Jeg hadde fått beskjed om å møte på akuttmottaket i første etasje kl 07.30. Under fem minutter etter oppmøtetid, kom det en liten sykepleiermann i femtiårene og hentet meg. Han viste meg inn i et rom, og sa jeg måtte kle meg om til hvite nettingtruser og blå sykehusskjorte. Han skulle hente noen forskjellige ting, og ville komme tilbake i løpet av ti minutter. Klærne og tingene min skulle jeg legge i poser, som de ville låse inn. Kledde raskt av meg, og pakket ned tingene. La meg i senga, og stirret nervøst i taket. Hva tenker man på i et slikt øyeblikk? Han kom inn igjen etter hvert, og hentet tingene. Han tok temperaturen i øret, og bemerket at den var 37,5. Jeg følte meg helt frisk, men hadde sovet dårlig. Han tok også blodtrykket, og det var noe forhøyet. Han spurte masse kontrollspørsmål og satte på meg armbånd med navn og personnummer. Etter hvert kom det inn en kvinnelig sykepleier, som også så ut til å være i femtiårene. Hun hadde med seg diverse tabletter jeg måtte ta, før hun fortsatte utspørringen. Jeg måtte også fylle ut pasientopplysningsskjema. Da hun skulle begynne å sette veneflonen, kom det telefon om at portøren var på vei for å hente meg. Hun sa da at de like gjerne kunne sette veneflonen på operasjonsstua.
Portøren kom like etter. Hun var en tynn dame i førtiårene. Hun snakket ikke så mye, og kjørte meg inn i heisen og opp til operasjonsstua. Der ble jeg møtt at to kvinnelige anestesisykepleiere og en kvinnelig gynekolog. Den kvinnelige gynekologen virket veldig fokusert, og sa ikke mye, men sykepleierne snakket hele tiden. Jeg gikk ut fra senga, og spaserte inn til operasjonsstua selv. De fortalte at jeg ville komme til å kunne flytte meg selv over når jeg våknet igjen. Jeg måtte henge trusene rundt det ene låret slik at de lett kunne få de på etterpå. Deretter måtte legge meg på en operasjonsbenk med beina i holdere, og rumpa ytterst på benken. Rett under stod den en søppelbøtte. Undret meg over det. Anestesilegen kom inn, og de begynte å jobbe med meg. Gynekologen hadde ikke snakket med meg, og han var i annen del av bygget. Han rakk ikke å prate med meg personlig før operasjonen, men fikk snakke med han i telefonen. Han sa at jeg ikke måtte være redd, og at de skulle være veldig forsiktige og ingenting skulle bli skadet under inngrepet. De skulle bare se på de indre reproduksjonsorganene for å se etter tette eggleder og endometriose og eventuelt annet unormalt. Han fortalt at de kom til å lage et snitt i navlen og sannsynligvis et snitt i venstre side rett over hårfestet ved venusberget eller der omkring. Da jeg la på telefonen begynte den ene anestesisykepleieren å sette veneflonen i høyre hånd, anestesilegen tok blodtrykk i venstre arm, og den andre gynekologen og den siste anestesisykepleieren kikket på magen og nedentil. De trakk tøyposer opp til lårene på meg, og festet beina med en slags stropper rundt beinholderne. Venstre arm ble også festet, og høyre hånd lå i holder. De festet tre elektroder på overkroppen, samt en klips på venstre pekefinger. Følte meg helt innelukket, og merket jeg begynte å skjelve da dryppet startet. Jeg fikk surstoffmaske på, og da klarte jeg ikke å holde tårene tilbake. Hun eldste anestesisykepleieren kom og tørket tårene, og satt med meg til jeg sovnet inn. Siste gang jeg så på klokka var den 08.45. Mer husker jeg ikke...
Så våknet jeg opp på overvåkingen i en annen etasje. Det var et rom med sikkert 6-8 sengeplasser, og mange av de var opptatt. Det satt en sykepleier der, og hun spurte hva jeg følte. Sa jeg ikke husket at jeg våknet der oppe, og at jeg hadde flyttet meg selv over, men hun sa hun var ganske sikker på at jeg hadde gjort det. Så fikk jeg ligge litt og vente, og hun fant noe smertestillende. Merket at det var vondt i magen, og kikket under dyna. Så det var to plaster på magen, et over navlen og et venstre side. Hele magen var blå. Hun sa at gynekologen ville komme etter hvert og fortelle. Føler det tok en evighet, og hun kom flere ganger for å spørre hvordan det gikk. Spurte om jeg kunne låne en telefon for å ringe mannen min. Da kom jeg på at jeg hadde vært våken på operasjonssalen, for det var det første jeg spurte om da også! De sa det kunne ringe han, men sa jeg helst ville gjøre det selv. Han ble glad da jeg ringte. Da så jeg klokka var 11.05. Han skulle ringe mamma og storesøster, for si at jeg hadde våknet.
Gynekologen kom klokka tolv. Han fortalte at de ikke hadde funnet noen feil med meg, og at det ikke er noe på noen prøver tilsier at jeg er infertil. Han fortalte også at mannens nedsatte sædkvalitet ikke har de dårligste verdiene, og at det er teknisk mulig å bli spontant gravid. Han fortalte også at de hadde hatt blåvæske gjennom egglederne, og da blir det skylt. Jeg har hørt at det mange ganger kan hjelpe. Han spurte om vi ønsket at han skulle sende en søknad til en fertiltetsklinikk uansett, siden vi har forsøkt i over to år. Jeg sa vi hadde pratet om dette, og at vi ønsker helst å henvises til fertilitetsklinikken i Porsgrunn. Han skulle få sendt en søknad i løpet av uka, og fortalte at det for tiden er ca seks måneders ventetid i Porsgrunn. Håper noen kan skje på hele den tida! Han spurte om jeg hadde behov for sykemelding, siden jeg har litt kjørevei til jobb. Han sa han kunne skrive ut til og med fredag, men at det ikke var sikkert han rakk det før jeg skulle hjem. Brevet ville bli ettersendt i posten til meg.
Da han hadde gått, kjørte de meg ned til akuttmottaket igjen. Der møtte jeg den første kvinnelige sykepleieren igjen. Hun fant mat og drikke, og mine personlige eiendeler. Hun fortalte at ingen fikk dra før de hadde tisset og veneflonen hadde blitt fjernet. Like etter at jeg hadde kommet inn på dette venterommet, kom det to damer til i hver sin seng vedsiden av meg. I løpet av timen som gikk måtte vi alle spise, gå på do, og så kunne vi dra hjem. Da jeg gikk på do, falt bindet ned i do. Det var ikke klister på det. Jeg måtte fiske det opp igjen, og kaste det i søpla. Heldigvis lå det en kurv med nye bind tilgjengelig. Det blødde ganske godt, men så ikke noe rester etter blåvæsken.
Før jeg gikk fikk jeg med meg et reisegodtgjørelsesskjema, og sykepleieren sa de skulle sende regning i etterkant. Mannen min ventet oppe i ganga da jeg var skulle gå. Jeg sovnet i bilen på veien hjem, og var utslitt etter en lang dag på sykehuset. Selv om det har vært smertefullt i etterkant, så var opplevelsen med menneskene som jobbet på sykehuset, den beste opplevelsen jeg har hatt med helsevesenet til nå!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar