I går kom brevet med innkalling til førstegangssamtale. Mannen hadde kommet hjem før meg, og hentet posten. Han stod med "usikker mine" da jeg åpnet brevet. Vi har fått time torsdag 24.september. Jeg ble så glad at tårene kom, og jeg gav mannen en lang klem. Han skjønner hvor mye det betyr for meg, men jeg ser samtidig at han lukker seg mer og mer inn i seg selv om dette. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle det. Jeg vil først og fremst tenke på meg selv, og kan ikke helt skjønne at det kan være så ille at han må ta en ny sædprøve den dagen vi skal dit. Han har jo allerede gjort det to ganger. Sammenlignet hva jeg må gjennom i denne prosessen, så er jo det bare "peanuts" tenker jeg. Vi må bare klare dette! Det er ingen diskusjon - sett fra min side! Vi fikk time før lunsj, og siden vi har 3-4 timers kjøring så tror jeg det er greit å ta en overnatting. Greit å ikke komme på "en halv en" og være skikkelig trøtt.
Lurer på hvor fort vi kan komme i gang med behandlingen etter at vi har vært der. Jeg fyller 29 år i november, så mitt største ønske er at det skal ha skjedd noen innen da! Jeg tror vi må gå inn i dette med et håp om at det skal skje, selv om det bare er 36% (?) sjanse for klaff på hvert forsøk.
*HÅP*
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar