Forrige uke fortalte han til faren og stemoren, at vi har fått time nå i september. Han har ikke fortalt tidspunkt til noen av sine før. Jeg ble så glad for at han sa det, for det har gitt meg mer håp om at han er villig til å prøve å gjøre det beste ut av dette. Min "bonussvigermor" er flott menneske, og på en måte så føler jeg at hun er litt nøytral og støtter oss begge med det vi føler. Det er kanskje lettere for henne å si hva hun mener, enn for de som er våre biologiske foreldre. Det var godt å føle at jeg fikk støtte fra han sine også! Vi ønsker oss barn, og hva vet vi, kanskje dette er eneste mulighet? Selvfølgelig kan vi ikke la dette være uprøvd, samme hvor avskrekkende behandlingen er. Jeg liker å tro på at instinkt og overlevelsesmetoder overtar når man sitter som verst oppi det.
Dama i svart skal ikke være meg den dagen jeg fyller 30:
