30 år!

På torsdag fylte jeg 30 år. Jeg husker bursdagen min i fjor. Jeg var så lykkelig og gikk rundt med et 5 dager gammelt embryo i magen (om det fortsatt levde da), men bare 7 dager etterpå skjønte jeg at prøverørsforsøket ble mislykket da jeg begynte å blø. Jeg hadde fantasert om å ha en liten baby på 30 års dagen, men tenk slik ble det likevel. Tenker på lille i magen innimellom fortsatt, og at det før lille vennen vår var et bittebittelite embryo der inne som har vært en gutt eller jente. En dag skal jeg fortelle det til gutten vår!

Tilbake på jobb igjen!

Denne uka begynner jeg å jobbe 50% igjen, og det tror jeg blir bra. I helga hadde jeg mye bivirkninger av Lutinusen og fikk til og med elveblest. Søndags morgen startet med at jeg våknet av livmoraktige kramper i magen. Jeg forsøkte å gå på toalettet, men klarte ikke å gjøre noe fordi smertene var så sterke. Tårene trillet og det var like før jeg måtte be mannen om å ringe legevakten. I forkant av det har jeg jo mer eller mindre hatt småvondt etter uttak og innsett tidligere i uka. De ekstreme smertene på søndag varte i underkant av to timer, og det rare er at jeg nesten ikke har kjent noe ubehag etter det. Har jo lest om folk som beskriver festesmerter, men synes det var litt tidlig bare 5 dager etter befruktning. Det er spennende dager vi går inn i! Og i dag fyller jeg til og med 29 år! I fjor på bursdagen min skrev jeg at jeg håpet lykken ville være større den 10.november 2015. Det er den jo på en måte, for jeg har jo et lite liv inni meg. Så håper jeg bare det fester seg og gror videre, så jeg får en ekstra hektisk feiring av 30 års dagen til neste år!

28 år og ingen ønskebaby!

Det var ikke slik jeg hadde sett for meg at bursdagen min skulle bli dette året! I fjor da jeg ble 27 år hadde vi bare vært prøvere i 5 måneder, og håpet om at det skulle skje lå stadig høyt på lista hver måned. Det var ikke før ved påsketider at jeg begynte å miste litt håpet etter 10 måneders prøving.

Jeg håpet på et under om at en positiv graviditetstest skulle komme i dag på min bursdag, men "Tantebesøket" kom på fredag og de siste dagene har egentlig føltes ganske tunge. Jeg tror jeg bør prøve å bli flinkere og sette mer pris på alt annet som er greit rundt meg!

I helga følte jeg meg veldig utakknemlig og vanskelig. Jeg gråt som om hele kroppen ville vrenges, og mannen min prøver å si noen trøstende ord som at; "Det ordner seg sikkert". Jeg tror tårekanalene ble tomme til slutt, og jeg føler meg bare oppgitt for at det virker som det går så lite inn på han... Han kjøper gaver og blomster, og forsøker å være snill og god. Jeg vet at han sikkert har en annen måte å takle dette på enn meg, og forhåpentligvis ønsker han seg dette like mye som meg. Jeg er villig til å gjøre det meste for at vi skal bli foreldre, og håper ikke at han "backer ut" hvis vi ender opp med behandling og prøverør.

Håper at lykken er større til jeg blir 29 år! :-)