mandag 2. mai 2016

Tilbakeblikk på 2015

Da jeg bladde rundt til mai på almanakken i går, og så bilde av oss fra 17.mai i fjor, dalte mange tanker tilbake på den tida. Jeg kunne se i ansiktet mitt at jeg hadde det vanskelig, og kjenner at jeg nesten har lyst til å rive bort hele bildet!


Etter mye om og men fikk vi endelig svar på mannens sædprøve i mai i fjor, det etter at han opprinnelig bak min rygg hadde stoppet hele prosessen et par måneder. Han ville ikke utredes, ville ikke ha svar. Da sykehuset endelig ringte meg med beskjed om at de ikke kunne ta utredningen videre på grunn av dette, ble jeg helt knust og fikk et lite sammenbrudd en fredag - midt i arbeidstida! Jeg var fast bestemt på at jeg ville skilles den dagen jeg kjørte hjem fra jobb, og enda tenker jeg på den grufulle følelsen av at øynene bader i tårer. Etter mye om og men gikk mannen motvillig med på å starte prosessen igjen, og vi fikk raskt vite at kvaliteten hans var redusert, noe som tilsa normalt antall sædceller men få som beveget seg raskt og målrettet. Han gikk inn i en "sinnaboble" og skyldte på meg for å ha fått "manndommen" ødelagt. Jeg på min side ble gående å vente på tur til lapraskopi for å finne ut om jeg hadde tette eggledere eller annet som kunne forklare situasjonen vår ytterligere. Ukene gikk og mannen var skeptisk til at jeg skulle i narkose, og den dagen han kjørte meg til sykehuset i juni for undersøkelsen virket det som om han aldri trodde han skulle få se meg igjen... De fant ingen feil med meg, og min diagnose ble uforklarlig kvinnelig infertilitet. Undersøkelsen gikk greit, og har i dag kun noen stingmerker i navlen og nede i venstre side.


Vi ble henvist til fertiltetsklinikken sør i Porsgrunn, og var til førstegangssamtale i september 2015. Også da var mannen helt hysterisk for behandlingen, og stakk fra meg på hotellet vi var på. Heldigvis besinnet han seg og kom tilbake. Etter masse heavy hormoner (nesespray og sprøyter) i oktober, hadde jeg egguttak i begynnelsen av november. I hele prosessen var jeg mest stolt av han da han ble med meg inn på egguttaket. Det var smertefullt og ikke noen fryd, men han var der for meg. Av hele 9 egg, der 7 ble befruktet var det kun et som delte seg som det skulle. Vi fikk satt inn ett embryo, og fikk ingen på frys. Da jeg begynte å blø to uker etterpå var sorgen stort. Forsøket var mislykket, og vi hadde ingen på frys! Alt måtte gjøres på nytt, men først måtte kroppen bli normal!


Jeg ville i gang så fort som mulig, og ny medisinplan skulle settes opp ved mens i desember. Da mensen ikke kom til rett tid i desember, ble jeg fortvilet og lei meg. I tillegg spottet jeg den dagen mensen skulle kommet, men klinikken sa jeg måtte blø ordentlig før det kunne regnes det som første mensdag. Det var bare to dager til de skulle ta ferie på klinikken, og frist for å kunne få medisinstart i januar var senest fredag 18.desember. På onsdagen snakket jeg med min kloke mamma i telefonen, og betrodde fortvilelsen, og hun spurte om jeg hadde tatt en test for det kunne jo være jeg hadde blitt gravid. Den kvelden gikk vi tur i boligfeltet, og jeg lo smått da jeg fortalte mannen hva mamma hadde sagt. Neste morgen tenkte jeg likevel på det igjen, og fant testen jeg hadde igjen etter forsøket i november. Det kom skyggestrek på den. Hjertet banket! Mensen kom heller ikke den dagen, og spottingen stoppet. På vei hjem fra jobb var jeg innom apoteket og kjøpte tre nye tester. På morgenen fredag 18.desember, min siste dag før juleferien, tok jeg hele tre tester og alle var positive! Det var den dagen jeg begynte å tro på mirakler! Det var nok en festeblødning jeg hadde hatt.


Nå er jeg 23 uker på vei med en liten gutt i magen, som sparker og trykker på blæra mi hele tida! Mannen er superstolt, og vil lytte og kjenne mange ganger om dagen. Jeg setter så ufattelig pris på at alt ordnet seg, og er veldig spendt på tida framover. I slutten av måneden skal vi på 3D-ultralyd for å se det lille mirakelet vårt igjen, og så skal vi på fødselsforberedende kurs også nå i mai. Jeg forsøker å fokusere på det positive nå, og håper mannen skal trosse sin sykehusskrekk og være med meg hele veien på fødestua.








fredag 22. april 2016

22 uker i morgen!

I går var vi hos jordmor, og mannen var med på sånn kontroll for første gang. Hun sjekket blodtrykk, urin, vekta mi, hørte på hjertet og målte symfysen. For første gang var alt helt normalt! Lettet og glad! Har litt vondt i ryggen, men håper ikke det skal bli verre. Det virket som at det ikke skremte mannen så heller dette møtet!


Gleder meg til tida framover. Magen vokser og vokser! :)





lørdag 16. april 2016

Emmaljunga - hønsegjødsel!

Mannen kjøpte Emmaljunga før helga ;-)
Ille at barnevognene heter det samme som hønsegjødsel... Men nå er i alle fall hekk og busker gjødslet for i vår.



onsdag 13. april 2016

Lengde og vekt?


Mamma har gitt meg min oversikt over lenge og vekt de første leveårene. Lurer på om gutten vår vil ligne på meg i størrelsen?

lørdag 9. april 2016

Halvveis!

Så har allerede uke 20 kommet. Denne tiden har gått fort. Håper på gode dager framover!

tirsdag 5. april 2016

Strikkebukser til "Lillemann"

Jeg kom over ei på nettet som strikker og selger de fineste buksene. Bestilte en lyseblå, og gleder meg til den kommer i posten.


fredag 1. april 2016

I magen min bor det en gutt!

I går var vi på ultralyd, og alt var i orden med den lille gutten som bor i magen min. Mannen min ble overrasket for kjønn, for han og de fleste andre har trodd det ble jente da spesielt med tanke på at hjerteslagene har vært høye hele veien. Jeg har ikke hatt noen følelse selv på kjønn, og synes det er fint å vite at det er en gutt slik at vi kan planlegge og kjøpe inn noe blått! Tenk jeg skal bli mamma til en gutt som en dag skal bli en stor mann! Det er bare helt utrolig. Trenger litt tid for å fatte det. Fram til nå har jeg visst jeg er gravid, men så lenge vi ikke har visst kjønn så har jeg ikke klart å tenke så mye på framtid.


Det ble ikke funnet noe unormalt, men lårbeinene var lenger enn gjennomsnittet og magen var også litt rundere enn gjennomsnittet. Han gjemte ansiktet mye med hendene, og vi fikk ikke noe særlig bra bilder. Undersøkelsen tok lang tid, og jeg måtte riste på meg og fikk servert cola for å få mer fart på  sakene. Termin ble utsatt noen dager, så ultralydtermin ble nå 30.august.


Nå begynner kampen om navnevalget!