Teller timer...

Nå er det nesten bare tolv timer til jeg skal møte på sykehuset for lapraskopi. Fastingen begynner fra midtnatt, så får spise litt før jeg legger meg. Vi har vært i barnedåp til den minste nevøen i dag, og både mannen min og meg har vært faddere. Da vi satt i kirken, merket jeg at mobilen vibrerte. Det var sms fra sykehuset med påminnelse om timen i morgen. Som om det er mulig å glemme noe sånt?!? Jeg gruer meg fryktelig til inngrepet i morgen, men da jeg satt og vugget dåpsbarnet i søvn i dag, så skjønner jeg at det er verdt all pinsel og skrekk. En dag skal jeg også bli noens mamma! Om ett, to eller tre år eller hva det enn må bli. Morgendagen er en milepæl, for da går søknad om prøverør videre til en fertilitetsklinikk. Nå får jeg forsøke å holde tårene tilbake, og roe ned mannen som er redd jeg skal dø i morgen...

Lapraskopi allerede på mandag!

I går ca kl 14, ringte det en anestesisykepleier fra sykehuset. Han fortalte at jeg må møte opp mandag 1.juni kl 07.30, fordi det er en del forberedelser før et slikt inngrep. Selve kikkhullsundersøkelsen skjer i løpet av formiddagen. Jeg må komme fastende, noe som betyr at jeg ikke kan drikke vann eller spise pastiller heller. Mannen skal spørre seg fri jobb, men arbeidsplassen der han jobber har kontor i byen der sykehuset er også, så han kan jobbe derfra. Han hater jo å være på sykehus så jeg skal ikke tvinge han til å sitte der noe særlig, men har bedt han være med meg inn og hente meg senere. Gruer meg ekstremt. Kanskje ikke mest for selve inngrepet, for da skal jeg jo være i narkose uansett. Gruer meg mer for forberedelsene. Må vel ha nål i arm eller hånd, og kanskje må jeg ta klyster også!!! Huff!!! Skal i barnedåp og være fadder dagen før, men tror jeg kommer til å begrense matinntaket. Gruer meg også litt til narkose, siden jeg ikke har hatt det før, men mamma og storesøster reagerer normalt så håper jeg ikke blir en av de som spyr i mange dager. Sykepleieren sa at de laget minst et hull i navlen, men muligens ytterligere ett til et annet sted i magen. De blåser magen opp med luft slik at det blir lettere å se, så det kan være vondt i skuldrene og overkroppen noen dager pga. en nerve som blir berørt av dette. Jeg blir nok hjemme fra jobb noen dager. Det jeg gruer meg mest for, er visst noe er kjempegalt inni meg. Kanskje jeg har tette eggledere på begge sidene? Eller kanskje endomentriose? Eller kanskje begge deler... Det blir nok noen tårer den dagen... Uansett hva som skjer og hva som er galt, så må jeg prøve å tenke på "premien" oppi alt dette; søknad om prøverør sendes før fellesferien! Nå må bare jeg bare komme meg gjennom helga! Jeg har lovet å lage potetsalat, tacolefse-/spekematruller, og snickerskake til barnedåp i morgen. Det er i grunnen godt å ha noe som dagene kan fylles med denne helga, hvis ikke hadde jeg nok blitt helt tullerusk!

Lapraskopi neste!

Så ringte gynekologen i dag. Han forklarte mer om prøveresultatet til mannen, og at det ikke burde være umulig å bli spontant gravid om mannen har en kvalitet som er litt redusert, men ikke helt dårlig. Det er visst derfor nærliggende å tro at det kan være noe redusert med meg i tillegg, siden vi har prøvd i over to år nå. Jeg må til lapraskopi, og han sa at jeg ville få hastetime siden jeg har ventet så lenge. Han håpte det skulle bli i neste uke, men senest uka etter der. Det betyr at det vil sendes en søknad til en fertilitetsklinikk før fellesferien. Klarte ikke å konsentrere meg mer på jobb i dag, så dro hjem. Venter på mannen, og lurer på hva han vil si til dette. Gruer meg til alt, men er glad for at det blir såpass lite tid å tenketid som maks to uker!

Uønsket "Tantebesøk" for gang nummer 24!

I helga kom den uønskede mensen igjen, slik den har kommet de siste to årene. Jeg har fortsatt ikke hørt noe fra sykehuset. Tror jeg skal "manne meg opp" å ringe dit i morgen på slutten av dagen i morgen, hvis jeg ikke hører noe tidligere på dagen.

Jeg har blitt medlem av Vektklubb!

I går kjøpte jeg meg 12 måneders medlemskap i Vektklubb. De fyller 10 år i disse dager, og det var derfor masse god kampanjer.

Jeg sliter veldig med vekta, til tross for at jeg har fått ned over 10 kg. I august i fjor veide jeg 113kg, og har vært nede helt i 99 kg, men har nå kommet opp i 102 kg igjen. Ender det med prøverør for oss, så veier jeg helt på grensen BMI-messig med mine ca 100 kg og 177 cm oh. Jeg vil gjerne ned 8 kg til midten av august. Håper jeg klarer det. Nå kan jeg i alle fall følge mer med på hvordan det ligger an med kalorier, trim, vekt og kroppsmål.

 

 
 



Fortsatt ikke svar fra sykehuset, men har fått en pekepinn via Mammanett!

Jeg har fortsatt ikke hørt noe fra sykehuset, men fikk svar fra en gynekolog fra Medicus som skriver på Mammanett. Dette svarte han:

Håper snart jeg får en telefon! Jeg vil gjerne at vi skal bli henvist videre i systemet - først som sist!

Publikum fra forskjellige land

Det er gøy å se at det er mennesker fra flere ulike land som har lest bloggen min i det siste. Tusen takk for at dere følger med på hva som skjer med oss. Håper det jeg skriver kan være til hjelp for andre i samme situasjon!

Utålmodig og en smule frustrert!

Jeg har fortsatt ikke hørt noe fra sykehuset, og synes dette tar fryktelig lang tid. Vil bare ha et svar! Nå har både Kr. Himmelfart og 17.mai gått forbi, så da er det på tide at de tenker på meg... I morges gikk jeg til og med på vekta, og oppdaget at jeg har gått opp flere kilo. Veier 102.6 kg nå. Det meste føles som en skuffelse i dag, men det sistnevnte er jo bare min egen feil. Fra nå av er det streng diett, og ikke sjokolade i løpet av hele sommeren!!! Da var det skrevet, og da teller det plutselig mye mer enn om jeg bare har tenkt det i hodet mitt...

 

Jeg venter og jeg venter!

Tilbake fra møter med jobben, og ingen ubesvarte anrop på mobilen. Så da ringte jeg likegodt til sykehuset, og de forklarte bare at gynekologen var veldig opptatt. Jeg forklarte at han lovet å ringe mandag den 11.mai uansett, siden det har vært mye spesielt med denne sædprøvesaken! Han rekvirerte oss opprinnelig til et laboratorium på hovedsykehuset, der prøven bla analysert. Vi fikk brev derfra i helga, men jeg vet jo ikke hva dette betyr videre. Det må han tolke og gi oss et svar på hva som skjer. Jeg ringte mest for å høre om de har mottatt svaret. På brevene vi fikk stod det kun at fastlegene våre hadde fått kopi. Hun jeg snakket med på telefonen i dag, sa hun kunne se brevet fra hovedsykehuset, og lovet å legge en beskjed til gynekologen. Hun trodde ikke han rakk å ringe meg i dag. Kjenner jeg blir lei av hele greia! Nå er det min tur. Føler jeg har ventet alt for lenge! Først på grunn av en ektemann som stoppet hele prosessen i en måned, og nå når det endelig foreligger et svar så har ikke legen tid til å analysere det og sende oss videre.

 

Ingen telefon fra sykehuset, og misfornøyd mann!

Gynekologen ringte ikke i dag. Stresset rundt med mobilen over alt. I morgen skal jeg i møter halve dagen, og får ikke mulighet til å ta telefonsamtaler.

Mannen er misfornøyd med "diagnosen" han har fått, og hvor det ser ut til å bære for oss. Han er lite støttende, og sier han på et vis klandrer meg for å ha startet prosessen. Skal vi liksom bare sitte å vente?! Nå har vi vært prøvere i to år, og det har jo kommet svar på at det er få sædceller som svømmer raskt. Da må vi da vel være glade for at det finnes IVF og/eller ICSI...

Føler det er vanskelig å være meg for tida... Håper på bedre dager!

Brev i posten

I går skulle vi feire mannens 35 års dag for familien, og samme dag kom det to identiske brev i postkassen... Det var et til hver av oss fra sykehuset. Svar på sædanalysen!!! Kanskje ikke den greieste dagen å få et slikt svar på. Det stod at det var normalt antall progressive sædceller, men kun få raskt progressive celler. Konklusjonen var "Innkrenket fertilitet".

Jeg lurer fælt på hva det vil si? Rekker de ikke fram til egget under eggløsning? Hvor stor sjanse er det for at vi vil kunne få til noe naturlig? Hvilke andre muligheter er det? Vil ikke IVF fungere? Må det bli ICSI? Spørsmålene ble mange, og mannen ble litt skuffet over å få et "hakk i manndommen" :-( Jeg lurer på om jeg slipper unna lapraskopi nå? Gynekologen skal ringe meg i morgen. Håper jeg får svar på det meste jeg lurer på da. Vi må vel snart velge hvor vi ønsker at søknad om prøverør sendes. Jeg tror vi går for Porsgrunn, siden det er nærmest oss. For tiden er det 26 ukers ventetid.

Å hoi. Kanskje drømmen om å bli mamma før jeg blir 30 år, likevel kan gå i oppfyllelse?!?

Nedtelling til mandag!

Så har dagene bare gått, og jeg føler at jeg har vært i et lite "mentalt koma". Jeg har følt behov for å få tankene rundt ufrivillig barnløshet litt på avstand, og har ikke vært på forumer og blogget den siste tiden. Nå føler jeg meg mye bedre til sinns, og prøver å se lyst på ting. Nedtelling for laboratoriets dom nærmer seg nå.

4 dager igjen før vi får svar om veien videre!

På mandag skal gynekologen ringe meg med svar på mannens prøver. Han har sendt e-post til sykehuset om at han likevel samtykker, og jeg har sett at han har sendt den. Han vil ikke bli oppringt om svaret selv, så på mandag får jeg vite veien videre. Er det nedsatt kvalitet på cellene hans, så går søknaden om prøverør rett videre. Er alt fint med han, må jeg til lapraskopi i løpet av juni og søknad sendes etter det. Jeg har prøvd "å fordøye" at jeg kanskje må i narkose og hele pakka, og akkurat nå føler jeg meg klar for det meste.

Jeg har engasjert meg fullstendig med nedvask av hus, hagearbeid og har hjulpet med skog- og gjerderydding på pappa og mammas fritidseiendom. Drømte meg bort da vi var der ute forrige helg, om hvor fint det vil bli når alt er ferdig. Det er en stor eiendom med strandlinje. Skikkelig sørlandsperle, som opprinnelig var farfars barndomshjem. Huset er over 100 år nå, og veldig forfallent, så de tenker på å rive og bygge et nytt "Sørlandshus". Pappa sagde ned trær, og vi ryddet. Godt å kjøre seg ut på tunge greiner og motorsagdur.

I jula fortalte tante at fetteren min og kona hans, som begge er året yngre enn meg, hadde begynt å leke med babyplaner. Fikk vite at det er en liten gutt på vei hos de nå. Jeg klarer liksom ikke å føle noen ting rundt det akkurat nå. Hvor mange flere skal liksom få barn på "1-2-3" før det kommer noen hos oss? Tante var for øvrig visst litt skuffet fordi det blir en gutt. Hun har selv bare gutter fra før, og har heller ingen søstre. Hun hadde visst håpet på en jente. Skjønner meg ikke helt på folk som blir skuffet for kjønn på babyen... Jeg vil være så glad hvis jeg kan få et barn i det hele tatt, så har ikke gjort meg så mange tanker om gutt eller jente. Ja ja, da har det ikke blitt til noen jenter i pappas nærmeste slekt siden jeg ble født. Kanskje det ender med en liten (IVF?) jente hos oss.