Var til legen på mandag for en uke siden for sjekk, og hun fant ikke ut at det var noe alvorlig, og tror det dreier seg om blodtrykksfall i sammenheng med lettere migrene (vært plaget med migrene før), samt begynnende bekkenløsningssmerter. Fortalte at jeg har vært veldig sliten i det siste og strever med å fungere på jobb. Når jeg skal ut i permisjon skal fire forskjellige mennesker overta mine tjenester, og den siste måneden har jeg hatt opplæring av disse samtidig som at jeg skal fungere på jobb i vanlige oppgaver. Hun sa at jeg kanskje ville føle meg bedre nå som jeg visste at det ikke er noe farlig galt med kroppen. Og at hun synes vi skulle se det an noen uker før jeg eventuelt ble gradert sykemeldt.
Da jeg kom hjem fra jobb på fredag var jeg bare helt motløs. Kjører 4 mil hver dag til jobben i 100% stilling , og hadde kynnere hele fredagen og er mye svimmel og hoven i anklene. Hater å skulle syte og klage for å skulle få en sykemelding, men jeg er snart på grensen til å få en kollaps hvis jeg skal fortsette å presse meg sånn. Sist jeg var hos jordmor for 2-3 uker siden sa hun at jeg burde tenke på å ikke jobbe så mye, men jordmor/lege ser visst ikke likt på disse tingene.
Jeg har time hos legen til glukosetest og kontroll i morgen, og håper å få en sykemelding. Føler meg så utslitt og i går satt jeg bare og gråt her.
Føler liksom at man blir sett ned på av samfunnet hvis en ikke klarer å prestere hundre prosent når man er gravid. Skal det være sånn? Jeg ville gjerne gitt fullt om jeg hadde fullt å gi, men dette er et ekstremt etterlengtet barn og slik jeg har det nå er jeg redd lille venn i magen heller ikke har det greit. Når jeg gråter, så banker han hardt i veggene i livmoren. Tenk at han enda er inni meg, og allerede har et så sterkt bånd til meg og kan merke så inderlig når jeg er lei meg og utslitt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar