Det går nedover og framover!

På "Vektklubb" kan jeg følge med på kaloriregnskapet hver dag og hver uke. På den måten blir jeg vant med hva jeg ikke bør spise for å gå ned i vekt. Nå, er som tidligere nevnt i bloggen, min BMI innenfor grensen til at kroppen min får lov å gå gjennom prøverørsbehandling. Jeg må derfor streve, og gjøre alt jeg kan for ikke å komme over grensen før vi kommer til førstegangssamtale. Denne uka er definitivt St.Hans den dårligste dagen for kaloriregnskapet. Spiste alt for mye siden det var sommeravslutning med jobben på dagen, og grilling på kvelden. Det ble bare en liten tur på trampolina med ivrige nevøer, og da var jeg også litt forsiktig, siden jeg ikke har hoppet så mye etter inngrepet i magen tidligere i måneden.

Begynte på 113 kg i fjor på ettersommeren i 2014, og er nå nede i 98 kg. Håper jeg når 92 kg før august er over! Da er jeg "bare" på overvektig på skalaen. Når er jeg på fedme... Ville vært tøft å klare fire vektklasser på ett år: fedme klasse II, fedme klasse I og fedme - og kanskje overvektig før høsten kommer. Vi får se - får prøve å unngå sommerens fristelser!

Venter på ferie og gleder meg til "grønt lys" fra Fertilitetsavdelingen Sør!

Nå har jeg bare litt over en uke igjen før jeg tar ut fire ukers ferie. Det blir godt! Tenker vi skal slappe av og kose oss, men regner også med litt småpusling med maling av gulv og kanskje bytte et gjerde utenfor huset. Mannen har allerede hatt fri tre dager nå, og kjenner det er frustrerende at han ligger der i senga og "slacker" når jeg står opp for å dra på jobb. Han har fri to uker før meg, og to uker etter meg, og heldigvis fire uker sammen med meg! Jeg er veldig takknemlig for at vi har så mye fri sammen, for det er det mange som ikke har.

I går var det en fin reportasje på God Morgen Norge om Nina (32) og Kim (26) som har blitt foreldre til to ved hjelp av IVF-prøverørsbehandling. Det var fint å se "vanlige mennesker" stå fram og snakke om det på denne måten. Det var også med en sykepleier fra Fertilitetsavdelingen Sør, som fortalte litt om prosessen. Se den fine reportasjen her.

I går kveld ble jeg sittende med vår fine lille nevø, som straks er tre måneder, i fanget til han sovnet. Han har begynt å smile nå, former munnen og lager glade lyder. Det er fint å se at man får så god kontakt, så tidlig! Det føles veldig fint når han sovner i fanget med "kosegulpefilla" på hodet. Aldri i verden om jeg ikke skal gjøre alt som står i min makt for å få oppleve lignende ting med egne barn. Skal tåle tusenvis av tårer og smerter til før jeg gir opp. Jeg har forsøkt å ikke tenke så mye på at vi står på venteliste/ringeliste, men må innrømme at det ikke har vært en dag den siste uka uten at jeg har tenkt på det! Prøver å la være, men klarer det ikke. Skvetter nesten til hver gang noen ringer på mobilen, og det har det vært mye av i det siste. Det er mye som skjer på jobben, og mye telefoner. Tviler på at de hadde ringt så fort, men må jo nesten være klar for det hvis de ringer. Venter på "grønt lys" - klar som et egg - bokstavelig talt! Mannen virker ikke like klar, og kjenner at det er et vondt tema hver gang vi prater om det. Nå var han innom broren og familien hans forrige uke, og har fortalt han også om hva vi strever med. Kjenner meg mer og mer trygg på at han blir med meg hele veien, dersom det blir aktuelt. Han ville nok ikke fortalt det til hele familien sin hvis ikke.

 



Glede!

Da har jeg fått e-post fra en av sykepleierne ved Fertilitetsavdelingen Sør. Hun skrev at jeg er godt innenfor BMI-grensen, slik at det ikke blir noe problem. Vi er også oppført på ringeliste, og må da regne med at ventelistetiden er kortere enn desember 2015.

Endelig litt opptur! Kaldsvetter av tanken på å måtte sette sprøyter på meg selv, men må bare overleve det!

Irritasjon i stingene

Nå har det gått to uker siden operasjonen, og på fredag var stingene i navlen så såre og irriterte, at jeg gikk til legesenteret. Hun ene som jobber på kontoret/prøverommet, sa hun kunne prøve å få de ut. Hun var ganske ung, sikkert ti år yngre enn meg nesten... Det virket ikke som om hun hadde sett sånne operasjonssår tidligere, og virket nysgjerrig. Hun sa hun var så usikker på om det var noe legen burde ha sett på, så jeg ble liggende på benken til legen kom. Hun fjernet stingene i navlen. Det gjorde vondt, og jeg begynte å blø igjen. Hun sa jeg måtte ha på strips et par dager, og se hvordan det gikk med såret. Det virket mye bedre i dag, men så ble det andre nede i sida vondt. Huff, det ble mye med disse sårene. Gikk ned dit igjen i dag, og sykepleieren på prøverommet fjernet de raskt. Hun sa det virket som jeg reagerer på sånn "fiskesentråd" og at jeg bare må rense godt de neste dagene. Håper det snart kommer seg igjen! Merker det sliter på s*xlysten å være sydd som en surret svinestek - både her og der!

I helga fortalte vi også om "problemene våre" til min manns mor. Hun synes det var synd vi ikke har fortalt det tidligere, og at hun synes det er fint vi har fått kommet videre. Hun sa det er godt det finnes slik behandling, for det gjorde det jo ikke før...

Ellers har jeg sendt inn skjema til fertilitetsklinikken i dag, og har skrevet at vi ønsker å stå på "ringeliste" om det blir noe ledig før desember 2015.

Nå får vi håpe at sommeren snart kommer, og at vi kan slappe litt av om denne saken!

Svar på henvisning

I går kom det brev i postkassen fra Sykehuset i Telemark, Fertilitetsavdelingen Sør Porsgrunn. Det stod at de hadde mottatt henvisningen, og at de skal gjøre det de kan for at vi skal bli innkalt innen utgangen av desember 2015. Vi vil få et brev med nærmere innkalling. Det stod også at vi kan be om å bli oppført på "ringeliste" hvis de får noen avbestillinger. De hadde også skrevet at de ikke behandler kvinner med BMI over 32, og anbefaler vektreduksjon i ventetiden. De hadde også sendt med en hel brosjyre om "Overvekt og fertilitet" Kjenner meg nesten litt fornærmet etter å hatt et vekttap på over 14kg siden august i fjor, og faktisk har en BMI som er under 32. Dessuten har jeg vært sjekket tvers gjennom på alle måter, og legene kan ikke komme fram til noen som helst infertile feil med meg.

Vi må også returnere et skjema om oss selv til de, samt bilder av oss. Synes det er rart vi må sende bilder. Hvorfor ikke bare ta med pass, når vi eventuelt kommer dit? Jeg begynner å få konspirasjonsteorier om at de vil ha bilder for å se hvor mye overvektige vi ser ut... Ja ja, får virkelig bruke abonnementet mitt i Vektklubb flittig de neste månedene!

Ups, det hadde jeg glemt...

I går kveld ble jeg liggende på sofaen å undre meg over murring i magen. Dagene har gått fort, og blødningene etter operasjonen har sluttet. Sexlysten har ikke akkurat meldt seg med blåmerker og sting i magen, og vi har ikke hatt noe kos siden forrige helg. Plutselig gikk det opp for meg at det er eggløsningen som er på vei. Vi har kommet så langt i måneden! Vi har fått hatt to "kliniske" sexforsøk, men med øm mage og alt det som henger igjen etter kikkhullsundersøkelsen, så ble det ikke akkurat så "orgasmisk" for min del. Vi har nå i alle fall gjort et forsøk. Det er på en måte godt å kjenne at kroppen slipper egg helt naturlig, selv etter en uke som startet med roting i de organene.

