Min opplevelse av gynekologisk lapraskopi

Mannen min kjørte meg til sykehuset til klokka 07.20 i går morges. Han har sykehusskrekk, og slapp meg av utenfor døra. Han sa han kunne bli med meg inn, men jeg fant ut at det var like greit å dra inn på egenhånd. Jeg tok en rask tur på toalettet, siden jeg var ganske nervøs og vi hadde kjørt i 40 minutter.

Jeg hadde fått beskjed om å møte på akuttmottaket i første etasje kl 07.30. Under fem minutter etter oppmøtetid, kom det en liten sykepleiermann i femtiårene og hentet meg. Han viste meg inn i et rom, og sa jeg måtte kle meg om til hvite nettingtruser og blå sykehusskjorte. Han skulle hente noen forskjellige ting, og ville komme tilbake i løpet av ti minutter. Klærne og tingene min skulle jeg legge i poser, som de ville låse inn. Kledde raskt av meg, og pakket ned tingene. La meg i senga, og stirret nervøst i taket. Hva tenker man på i et slikt øyeblikk? Han kom inn igjen etter hvert, og hentet tingene. Han tok temperaturen i øret, og bemerket at den var 37,5. Jeg følte meg helt frisk, men hadde sovet dårlig. Han tok også blodtrykket, og det var noe forhøyet. Han spurte masse kontrollspørsmål og satte på meg armbånd med navn og personnummer. Etter hvert kom det inn en kvinnelig sykepleier, som også så ut til å være i femtiårene. Hun hadde med seg diverse tabletter jeg måtte ta, før hun fortsatte utspørringen. Jeg måtte også fylle ut pasientopplysningsskjema. Da hun skulle begynne å sette veneflonen, kom det telefon om at portøren var på vei for å hente meg. Hun sa da at de like gjerne kunne sette veneflonen på operasjonsstua.

Portøren kom like etter. Hun var en tynn dame i førtiårene. Hun snakket ikke så mye, og kjørte meg inn i heisen og opp til operasjonsstua. Der ble jeg møtt at to kvinnelige anestesisykepleiere og en kvinnelig gynekolog. Den kvinnelige gynekologen virket veldig fokusert, og sa ikke mye, men sykepleierne snakket hele tiden. Jeg gikk ut fra senga, og spaserte inn til operasjonsstua selv. De fortalte at jeg ville komme til å kunne flytte meg selv over når jeg våknet igjen. Jeg måtte henge trusene rundt det ene låret slik at de lett kunne få de på etterpå. Deretter måtte legge meg på en operasjonsbenk med beina i holdere, og rumpa ytterst på benken. Rett under stod den en søppelbøtte. Undret meg over det. Anestesilegen kom inn, og de begynte å jobbe med meg. Gynekologen hadde ikke snakket med meg, og han var i annen del av bygget. Han rakk ikke å prate med meg personlig før operasjonen, men fikk snakke med han i telefonen. Han sa at jeg ikke måtte være redd, og at de skulle være veldig forsiktige og ingenting skulle bli skadet under inngrepet. De skulle bare se på de indre reproduksjonsorganene for å se etter tette eggleder og endometriose og eventuelt annet unormalt. Han fortalt at de kom til å lage et snitt i navlen og sannsynligvis et snitt i venstre side rett over hårfestet ved venusberget eller der omkring. Da jeg la på telefonen begynte den ene anestesisykepleieren å sette veneflonen i høyre hånd, anestesilegen tok blodtrykk i venstre arm, og den andre gynekologen og den siste anestesisykepleieren kikket på magen og nedentil. De trakk tøyposer opp til lårene på meg, og festet beina med en slags stropper rundt beinholderne. Venstre arm ble også festet, og høyre hånd lå i holder. De festet tre elektroder på overkroppen, samt en klips på venstre pekefinger. Følte meg helt innelukket, og merket jeg begynte å skjelve da dryppet startet. Jeg fikk surstoffmaske på, og da klarte jeg ikke å holde tårene tilbake. Hun eldste anestesisykepleieren kom og tørket tårene, og satt med meg til jeg sovnet inn. Siste gang jeg så på klokka var den 08.45. Mer husker jeg ikke...

Så våknet jeg opp på overvåkingen i en annen etasje. Det var et rom med sikkert 6-8 sengeplasser, og mange av de var opptatt. Det satt en sykepleier der, og hun spurte hva jeg følte. Sa jeg ikke husket at jeg våknet der oppe, og at jeg hadde flyttet meg selv over, men hun sa hun var ganske sikker på at jeg hadde gjort det. Så fikk jeg ligge litt og vente, og hun fant noe smertestillende. Merket at det var vondt i magen, og kikket under dyna. Så det var to plaster på magen, et over navlen og et venstre side. Hele magen var blå. Hun sa at gynekologen ville komme etter hvert og fortelle. Føler det tok en evighet, og hun kom flere ganger for å spørre hvordan det gikk. Spurte om jeg kunne låne en telefon for å ringe mannen min. Da kom jeg på at jeg hadde vært våken på operasjonssalen, for det var det første jeg spurte om da også! De sa det kunne ringe han, men sa jeg helst ville gjøre det selv. Han ble glad da jeg ringte. Da så jeg klokka var 11.05. Han skulle ringe mamma og storesøster, for si at jeg hadde våknet.

Gynekologen kom klokka tolv. Han fortalte at de ikke hadde funnet noen feil med meg, og at det ikke er noe på noen prøver tilsier at jeg er infertil. Han fortalte også at mannens nedsatte sædkvalitet ikke har de dårligste verdiene, og at det er teknisk mulig å bli spontant gravid. Han fortalte også at de hadde hatt blåvæske gjennom egglederne, og da blir det skylt. Jeg har hørt at det mange ganger kan hjelpe. Han spurte om vi ønsket at han skulle sende en søknad til en fertiltetsklinikk uansett, siden vi har forsøkt i over to år. Jeg sa vi hadde pratet om dette, og at vi ønsker helst å henvises til fertilitetsklinikken i Porsgrunn. Han skulle få sendt en søknad i løpet av uka, og fortalte at det for tiden er ca seks måneders ventetid i Porsgrunn. Håper noen kan skje på hele den tida! Han spurte om jeg hadde behov for sykemelding, siden jeg har litt kjørevei til jobb. Han sa han kunne skrive ut til og med fredag, men at det ikke var sikkert han rakk det før jeg skulle hjem. Brevet ville bli ettersendt i posten til meg.

Da han hadde gått, kjørte de meg ned til akuttmottaket igjen. Der møtte jeg den første kvinnelige sykepleieren igjen. Hun fant mat og drikke, og mine personlige eiendeler. Hun fortalte at ingen fikk dra før de hadde tisset og veneflonen hadde blitt fjernet. Like etter at jeg hadde kommet inn på dette venterommet, kom det to damer til i hver sin seng vedsiden av meg. I løpet av timen som gikk måtte vi alle spise, gå på do, og så kunne vi dra hjem. Da jeg gikk på do, falt bindet ned i do. Det var ikke klister på det. Jeg måtte fiske det opp igjen, og kaste det i søpla. Heldigvis lå det en kurv med nye bind tilgjengelig. Det blødde ganske godt, men så ikke noe rester etter blåvæsken.

Før jeg gikk fikk jeg med meg et reisegodtgjørelsesskjema, og sykepleieren sa de skulle sende regning i etterkant. Mannen min ventet oppe i ganga da jeg var skulle gå. Jeg sovnet i bilen på veien hjem, og var utslitt etter en lang dag på sykehuset. Selv om det har vært smertefullt i etterkant, så var opplevelsen med menneskene som jobbet på sykehuset, den beste opplevelsen jeg har hatt med helsevesenet til nå!



Magen var ganske blå da jeg kom hjem.

 







Utredning i gang

Jeg var så stresset i morges. Var sikkert på do 3-4 ganger og gjorde "bommelom" mellom kl 7-9, og sov ikke spesielt godt i natt. I dag er det dag fire i mensuka, så ikke så moro å skulle på gynekologisk utredning akkurat denne uka. Skulle ønske at min mann kunne vært med, men han var på jobb og tror egentlig han var glad for at han hadde den unnskyldninga.

Jeg møtte opp rett før kl 09.40 til undersøkelse på den lokale poliklinikken. Omtrent en gang i måneden kommer det en gynekolog dit. Jeg skulle jo egentlig vært der i januar, men gynekologen ble sykemeldt da og derfor kom jeg til en annen denne gangen.

Jeg henvendte meg i resepsjonen, der det satt to damer. Hun jeg snakket med snakket svensk. Jeg fikk beskjed om å vente på venteværelse. Like etter at jeg hadde satt meg kom det en dame ut fra undersøkelsesrommet, og hun gikk til resepsjonen for å betale. Jeg synes jeg ventet i en evighet etter det og da klokka nærmet seg 09.50, begynte jeg å svette i hendene. Like etter kom det ut en smilende liten blond dame i 50-årene og sa at jeg snart skulle få komme inn. Hun svinset litt fram og tilbake, og viste meg inn på et lite kontor uten vindu, der det satt en mann og ventet. Det var gynekologen. Tipper at han var i midten av 40-årene og snakket litt gebrokkent, men han var lett å forstå. Han stilte spørsmål som prøvetid, menssyklus, pms-plager, sexmønster, behåring, vekt, sykdommer, bruk av medisiner, røyk og mye mer. Han fortalte at vekta mi ikke hadde noe å si for problemer med å bli gravid, og fortalte at vekta ikke vil være noe problem om vi skulle ende med assistert befruktning.

Etter en samtale viste han meg ut til den smilende damen igjen. Hun gjorde i stand til undersøkelse. Det ble tatt en innvendig ultralyd. Det var en glassfiberaktig, kald, dildoaktig pinne, som skulle vise de innvendige organene mine på en skjerm. Det var kjemperart å se eggene i eggstokken på skjermen. Det var mange på venstre side, og nesten like mange på høyre side. Han utelukket med en gang at jeg har PCOS ut fra det han så, og etter å ha sett på behåring på kroppen. Han fortalte at personer med PCOS har eggene som "perler på en snor" mens mine var separate. Ellers sa han at alt så veldig normalt, og fint ut. Det at jeg hadde mensen gjorde ingenting, og det føltes faktisk ikke så flaut og rart ut som jeg hadde forestilt meg. Undersøkelsen var ikke med kontrastvæske, noe jeg trodde det ville ha vært.

Etter undersøkelsen snakket vi igjen om hva som skjer videre. Jeg må inn til laboratoriet på det nærmeste sykehuset, for å ta alle nødvendige blodprøver. Dette må gjøres på syklusdag 23. I tillegg må mannen min ta en sædprøve. Dette kan kun gjøres på sentralsykehuset i fylket der vi bor, og det er en 10 mils kjøretur for oss. Brev vil komme i posten i løpet uka. Brevet er en "billett" så bestiller man selv time når man ønsker. Etter det har kommet svar på disse prøvene, vil gynekologen kunne analysere hva som bør gjøres videre. Han fortalte at det er mulig det kan bli aktuelt å ta en lapraskopi (kikkhullsoperasjon for å se på innvendige organer) av meg, dersom det ikke finner noe galt med noen av oss på prøvene.

Mannen min, som har legeskrekk, ble derimot ikke spesielt glad da jeg kom hjem og fortalte dette. Han har ikke lyst til å ta sædprøve på sykehuset, og jeg vet rett og slett ikke hvordan dette skal gå. Nå har bestilt time hos fastlegene sin til i morgen, for å høre om det er andre måter å gjøre det på enn å måtte gå til sentralsykehuset.

Det er skumle tider vi går inn i. Kjenner jeg er litt redd, men hva er man ikke villige til for å bli mamma?!

