkelse som gjøres i narkose. Kjenner jeg blir redd bare ved tanken! Men, hva gjør man ikke for å kunne bli mamma!

Uff, tipper det blir en sur ettermiddag når jeg kommer med disse "nyhetene" :-(