Svigerfar vet det nå!

Jeg er så glad for at mannen min endelig har fortalt faren sin om prosessen vi er inne i. Mannen min og lillebroren hans har vokst opp hos faren, siden foreldrene deres ble skilt da de var små. Han har et nært og godt forhold til faren sin, så jeg har hele tiden syntes at han kunne fortalt dette til han. Det kan være godt å ha støtte fra hans familie også, siden det har vært tunge tider det siste året. Faren er gift på nytt, og har en nå voksen datter med den nye kona. Jeg synes det er veldig godt at "fuglen er ute av buret" og kanskje han kan overbevise min mann om at assistert befruktning er det rette hvis annet ikke går. Han er jo fortsatt ikke helt overbevist, selv om vi nå står på venteliste...

Søknad til fertilitetsklinikken sendes i dag

Det kom ikke noe sykemelding i posten i dag heller, så jeg ringte sykehuset. Jeg fikk først snakke med ei dame på sentralbordet, og hun sa at hvis jeg trengte sykemelding, måtte jeg kontakte fastlegen min. Jeg forklarte at legen som opererte meg sa jeg skulle få sykemelding av han til og med fredag denne uka, men at det ikke var sikkert at han rakk å skrive den ut før jeg dro hjem. Dette var på mandag, og nå er det jo torsdag. Hun satte meg over, og jeg fikk snakke med han personlig. Han manglet noe informasjon om hvor jeg jobbet, stillingsstørrelse og diverse, så han skulle få ordnet dette i dag. Han sa han uansett måtte ha ringt meg en av dagene, siden han trengte mer informasjon om høyde, vekt og lignende om oss til søknaden som skal sendes. Han skal få sendt en søknad til "Fertilitetsklinikken Sør" i Porsgrunn nå før helga. Han ønsket oss lykke til med veien videre. Da jeg la på telefonen begynte jeg å gråte, men for første gang på lang tid var det av glede. Nå vet jeg at vi i løpet av året som kommer vil ha kommet i gang med et prøverørsforsøk, hvis det ikke har skjedd noe naturlig før den tid. Det er en glede i seg selv!

I dag kom siste utgave av "Ønskebarn" så jeg har sittet og lest litt i dette, og har bestemt meg for å være støttemedlem for evig tid uansett om det ordner seg for oss på den ene eller den andre måten.

Ellers hadde jeg Lyncmøte med lederne i bedriften der jeg jobber. Det var positivt, og gleder meg til å få gjøre andre arbeidsoppgaver det kommende året. Jeg kan ikke skjønne at de har valgt meg, men tror jeg skal se på det som noe positivt. Første møte i prosjektgruppa er på mandag. Spennende tider!

Det er bedre med merkene på kroppen etter kikkhullene. Det nederste gjør fortsatt ganske vondt, og regner med bildene taler for seg...

Fremgang

De siste nettene har vært tunge. Jeg har våknet midt på natta når de smertestillende har gått ut, og har blitt sittende våken flere timer. I natt har jeg sovet litt bedre. Var bare våken en time i natt! Smertene etter gassen begynner å avta, og det er ikke like vondt i sårene heller. Jeg venter på sykemeldingen som legen lovte å sende i posten. Den har ikke kommet enda. Han sa han skulle skrive ut sykemelding til og med fredag denne uka. Hvis han ikke gjør det, så må jeg ringe fastlegen min. Det er ikke "sjanse i havet" for at jeg skulle gå på jobb allerede i dag. Jeg må fortsatt ta det rolig når jeg reiser meg, og alle vil se at jeg ikke har hatt influensa kan man jo si... Dette er jo en sak jeg ikke vil at alle på jobb skal vite om. Det er vanskelig nok som det er fra før.

Foreldrene mine er pensjonister, så i går hentet de meg slik at jeg skulle komme meg ut litt. Storesøster og hennes tre gutter kom på besøk til mamma og pappa, så det var fint å treffe de. Den eldste sønnen deres er ti år, og vi hadde snakket på forhånd om at vi ikke sier hva som har skjedd med meg. Han er foreløpig for liten til å forstå dette. Han har lurt flere ganger på om vi ikke vil ha "baby i magen" så tror han venter veldig på at noe skal skje. Mannen min kom og hentet meg der da han kom fra jobb. Vi spiste middag der også. Ble sittende litt lenge ved bordet, så da vi reiste oss fikk jeg så vondt at jeg fikk helt tårer i øynene. Resten av kvelden ble jeg liggende som "et slakt" hjemme på sofaen med dyne under og over meg.

På tirsdag fikk jeg også dusjet og byttet plaster på sårene. Det var ekkelt og mye blod på de gamle plastrene, men kuttene var så fint sydd. I venstre side har jeg et stort blåmerke enda. Tror det er det som gjør mest vondt akkurat nå, men tror jeg blir like bra som før. Det har ikke blødd noe fra sårene etter jeg fikk nye plaster på. De andre blødningene begynner også å komme seg. De sa jeg kunne se rester av blåvæsken de neste dagene, men jeg har ikke sett noe blått. Håper ikke det har blitt værende der inne ;-)

Nå har jeg kledd på meg med respektable klær, for skal ha et videomøte med min personalleder og øverste leder i bedriften jeg jobber. De vil ha meg med i en prosjektgruppe for det kommende året. Er kjempestolt for at de har spurt meg, men typisk at første møte allerede er på mandag. Jeg trenger en liten "brifing" før møtene starter. Lederen min sa det ville bli omtrent åtte møter i løpet av høsten 2015. Tror det kan bli spennende, og jeg trenger noe annet å tenke på de neste månedene. Prosjektet er over til neste sommer, så om jeg skulle bli gravid så blir jeg jo med på det meste uansett...

Ellers er jeg glad for å ha støttende foreldre og en storesøster som alltid bryr seg. Jeg fikk fin blomsterbukett av mamma og pappa, og storesøster hadde utepotte med blomster vi kan ha ved inngangsdøra. Jeg tror de skjønner hvor vanskelig det siste halve året har vært for meg. Veien videre kan sikkert bli enda tøffere, og da er jeg glad for å ha støtte fra de nærmeste. Jeg er litt skuffet over at mannen har valgt å ikke si noe om prosessen vi er inne i til sine. Jeg håper han gjør det etter hvert. Jeg tror vi trenger den støtten vi kan få!

Min opplevelse av gynekologisk lapraskopi

Mannen min kjørte meg til sykehuset til klokka 07.20 i går morges. Han har sykehusskrekk, og slapp meg av utenfor døra. Han sa han kunne bli med meg inn, men jeg fant ut at det var like greit å dra inn på egenhånd. Jeg tok en rask tur på toalettet, siden jeg var ganske nervøs og vi hadde kjørt i 40 minutter.

Jeg hadde fått beskjed om å møte på akuttmottaket i første etasje kl 07.30. Under fem minutter etter oppmøtetid, kom det en liten sykepleiermann i femtiårene og hentet meg. Han viste meg inn i et rom, og sa jeg måtte kle meg om til hvite nettingtruser og blå sykehusskjorte. Han skulle hente noen forskjellige ting, og ville komme tilbake i løpet av ti minutter. Klærne og tingene min skulle jeg legge i poser, som de ville låse inn. Kledde raskt av meg, og pakket ned tingene. La meg i senga, og stirret nervøst i taket. Hva tenker man på i et slikt øyeblikk? Han kom inn igjen etter hvert, og hentet tingene. Han tok temperaturen i øret, og bemerket at den var 37,5. Jeg følte meg helt frisk, men hadde sovet dårlig. Han tok også blodtrykket, og det var noe forhøyet. Han spurte masse kontrollspørsmål og satte på meg armbånd med navn og personnummer. Etter hvert kom det inn en kvinnelig sykepleier, som også så ut til å være i femtiårene. Hun hadde med seg diverse tabletter jeg måtte ta, før hun fortsatte utspørringen. Jeg måtte også fylle ut pasientopplysningsskjema. Da hun skulle begynne å sette veneflonen, kom det telefon om at portøren var på vei for å hente meg. Hun sa da at de like gjerne kunne sette veneflonen på operasjonsstua.

Portøren kom like etter. Hun var en tynn dame i førtiårene. Hun snakket ikke så mye, og kjørte meg inn i heisen og opp til operasjonsstua. Der ble jeg møtt at to kvinnelige anestesisykepleiere og en kvinnelig gynekolog. Den kvinnelige gynekologen virket veldig fokusert, og sa ikke mye, men sykepleierne snakket hele tiden. Jeg gikk ut fra senga, og spaserte inn til operasjonsstua selv. De fortalte at jeg ville komme til å kunne flytte meg selv over når jeg våknet igjen. Jeg måtte henge trusene rundt det ene låret slik at de lett kunne få de på etterpå. Deretter måtte legge meg på en operasjonsbenk med beina i holdere, og rumpa ytterst på benken. Rett under stod den en søppelbøtte. Undret meg over det. Anestesilegen kom inn, og de begynte å jobbe med meg. Gynekologen hadde ikke snakket med meg, og han var i annen del av bygget. Han rakk ikke å prate med meg personlig før operasjonen, men fikk snakke med han i telefonen. Han sa at jeg ikke måtte være redd, og at de skulle være veldig forsiktige og ingenting skulle bli skadet under inngrepet. De skulle bare se på de indre reproduksjonsorganene for å se etter tette eggleder og endometriose og eventuelt annet unormalt. Han fortalt at de kom til å lage et snitt i navlen og sannsynligvis et snitt i venstre side rett over hårfestet ved venusberget eller der omkring. Da jeg la på telefonen begynte den ene anestesisykepleieren å sette veneflonen i høyre hånd, anestesilegen tok blodtrykk i venstre arm, og den andre gynekologen og den siste anestesisykepleieren kikket på magen og nedentil. De trakk tøyposer opp til lårene på meg, og festet beina med en slags stropper rundt beinholderne. Venstre arm ble også festet, og høyre hånd lå i holder. De festet tre elektroder på overkroppen, samt en klips på venstre pekefinger. Følte meg helt innelukket, og merket jeg begynte å skjelve da dryppet startet. Jeg fikk surstoffmaske på, og da klarte jeg ikke å holde tårene tilbake. Hun eldste anestesisykepleieren kom og tørket tårene, og satt med meg til jeg sovnet inn. Siste gang jeg så på klokka var den 08.45. Mer husker jeg ikke...

Så våknet jeg opp på overvåkingen i en annen etasje. Det var et rom med sikkert 6-8 sengeplasser, og mange av de var opptatt. Det satt en sykepleier der, og hun spurte hva jeg følte. Sa jeg ikke husket at jeg våknet der oppe, og at jeg hadde flyttet meg selv over, men hun sa hun var ganske sikker på at jeg hadde gjort det. Så fikk jeg ligge litt og vente, og hun fant noe smertestillende. Merket at det var vondt i magen, og kikket under dyna. Så det var to plaster på magen, et over navlen og et venstre side. Hele magen var blå. Hun sa at gynekologen ville komme etter hvert og fortelle. Føler det tok en evighet, og hun kom flere ganger for å spørre hvordan det gikk. Spurte om jeg kunne låne en telefon for å ringe mannen min. Da kom jeg på at jeg hadde vært våken på operasjonssalen, for det var det første jeg spurte om da også! De sa det kunne ringe han, men sa jeg helst ville gjøre det selv. Han ble glad da jeg ringte. Da så jeg klokka var 11.05. Han skulle ringe mamma og storesøster, for si at jeg hadde våknet.

Gynekologen kom klokka tolv. Han fortalte at de ikke hadde funnet noen feil med meg, og at det ikke er noe på noen prøver tilsier at jeg er infertil. Han fortalte også at mannens nedsatte sædkvalitet ikke har de dårligste verdiene, og at det er teknisk mulig å bli spontant gravid. Han fortalte også at de hadde hatt blåvæske gjennom egglederne, og da blir det skylt. Jeg har hørt at det mange ganger kan hjelpe. Han spurte om vi ønsket at han skulle sende en søknad til en fertiltetsklinikk uansett, siden vi har forsøkt i over to år. Jeg sa vi hadde pratet om dette, og at vi ønsker helst å henvises til fertilitetsklinikken i Porsgrunn. Han skulle få sendt en søknad i løpet av uka, og fortalte at det for tiden er ca seks måneders ventetid i Porsgrunn. Håper noen kan skje på hele den tida! Han spurte om jeg hadde behov for sykemelding, siden jeg har litt kjørevei til jobb. Han sa han kunne skrive ut til og med fredag, men at det ikke var sikkert han rakk det før jeg skulle hjem. Brevet ville bli ettersendt i posten til meg.

Da han hadde gått, kjørte de meg ned til akuttmottaket igjen. Der møtte jeg den første kvinnelige sykepleieren igjen. Hun fant mat og drikke, og mine personlige eiendeler. Hun fortalte at ingen fikk dra før de hadde tisset og veneflonen hadde blitt fjernet. Like etter at jeg hadde kommet inn på dette venterommet, kom det to damer til i hver sin seng vedsiden av meg. I løpet av timen som gikk måtte vi alle spise, gå på do, og så kunne vi dra hjem. Da jeg gikk på do, falt bindet ned i do. Det var ikke klister på det. Jeg måtte fiske det opp igjen, og kaste det i søpla. Heldigvis lå det en kurv med nye bind tilgjengelig. Det blødde ganske godt, men så ikke noe rester etter blåvæsken.

Før jeg gikk fikk jeg med meg et reisegodtgjørelsesskjema, og sykepleieren sa de skulle sende regning i etterkant. Mannen min ventet oppe i ganga da jeg var skulle gå. Jeg sovnet i bilen på veien hjem, og var utslitt etter en lang dag på sykehuset. Selv om det har vært smertefullt i etterkant, så var opplevelsen med menneskene som jobbet på sykehuset, den beste opplevelsen jeg har hatt med helsevesenet til nå!



Magen var ganske blå da jeg kom hjem.

 







Sliter i svarteste natta!

Sliter i svarteste natta med ekstreme smerter. Det er nok det smertestillende fra operasjonen som har vart til nå. Kjennes ut som gassen vil ut av nakken og nesten hjernen, og hånda der jeg hadde veneflonen, skriker etter mer smertestillende... Får prøve meg med blanding av ibux og paracet. Ikke spesielt kult det her. Hva gjør ikke for å bli mamma?!

Lapraskopi gjennomført

Alt gikk fint, men er støl i magen og overkroppen. Ingen feil ble funnet. Ingen tegn til endometriose og blåtesten viste at begge egglederne er åpne! Søknad om IVF/ICSI sendes uansett til fertilitetsklinikken i Porsgrunn, siden vi har prøvd i over to år og mange av mannens spermieser er litt sene i bevegelsen. Jeg skrive mer siden om dagens opplevelse. Kjenner meg "en smule" sliten etter denne dagen, så nå skal jeg hvile! :-)