Ny time til utredning hos gynekolog

Det var jeg som hentet posten i dag, og allerede tre dager etter avlysning fikk jeg ny time til utredning. Ny dato er torsdag 5.februar kl 09.40. Denne gangen ble det et annen gynekolog, og han er visst leder for avdelingen her i distriktet. Sånn sett er det sikkert best å komme til han, siden han nok er blant de flinkeste her i distriktet. Gruer meg fortsatt. Jeg har skrevet og lett på forumer, og mange mener sjekk av egglederne er veldig vondt. Uff. Mensen skal komme på lørdag i uka før undersøkelsen, så får håpe den er helt borte til torsdag. Ikke så gøy å komme med mensen gå GU ;-( Får bare prøve å tenke på noe annet framover. I dag er det eggløsningshelg, og vi holder på med oppussing av et soverom i kjelleren. Fargevalg: bomull (tak, veggplater og list) og tåkedis (furugulv som skal males). Vi holder oss nøytrale.

Nedtelling til utredning for UFB hos gynekolog

Nå er det ikke mange dagene før jeg skal til gynekologen for utredning. Gruer meg veldig... Tenk hvis hun finner noe helt feil, og jeg får vite at jeg aldri kan bli mamma. Skal bli godt å ha fått et svar på akkurat det.

Uansett hva jeg får greie på eller ikke, så håper jeg at jeg er noen prosent mer klokere etter møtet med gynekologen. Hva skjer eventuelt videre i prosessen framover? Hva slags tidsperspektiv kan man forvente seg dersom noe ikke har skjedd naturlig i løpet av våren/sommeren/høsten?!? Jeg har mange tanker. Har dessuten en ektemann som er veldig skeptisk til en slik prosess, så drømmen om å få egne barn kan "strande" hvis han ikke viser litt mer velvillighet for å gå videre med en utredning han også. Håper han kommer på rette tanker, for vi vil jo ha en liten "mini" vi som de fleste andre! Om det ikke kan skje naturlig, slik man helst håper, så finnes det jo alternativer.

Nå teller jeg ned til timen:
Torsdag 15.januar kl 13:20

Første møte med fastlegen

Jeg har fått ny fastlege for ikke så lenge siden, og har kun vært der en gang tidligere. Dette ble på en måte et av mine første "ordentlige møter" med fastlegen.

Hun kikket på syklustabellen jeg har laget for det siste året, og ut fra den mener hun at jeg har eggløsning og stabile sykluser på 28-30 dager. Det var jeg jo ganske sikker på selv også da! Vi snakket ellers om kropp og syklus. Hun snakket også om røyk og alkoholbruk. Vi er begge måteholden med alkohol. Mannen min røyker, noe som sikkert ikke er bra for "spermisene" så håper han klarer å slutte i løpet av høsten.

Jeg har slitt med overvekt siden jeg var liten, og har nå en BMI på 34. Legen fortalte at man kan ha en sunn kropp om man er stor, og at det viktigste er at man spiser sunt og er i bevegelse. Jeg har kuttet all "lørdagsgodt" den siste måneden, og har vært skikkelig streng med meg selv for å komme ned i vekt. Ser at det går sakte men sikkert nedover. Ingen vet hvor dette ender og skulle det ende i prøverør, har jeg alt for høy BMI til å kunne få slik behandling.

Legen tok også en gynekologisk undersøkelse. Hun sa det ble sjekket for celleforandring, bakterielle sykdommer og kjønnssykdommer. Det er visst prosedyre når man skal henvises til utredning. Før jeg ble sammen med mannen min, tok jeg en slik test bare for å være helt sikker på at alt stod bra til i de organene, og da var alt fint så kan ikke tenke meg noe forandring nå!

Tilslutt tok jeg en blodprøve for å sjekke generelle verdier. Noen i familien min har ulike former for diabetes, og greit å være på den sikre siden jeg er overvektig. Det gikk veldig fint, selv om jeg er stresset over å ta blodprøver. Siden de ikke traff i den ene armen, er jeg nå blå på begge ;-)

Skal tilbake på syklusdag 3 (tredje mensdag) for å ta nye prøver der de skal sjekke hormonnivåene mine. Når disse er tatt vil legen henvise til spesialist, og det kan ta opp til 6 måneder før man får time der.

Godt at utredningen har startet!