Det var ikke slik jeg hadde sett for meg at bursdagen min skulle bli dette året! I fjor da jeg ble 27 år hadde vi bare vært prøvere i 5 måneder, og håpet om at det skulle skje lå stadig høyt på lista hver måned. Det var ikke før ved påsketider at jeg begynte å miste litt håpet etter 10 måneders prøving.
Jeg håpet på et under om at en positiv graviditetstest skulle komme i dag på min bursdag, men "Tantebesøket" kom på fredag og de siste dagene har egentlig føltes ganske tunge. Jeg tror jeg bør prøve å bli flinkere og sette mer pris på alt annet som er greit rundt meg!
I helga følte jeg meg veldig utakknemlig og vanskelig. Jeg gråt som om hele kroppen ville vrenges, og mannen min prøver å si noen trøstende ord som at; "Det ordner seg sikkert". Jeg tror tårekanalene ble tomme til slutt, og jeg føler meg bare oppgitt for at det virker som det går så lite inn på han... Han kjøper gaver og blomster, og forsøker å være snill og god. Jeg vet at han sikkert har en annen måte å takle dette på enn meg, og forhåpentligvis ønsker han seg dette like mye som meg. Jeg er villig til å gjøre det meste for at vi skal bli foreldre, og håper ikke at han "backer ut" hvis vi ender opp med behandling og prøverør.
Håper at lykken er større til jeg blir 29 år! :-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar