3 måneder

På mandag var vi på 3 månders kontroll. Lille venn har veier nå 5520gram, er 63,8cm lang og hadde en hodeomkrets på 41,5cm. Tenk så mye han har vokst. Plutselig er mange av bodyene i 62 litt korte i skrittet. Vi koser oss endelig med ammingen, til tross for mye ømhet første halvannen måneder. Det virker som det er nok av melk og han sover nå over på nettene, sett bort fra de to-tre nettene der han har sovet dårlig etter vaksinen han fikk denne uka. Han fikk ikke feber, men fikk vondt i magen og misfornøyd på kvelden. Han har begynt å kose seg med fille og bamse (se bilde under). Fine gutten vår! Ikke minst må vi feire at det denne uka er et år siden han ble unnfanget!!!! Jordmor regnet på det og det tyder på at det skjedde på julebordskvelden vår i fjor. Vi jobber begge for samme arbeidsgiver ;-) Noen på jobben tullet med om vi skulle ta "same prosedure as last year" i år, men jeg holder meg hjemme på julebordkvelden og koser meg med gutten vår så kan mannen gå. Det kommer nye julebord og hver dag og kveld med lille venn er spesiell. Vil ikke gå glipp av noe!

30 år!

På torsdag fylte jeg 30 år. Jeg husker bursdagen min i fjor. Jeg var så lykkelig og gikk rundt med et 5 dager gammelt embryo i magen (om det fortsatt levde da), men bare 7 dager etterpå skjønte jeg at prøverørsforsøket ble mislykket da jeg begynte å blø. Jeg hadde fantasert om å ha en liten baby på 30 års dagen, men tenk slik ble det likevel. Tenker på lille i magen innimellom fortsatt, og at det før lille vennen vår var et bittebittelite embryo der inne som har vært en gutt eller jente. En dag skal jeg fortelle det til gutten vår!

Barnedåp vel overstått

Den 6.november ble vår lille venn døpt. Den nærmeste familien var tilstede, og vi feiret dagen på menighetssenteret etterpå med koldtbord fra en lokal matbedrift og masse gode kaker. Selv laget jeg skumkake med hjemmelaget blå gele. Bestefedrene, og en onkel og en tante var faddere. Han var da bare rett over to måneder da han ble døpt og da alle skulle ha nattverd, så ville han ha pupp. Det ble en ammestund i sakrestiet ;-)

Puppen løs i ammetåka

Så er vi godt inne i ammetåka og det meste av gjøremål utenom foring av lillegutt går litt på en snei. Jeg synes ammestarten var tøff, og nå har jeg lært hva økedøgn er, og har funnet ulike former for førstehjelp mot såre brystknopper. Produksjonen kom godt i gang, og han legger på seg og følger kurven sin perfekt. Jeg er stolt og glad for at jeg klarer å fullamme gutten vår. Denne uka blir han 2 måneder. Forrige uka ble han veid, og har gått fra fødselsvekt på 3190gram til vekt 7 uker senere på 4605gram.

De siste dagene har han også "spist seg opp" på kveldene og sovet over til neste dag. Det innebærer at han forventer pupp kl 17, 18, 19, 20 og 21, og deretter sovner han og våkner mellom kl 05-07 neste morgen. Det er et velkjent fenomen, og setter stor pris på ammehjelpsgruppen på Facebook og Ammehjelpen nettsider. Jeg skulle virkelig lest der før fødsel, for jeg har lært så mye den siste måneden. Anbefaler det til alle førstegangsfødende eller flergangsfødene som ikke fikk til ammingen første gang. Nå tar vi en dag om gangen, og ser hvor lenge vi klarer å holde på.

Etter tøffe barseluker, føler jeg endelig kroppen har hentet seg inn. Jeg tror fortsatt det sitter et sting igjen. Legen så på 6 ukers kontrollen for to uker siden at det var i ferd med å løsne, men det kjennes ut som det er litt igjen av det. Mensen har ikke kommet tilbake, men det er ganske normalt at den er borte så lenge man fullammer. Foreløpig har vi ikke kommet inn i noe normalt samliv. Jeg kjenner jeg gruer meg til å ha sex igjen. Det er trossalt bare 2 måneder siden jeg fødte, men kjenner at vi snart må komme igang igjen. Venter man for lenge, blir det bare enda skumlere. Redd det skal føles mye annerledes enn før og at både mannen og meg selv blir skuffet. Dagene er så travle at disse knipeøvelsene blir litt glemt. Prioriterer heller å øve med lillemann for at han skal følge sin motoriske kurve også ;-)

Skal ikke skrive så sjelden som jeg har gjort i det siste. 6.november skal vi ha barnedåp og da skal jeg komme med referat om bordpynt, kaker og dagen generelt. Når jeg ser på været ute, faller tankene tilbake på høsten i fjor. På denne tida var jeg i gang med Menopur-sprøytene og egguttak var om bare får uker til. Det er rart hvor mye som har skjedd på det året. Så ble det ikke noe prøverørsbarn på oss, og embryo forsvant, men vi fikk en helt unik hjemmelaget gutt som jeg elsker over alt på jord. Livet som mamma er fantastisk, selv om jeg er mye trøtt og ser mindre fjong ut enn jeg pleide ;-)

Fakta jeg gjerne skulle visst før jeg begynte med amming:

Min igangsatte fødsel

Da jeg hadde kostholdsregulert svangerskapsdiabetes ble det bestemt at dersom babyen ikke hadde blitt født til ultralydtermin, så vil jeg bli satt kunstig i gang. De siste ukene før fødselen gikk jeg til modningsakupunktur og stripping. Da fikk jeg også mer informasjon om hvordan igangsetting fungerer. Metoden de bruker på sykehuset der jeg fødte, er ved hjelp av vaginale tabletter.

Jeg håpet i det lengste at fødselen skulle starte av seg selv, men termindagen kom og ingenting hadde skjedd. Jeg hadde fått time til igangsetting, eller induksjon som det kalles på fagspråket, tirsdag 30.august kl 08.40. Jeg våknet lenge før vekkerklokka den morgenen, og hadde grusom mageknip. Hadde vært våken i korte bruddstykker veldig mange ganger den natta, nervøs og stresset. Mannen min hadde fått fri fra jobb for å være med meg, og det var jeg veldig glad for.

Da vi ankom sykehuset kl 08.40, kom vi raskt inn på undersøkelsesrommet. Det var en eldre jordmor og en jordmorstudent som var der. De tok blodtrykket, babyens hjertelyd ble sjekket, urinprøve ble sjekket, og de sjekket livmorhals og åpning. Det var fortsatt bare middels modent med åpning på 2-3 cm, slik jeg også hadde fått greie på ei uke før også. De ordnet med innleggingspapirer, armbånd og jeg kledde meg om til sykehusklær. Jeg fikk tildelt et rom, og fikk beskjed om at en kvinnelig vikargynekolog ville komme i løpet av en times tid. Kl 09.30 kom gynekologen. Hun tok også en undersøkelse av livmorhals og åpning, og den første tabletten ble satt inn. Jeg fikk greie på at de kan sette inn til sammen 8 tablett med 6 timers mellomrom før de eventuelt må gjøre bestemmelse om andre inngrep. Jeg skjønte raskt at det betydde keisersnitt på fredag om ikke noe hadde skjedd før den tid.

Lite skjedde etter første tablett, og neste skulle settes inn rundt kl 16. Jeg måtte ligge flatt i en time etter at tabletten var satt inn, så vi brukte resten av tida til å gå noen runder på sykehuset sammen. Lørdagen før hadde vi også kjøpt en quizbok, så løste litt quiz mens vi ventet. Mannen gikk ut en tur midt på dagen siden det ikke var mat til han på føden, og det var nok også godt å få litt frisk luft. Kl 15.30 kom det ny jordmor på vakt, og vi kjente henne fra tidligere siden hun også er kommunejordmor i vår kommune. Hun ringte gynekolog på vakt, og fikk beskjed om at hun kunne sette neste tablett. Det var ikke noe endring på livmorhals og åpning, og ettermiddagen og kvelden gikk videre som den hadde gjort tidligere. Det kom inn jordmødre og barnepleiere og hilste på, mens jeg lå og merket lite endring. Det ble sjekket hjertelyd på baby og rieaktivitet, og den viste små sammentrekninger i livmor men ikke noe jeg merket tydelig annet enn småmurring.

Da kvelden kom følte jeg meg utslitt etter en natt med lite søvn, og mannen min måtte reise hjem da det ikke er mulig for far å overnatte foruten de to første nettene etter at babyen faktisk er født. Jeg fikk også vite at de ikke ville sette inn en tablett til den kvelden i tilfelle det skulle starte rier midt på natta. Gynekolog på vakt mente det var bedre at jeg fikk sove godt den natta. Jeg spurte om det var mulig å få «noe å sove på» og det skulle jeg få når det nærmet seg midtnatt. Rett før vaktbytte fikk jeg Klyx (klyster) og sovetabletter. Kom meg raskt på do, og tok en lang dusj før jeg tok tablettene. Jeg sovnet godt, men søvnen varte ikke mer enn tre timer da jeg kl 03 våknet brått av sammentrekninger. Jeg begynte å ta tida og fant ut at de kom med 3-5 minutters mellomrom. Da ringte jeg på jordmor, og hun koblet opp maskinen igjen og så tydelig rieaktivitet men ikke kraftig. Hun sa det fortsatt var lenge igjen, og foreslo at jeg skulle få en morfinlignende sprøyte i låret for å få sove godt videre. Jeg sov kanskje ytterligere en time da jeg våknet og følte meg uvel. Gikk på do og kastet opp, men la meg raskt igjen. Ringte mannen midt på natten og fortalte at noe holdt på å skje. Vi avtalte at han skulle komme tidlig neste morgen. Natta ble bare verre og jeg kastet opp ti ganger etter hverandre. Jordmor kom tilfeldigvis inn da jeg satt på en stol foran doen og kastet opp. Hun gikk for å finne mer isvann til meg, og spurte om jeg hadde ringt mannen. Hun sa hun trodde fødselen var i gang snart. Jeg mistenkte at kvalmen mer kom av tablettene eller sprøyta jeg fikk. Jeg orket ikke stort til frokost, og ble glad da mannen kom. Det var jordmorbytte kl 08.30, og jordmor på vakt den natta sa at hun var helt sikker på at når hun kom på vakt igjen torsdag ville jeg ha blitt mamma.

Så var onsdag 31.august godt i gang, og kl 09.30 kom jordmor og jordmorstudenten som skrev meg inn dagen før for å sjekke meg og sette inn ny tablett. Det var litt mer åpning, og maskinen viste rieaktivitet fortsatt med 3-5 minutters mellomrom. Da jeg hadde ligget en time med tablettene hadde sammentrekningene gått til å komme hvert 3 minutt. Da klokken nærmet seg 11, bestemte de seg for å flytte meg over til fødestua. Jeg hadde fått påvist GBS i urin under hele svangerskapet, og skulle få antibiotika under fødsel og måtte få minst to doser med 6 timers mellomrom før aktiv fødsel. Jordmor mente det var lurt å starte med dette siden riene begynte å bli så tette.

På fødestua fikk jeg første dose antibiotika intravenøst i hånda. Jeg skulle også forsøke å spise et par knekkebrød, men apetitten var ikke på topp. Det ble bestemt at jeg skulle få en pose med næring i intravenøst siden jeg hadde kastet opp så mye og strevde med å få i meg mat. Riene kom jevnlig og jeg fikk begynne med litt lystgass. Jeg hadde sagt at jeg i utgangspunktet var skeptisk til epidural og valgte derfor ikke å ønske det heller denne dagen. Jeg synes jeg var koblet opp i all slags ledninger allerede, og så vondt kunne det vel ikke gjøre? Jeg var også skeptisk til morfin eller Fentanyl siden jeg kastet så opp natta før etter å ha fått det. Galne meg gikk inn i en igangsatt fødsel på kun lystgass. Hadde jeg visst…

Mens vi var der kom det inn noen andre fødende på nabofødestua, og studenten flyttet over for å være hos de. Jeg fikk hjelp av mannen og jordmor til å komme meg på toalettet. Vi måtte ha med et helt trillestativ siden jeg fikk intravenøst. Etter en stund ble det innkalt flere jordmødre, og kl 12.30 kom kommunejordmor på vakt og var hos oss. De andre to flyttet over til den andre fødende. Da klokka nærmet seg 13 begynte riene å komme tettere. Hun ringte på gynekolog for å høre om medisineringen, og det ble bestemt at om riene kom hyppigere måtte jeg få neste dose antibiotika tidligere enn 6 timer. Jeg fikk første dose kl 11, og skulle egentlig ikke fått neste før kl 17. De neste to timene er ganske susete for meg, da jeg hadde smertefulle rier hvert minutt og brukte mye lystgass. Det var så ille at jeg ikke klarte å gå på do alene etter kl 13, og det ble derfor satt inn kateter. Jeg vekslet mellom å ligge på ryggen, ligge på siden og stå på kne i senga. Da jeg stod på kne i senga hørte jeg babyens hjertelyd falle ut noen ganger, hørte piping og så rød tekst sprette opp på skjermen. Jeg skjønte at noe ikke var helt bra.

Jeg kjente jeg ble redd, og hørte babyskrik fra nabofødestua. De andre fødende kom inn etter oss og fødte før oss. Kunne det ikke bare vært meg det var så lett for? Her lå jeg med alarmerende lys på skjermen… Plutselig forsvant hjertelyden til babyen, og så kom den tilbake igjen men veldig lav. Hver gang jeg presset skjedde dette.  Jordmor ringte til legen på vakt for å få klarhet i hva som burde gjøres, og på et tidspunkt var det igjen to jordmødre i rommet. Jeg hadde nå full åpning og det ble bestemt at det skulle settes inn en elektrode på babyens hode for å måle aktiviteten hans. Vannet ble tatt i samme slengen, og de sa det var normalt men ikke mye fostervann som kom ut. Elektroden satt ikke godt og datt ut flere ganger. Det ble også bestemt at det måtte stilles ned på lystgass og opp på oksygen for at lille i magen skulle få noe ekstra. Plutselig eskalerte smertene helt da jeg ikke lenger omtrent hadde noe smertestillende.

Akkurat i denne tida var det vaktskifte, og ny jordmor kom på vakt. Det var hun som var med på siste del av aktiv fødsel og tok i mot babyen vår. Fødselslegen ble tilkalt igjen, og mannen min sier han hørte det ble sagt at ambulanse til sentralsykehuset måtte bli klargjort. Jeg er glad jeg ikke hørte det, for da hadde jeg nok blitt enda mer redd. Sykehuset jeg fødte på har ikke nyfødtintensivavdeling, så om babyen trenger mer hjelp enn normalen blir man videresendt til sentralsykehuset som er 10 mil unna. Rommet ble plutselig fullt av helsepersonell av ulik slag, og så kom vakuummaskinen fram... Den durte høyt. Legen tok en blodprøve fra babyens hode som nå var synlig i åpningen. Babyen hadde kommet helt ned i bekkenet, så det var ikke et alternativ med keisersnitt. De visste ikke årsaken til at hjertelyden falt ved pressriene. Legen sa det var viktig at jeg presset på rette tider når han satte i gang med vakuum. Det hele gikk veldig fort derfra. Da babyen kom ut ble han lagt noen få sekunder på magen min, og navlestrengen ble kuttet momentant. Han var blå i ansiktet, og jeg hørte ikke en lyd. Han ble tatt med til et bord i enden av rommet, og jeg fikk ikke sett han mer. Et lite hode med mørkt hår klistret seg fast i hjernen min, men jeg hadde ikke fått sett hvordan ansiktet så ut. Selv om det i journalen stod at han fikk 8 minutter med hjelp på dette bordet, så føltes de minuttene som evigheter. I denne mellomtiden lå jeg med en klump i halsen og skulle «føde» morkaka.

Det viste seg at han hadde navlestrengen to ganger rundt halsen. Uff, det kunne gått så galt… Jeg sprakk ganske mye nedentil da alt måtte skje så fort, og lå en time for å bli sydd. Jeg måtte bedøves på nytt for det tok så lang tid at bedøvelsen begynte å gå ut igjen. I løpet av den timen fikk jeg babyen på magen, men syingen var så vond at jeg måtte ta lystgass og følte meg ganske medtatt og apatisk. Heldigvis fikk vi en stund alene med han alene når alt var over og jeg var sydd sammen, men da var jeg så opprørt at jeg ikke klarte å sanse alt sammen. En ting er jeg glad og overrasket over, er at tross hard medfart av både mor og barn, så fikk vi raskt kommunikasjon og han begynte å suge på brystet den første timen han lå i armene mine.

Jeg er så stolt og glad for at mannen min som har sykehusskrekk ikke gikk ut av rommet under den verste delen av fødselen. Det hadde vært helt forferdelig å skulle vært der alene. Det var godt å vite at han var tilstede, for jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv.

Etterpå gikk det bare slag i slag. Første kvelden ble bli flyttet inn på et familierom der far kan få være med mor og barn i to døgn. De mente at babyen var ganske kald og anbefalte oss å ha han inntil oss i senga. Jeg var livredd for å legge meg på han og fikk nesten ikke blund på øynene. Heldigvis ble han god og varm på den måten. Jeg blødde enda ganske mye, og hadde smerter i underlivet. Da klokka nærmet seg midtnatt og de tok han ut for blodprøver fikk jeg også smertestillende tabletter.

Morgenen etter kom en av legene og sa det måtte sendes flere prøver avgårde siden han fikk for lite oksygen under fødsel, og at de må sjekke at alt er i orden. De kommenterte på at hendene og føttene hans krøllet seg, og jeg begynte momentant å tenke på celebral parese, og skjønte at det var det de også siktet til. Dersom noe var usikkert ville vi bli sendt videre til sentralsykehuset samme dag. Heldigvis ble de prøvene i orden, og de kunne ikke se at det var noe galt med han. I tillegg måtte han stikkes hver fjerde time i 48 timer siden jeg hadde kostholdsregulert svangerskapsdiabetes og GBS. Det gjorde vondt langt inni meg å se alle stikkene på føttene hans. Stakkars lille gutten vår.

I tillegg meldte ikke melka sin ankomst i noen betydning på sykehuset. Han virket sulten, og turnuslegen som kikket på han dagen etter fødsel mente han virket uttørket i huden, og anbefalte at han fikk ekstra næring. Jeg følte meg mislykket, og jordmødrene og barnepleierne ville helst ikke gi han morsmelkerstatning. Han fikk kun erstatning noen få ganger mens vi var på sykehuset. Jeg fikk masse hjelp med ammetrening, og lærte masse om teknikker, men det hjalp ikke så mye når melka ikke kom. Vekta hans gikk ned noen hundre gram, men de sa det var fint innenfor grensene. Den siste dagen vi var på sykehuset ble jeg pumpet, og det viste seg at jeg kun så ut til å ha rundt 5ml og babyer på den alderen trenger rundt 30ml per måltid sa barnepleier. Jeg ble sendt hjem med plan for at jeg neste uka før vi skulle inn på sjekk igjen, skulle gi det jeg hadde samt 25ml NAN etter amming.

Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å være flere dager til ammingen kom i orden, men den dagen mannen min måtte dra hjem satt jeg bare og gråt ustoppelig på sykehuset. Jeg klarte ikke å si hva det var. Tror rett og slett det ble litt for mye for meg med en hard fødsel, stadig nye prøver som måtte tas av babyen vår, samt at mannen min plutselig måtte dra hjem og jeg ble flyttet til et lite enmannsrom og måtte dele bad med noen og det var ekstremt lytt. Sistnevnte var all deles ikke greit, da jeg strevde med å komme meg på do etter fødsel, og hadde mye smerter i underlivet. Man kunne jo ikke sitte og fise og bæsje uten at de ville høre det på naborommet, da badet lå mellom rommene. Mannen min ble fortvilet, og hentet en av jordmødrene. Jeg fikk en lang og god samtale med henne, og hun mente det kunne være en etterreaksjon på at jeg ble så skremt under fødsel. Hun sa jeg kan få en samtale med en av de som var på vakt den dagen, men kjenner at jeg egentlig ikke vil tenke mer på det nå. Vil bare komme videre.

Blodsukkeret hans ble stadig for lavt, og derfor måtte jeg være igjen da mannen dro hjem. De måtte ha minst to fine målinger før jeg fikk dra med lillegutt. Jeg ante at det hadde å gjøre med at han fikk for lite mat av meg. Heldigvis kom det en veldig hyggelig barnepleier på vakt, og hun skjønte at hele opplegget tæret på meg og at jeg hadde problemer med å få melk under sånn et press og stress som det hadde vært. Den kvelden mannen min hadde dratt, sa hun at de skulle gi han riktig dose med morsmelkerstatning og se om det endret på blodsukkeret. Neste ettermiddag fikk vi dra hjem etter to gode blodsukkermålinger!

Etter et par dager hjemme økte melkemengden gradvis fra 5ml, til 10ml, til 35 ml og nå to uker etter fødsel ligger det på 50-65ml per pumping og jeg kan fullamme han slik det er nå. Hvem hadde trodde det på sykehuset da det virket helt tomt? Nå er jeg bare glad for å være hjemme, og glad for å ha fått verdens fineste gutt. Hver gang jeg ser på han blir jeg glad!

Vi har også vært tilbake på sykehuset en tur for å få sjekk hos barnelege, og han kunne ikke se noe unormalt med gutten vår tross en hard fødsel. Hendene og føttene som var unaturlig knyttet første døgnet har blitt helt normale, og han fikk ikke infeksjon som følge av min GBS og heller ikke problemer med blodsukkeret.

Jeg tror det blir en stund før jeg tørr å vurdere å bli gravid igjen. Fødselen skremte meg voldsomt, men jeg har lært masse og jeg ville aldri gått inn i en igangsatt fødsel uten epidural igjen. Jeg er tøff, men «tøffere enn toget» har jeg nå lært at jeg ikke er…

Nå starter barseltida, og det krevende å være mamma med materunder 2-3 ganger per natt. Heldigvis har vi kommet oss ut litt disse vi har hatt sammen som familie. Vi har hatt besøk av nærmeste familie, hatt noen trilleturer og vært på nyfødtfoto. På fredag begynner mannen på jobb igjen, og da starter tilværelsen for lillegutt og meg alene. Det blir en ny og travel epoke! Endelig er vi foreldre etter flere års barneønske!



Tanker rundt nye regler for prøverør

Jeg ble så engasjert og får ikke sove, og måtte derfor skrive et blogginnlegg om noe jeg så på på TV i går. Kjente det stakk skikkelig i meg da jeg så nyhetene i går, og det kom fram at OUS har strammet inn på alder for prøverør fra 41,5 til 38 år. De har valgt å gjøre det fordi flere barnløse ber om hjelp, og da må det "strupes inn" et sted. I tillegg står det en mann på nyhetene og sier at det å få barn ikke er noen menneskerett, og at det blir brukt for mye ressurser på det i samfunnet siden man får dekket en del av dette. Hva vet de om hvilke andre lidelser barnløshet kan føre til på sikt, og hva det kan komme til å koste samfunnet i helseutgifter?

Vi ønsket oss selv barn i flere år før det ordnet seg, og var gjennom et mislykket prøverør kort tid før det plutselig ordnet seg av seg selv. Jeg var da selv "bare i 20 årene" og blant de som man regner har godt tid. Jeg kan si såpass det gikk på psyken å vente... Vente på blodprøver, vente på underlivssjekker og prøver tatt i skrittet, vente på plass i kø for diagnostisk lapraskopi, venter i kø for førstegangssamtale og vente i kø for selve forsøket. Fra jeg tok kontakt med fastlegen til vi hadde gjennomført prøverørsforsøk hadde det gått 15 måneder med venting i offentlige køer og ingenting hadde skjedd på egenhånd på hele den tida. Man har så mye forhåpninger og forventinger, og opplever stadig skuffelser og sorg. Det sliter på ekteskapet, og det sliter på alt som skjer i hverdagen. Da det til og med endte med at vi ikke fikk noen embryo på frys, og det eneste vi fikk satt inn ikke festet seg holdt verden på å rase ytterligere i hodet på meg. 

Man får delvis dekket inntil tre forsøk i Norge, men det er en egenandel på tilsammen 15-16 000kr til behandling for de tilsammen tre forsøkene. Jeg har vært i kontakt med flere som sliter med å finner penger til det. Dette er utgifter til uttak, innsett, nesespray (om man er på lang protokoll), og injeksjoner til rundt kr 500 per stk man må stikke inn i seg selv på spesielle tider, uten noen form for støtte av offentlig helsevesen når man skal gjøre det. Første forsøket vårt kom nesten opp til denne grensen beløpsgrensen, så neste hadde vi ikke trengt å betale så mye for. Neste forsøk var planlagt til februar 2016, for kroppen trengte noen måneder å hvile og noen naturlig sykluser for man får starte opp på nytt. Kroppene våre ordnet i denne mellomtiden alt selv og inni meg bor det en liten gutt som vi skal få treffe om noen få dager til. 

Etter å vært gravid i mange måneder og kjent den komplette lykke over å ha et lite liv inni meg som vokser, kjenner jeg at det føles helt feil at noen står på TV og sier at det ikke er en menneskerett å få barn. For meg kjennes det som halve meningen med livet!

Uke 38+5: Modningsakupunktur og mildere stripping

I dag var jeg inne for ny stripping og modningsakupunktur på sykehuset. Jeg har vært litt spent på hvordan det ligger an siden jeg har hatt en del maserier og kynnere siden forrige stripping. Jeg hadde også to dager med slimete og rødbrun utflod. Det kan ha vært rester etter stripping, men det er også en mulighet for at det var slimproppen. Det kom 38+1-38+2. Undersøkelsen viste at det fortsatt bare 2 cm åpning. Vi møtte en ny jordmor i dag, og hun sa at det ville være rimelig tøft for meg å skulle strippes med to fingre, noe den andre jordmoren gjorde for nesten en uke siden, så i dag løsnet hun derfor bare litt lettere på hinnene og ikke så grundig som hun andre forrige gang.

Modningsakupunkturen gikk også fint. Jeg fikk 8 nåler rundt om på kroppen; 2 i hender, 2 på føttene, 2 på leggene, 1 på magen og 1 på toppen av hodet. Jeg ble søvnig etterpå! Dersom det ikke skjer noe til neste uke, skal jeg på ny behandling neste onsdag. Det ble også målt hjertelyd på babyen med belte rundt magen min, og jeg skulle klikke på sånn en knapp når han beveget seg. Alt virket normalt.

Jeg fikk også masse info om igangsetting. På grunn av kostholdsregulert svangerskapsdiabetes vil jeg settes i gang på termin den 30.august om fødselen ikke har startet. Det blir da med tabletter som skal opp i skjeden. Alt etter hvor moden man er, kan visst dette ta noen dager.


Spennende dager! Klarer ikke helt å slappe av... Tror jeg skulle hatt en sånn akupunkturnål på toppen av hodet hele døgnet...

Vekstestimering og stripping i dag!

På ultralyd for vekstestimering i dag var babyen helt normal i størrelse, eller det vil si at han var 2% mindre enn normalen, men det var så lite avvik at det ikke ble så vurdert. Da har jeg gjort alt rett med blodsukker og kost. Alt stevet i sommer har vært verdt det! Han veier omtrent 3060 gram nå ved 37+6 uker, og vil bli maks 3500-3600 gram ved 40 uker. Ultralydjordmor tror også hodet vil være 36-37cm ved 40 fullgåtte uker.


På grunn av kostholdsregulert svangerskapsdiabetes vil jeg bli igangsatt på termin som er 30.august, om noe ikke skjer før da. De ønsker derfor å gjøre tiltak som kan hjelpe på modningen framover. Jeg må inn til sykehuset for stripping og modningsakupunktur minst en gang i uka framover. Første gang med stripping var i dag. Det gjorde litt vondt, men det var helt overkommelig! Hun løsnet på hinnene rundt babyens hode, og sa hun kunne kjenne hodet hans. Jeg hadde 2 cm åpning i dag, så da er det noe som er på vei til å skje i kroppen. En av fødselslegene mente at jeg burde på ny antibiotikakur siden jeg fortsatt har GBS (streptokokk B) i kroppen, og jeg ble satt på ny medisinkur med annen type enn jeg hadde i uke 13-14. Jeg vil i tillegg til dette også få antibiotika intravenøst under fødsel.


Så er det vel bare å smøre seg videre med mageolje, perineumsolje og brystvortekremer, og smule tålmodighet i dagene og ukene framover!

Braxtons hicks

Jeg har hatt mye Braxton hicks den siste tiden, og har latt alle seksuelle aktiviteter fare forbi siden jeg føler det "trigger" riene. Av og til synes jeg faktisk disse riene er en smule ubehagelige! Håper de gjør nytte for seg!


Dette står på Babyverden om "Braxton hicks":
"Hvis du plutselig kjenner at "magen din blir hard", at stramningene starter øverst og kjennes best der, men slipper fort taket og er smertefrie, er det en Braxton hicks sammentrekkning eller en falsk rie du har hatt. De kan starte når som helst i svangerskapet eller utebli fullstendig. Dette er individuelt, og like normalt."

Innskriving på kvinneklinikken

I dag var vi på innskriving på kvinneklinikken på sykehuset. Det var bare noe formelle saker denne innskrivingen slik at man slipper sånne spørsmål når man er i fødende tilstand, men fikk vite at vi antageligvis får være på det sykehuset vi ønsker. På det store sykehuset i vårt fylke er det visst "ville tilstander" nå. Førstegangsfødende uten problematisk fødsel må ut på dag 3 og flergangsfødende må ut på dag 2. Ingen fedre får sove på der, og man må påberegne seg firemannsrom. På det "lille" sykehuset vi har ønsket å være på, fødes det vanligvis 1-4 hver dag, de har to fødestuer og 8 enerom og gjør det de kan for at man skal få ha far der første natten. Kjenner det frister mer! Sykehuset ligger i Flekkefjord i Vest-Agder, og dette sykehuset er forresten også et av de fire som nettopp ble listet opp i media med mest fornøyde pasienter.Det eneste som gjør meg usikker er at de ikke har barnelege mer enn en dag i uka, og at det ikke er nyfødtintensiv der. Dersom noe mistenkes galt med baby blir man sendt til Kristiansand eller Stavanger.



Jordmor vi snakket med i går sa at de er fornøyd med verdiene på blodsukkeret slik det er nå, jeg men skal komme på en vekstestimering fredag 12.august, og da legges det en plan for eventuell igangsetting. Dersom babyen er veldig stor blir det mulig igangsetting før termin. Kommer han ikke til termin vil det uansett settes i gang på termindato siden jeg har "kostholdsregulert svangerskapsdiabetes" som hun kalte det for. Hun sa også at jeg kunne vurdere om jeg ønsket "å bli strippet" når det nærmer seg termin, men får snakke med lege og jordmor om dette om et par uker til. Synes egentlig det høres skummelt ut at de skal tøye inngangen/utgangen og dra i hinnene på den måten, men vi får se. Jeg er litt mer avslappet etter å ha hatt denne samtalen! Spennende tider framover!

Babyshower

I går var vi invitert til å spise kaker etter dåpen til min venninnes tvillinggutter. Da vi kom dit var det egentlig babyshower for meg som nærmeste venner og familie hadde stelt i stand. Det var så koselig å våkne opp i dag morges med stua full av gaver og ballonger!

Nedtelling til fødsel

I dag var vi hos jordmor. Jeg er nå 35+5 og hun kunne kjenne at hodet har kommet ned i bekkenet. Har mye kynnere for tida. På grunn av min milde svangerskapsdiabetes er jeg nå henvist til vekstkontroll for å sjekke størrelsen på babyen. Er han større enn normalen kan det ende med igangsetting, men på en måte synes jeg det hadde vært greit. Siden det enda er påvist GBS i urin (Streptokokk B) ville jeg syntes det var bedre om vannet tas kontrollert, for da unngår man minimalt sjanse for at babyen blir eksponert for smittefare. Jeg har også fått vite at jeg kommer til å få antibiotika intravenøst i aktiv fødsel pga GBS. Neste uke skal vi på innskriving på kvinneklinikken og så skal jeg på kontroll hos legen. Kanskje vi får time til vekstkontroll i neste uke også???
Det er spennende tider, og for alt vi vet har kanskje babyen kommet til neste helg...

Tankefull kveld

Jeg er litt tankefull i kveld, og merker at jeg blir lett på gråten. Jeg er nå i uke 35 og er jo overlykkelig for at vi venter en liten gutt i slutten av august, men i morgen hadde vi hatt termin med IVF-embryo som ble satt inn i november 2015. Embryo festet seg aldri, og vi fikk ingen på frys. Under en måned etterpå skjedde det et julemirakel helt på egenhånd! Vi vil være evig lykkelig for det, men i kveld kjenner jeg at jeg har lov til å tenke på lille venn som bare ble et få dager gammelt embryo i magen min. Han/hun utviklet seg aldri til å bli vår sønn eller datter. Tror det er viktig å bearbeide dette det, for å kunne bli en god mamma til lille i magen. Vi har snakket ganske lite om det hjemme etter mislykket forsøk siden det ordnet seg så fort naturlig etter det. Hos meg henger "klumpen" i halsen enda der om den måneden som føltes så uendelig lang!

Måling av blodsukker og fokus på mat

Jeg har "falt litt av" skriving på bloggen i det siste. Det har vært mye å ta inn over seg. Jeg måler nå blodsukker minimum 5 ganger per dag, og noen dager oftere om jeg spiser noe uvant mat. Jeg har lært meg hva jeg kan spise og ikke, og har også lært av diabetessykepleier at stress påvirker min kropp i like stor grad som mat. Fastende ligger jeg på mellom 4,6-5,5, men varierer på etter måltidsverdier fra 5,2-9,1. Målet er at man skal holde seg under 7. Får jeg for mange topper og havner for mye i 8-9 må jeg få videre oppfølging og blir det mye over 9 må man på insulin. Jeg lever nå under strengt matregime, og føler meg ganske matlei egentlig. Forsøker å finne på nye retter, og håper at disse nye sunne vanene kan bli med oss etter fødsel også. Diabetessykepleier informerte også om at jeg må ta en ny glukosebelastning tre måneder etter fødsel og at det er 50% risiko for at jeg vil utvikle diabetes type 2. Forsøker å ikke tenke for mye på dette nå. Under to måneder til termin! Jeg teller ned!

Fokus på mat og time hos diabetessykepleier

Førstkommende fredag har jeg fått time hos en diabetessykepleier på sykehuset. Håper jeg skal få noen gode råd om hvordan jeg bør spise framover. Da jeg var hos fastlegen og fikk greie på at jeg hadde 8,2 etter glukosetesting, fikk jeg beskjed om å kutte ned på inntak av karbohydrater og frukt. Det har jeg nå gjort. Da jeg var hos jordmor forrige uke fant hun keton +3 i urinen, som enten kan tyde på at jeg har fått for lite karbohydrater og kroppen er på vei i ketose, ellers er den milde svangerskapsdiabetesen i utvikling. Håper virkelig jeg får noen svar på fredag! Og er skikkelig redd for å måtte stikke meg ørten ganger pr dag med måleapparat. Frykter at jeg må det, men må jo bare venne meg til det.


Bestilte en bok som jeg håper kan gi inspirasjon til matlaging i sommer:

En kropp i endring!

Sommeren 2014 var jeg ulykkelig barnløs og veide 113 kg. Vekten gikk opp for hver måned. Fortvilelsen var stor!


Så tok jeg grep og sommeren 2015 hadde jeg klart å komme ned 19 kg og var da på 94 kg. Fortsatt barnløs, men med masse håp i magen om at jeg hadde nådd målet BMI 30 og godkjent for prøverør.


Etter mislykket prøverør høsten 2015, så skjedde et stort juleunder og vi ble spontant gravide på egenhånd. Sommeren 2016 er jeg lykkelig gravid og blir mamma til en gutt i august. Nå veier jeg 107 kg, og har stor tro på at jeg etter graviditeten skal hente meg inn igjen til klærne jeg kjøpte i fjor høst ;-)

113 kg - 2014

94 kg - 2015

GRAVID 107 kg - 2016

Glukoseintoleranse (pre-diabetes)

Glukosebelastningen i går gikk ikke så bra. I uke 16 hadde jeg 5,2 på fastende og 7,2 etter 2 timer. Denne gangen i uke 28 fikk jeg 4,8 på fastende og 8,2 etter to timer! Fikk et lite sjokk, siden jeg selv synes jeg har vært veldig flink til å holde meg unna søtsaker siden uke 16. Nå blir det kutting av karbohydrater og frukt også.

Så vidt jeg skjønte er man det som kalles glukoseintolerant (mild svangerskapsdiabetes/pre-diabetes)om man er mellom 7,8-9 mmol/l.

Hentet fra www.legeforeningen.no:

1. 7.8 mmol/l: Ikke glukoseintoleranse. Ingen spesiell tiltak men generelle kost og mosjonsråd. Prøven gjentas etter 4-6 uke, eventuelt før hvis siste trimester, ved ny glukosuri
2. 7,8-9 mmol/l: Grundig kost- og mosjonsråd. Prøven gjentas, eller det kan gjøres måltidsrelaterte målinger, etter noen tid som under punkt 1
3. 2-timers verdi 9 mmol/l: Henvises til spesialavdeling. Ofte kan de med 2-timers verdi mellom 9-11 mmol/l følges av primærlege i samarbeid med spesialist. Pasienten læres opp i blodsukkermåling. Behandlingen er også her grundig kost- og mosjonsråd.

Prosessen videre blir at resultatet sendes til sentralsykehuset, og de må ta en vurdering av hva som er best for meg. Kanskje det blir det et annet fødested enn vi har tenkt der de har nyfødtintensiv? Sannsynligvis må jeg inn til vurdering og kostholdsråd på sykehuset i løpet av måneden, sa legen i går. Problemet er bare det at jeg får ikke vært så aktiv som jeg ønsker, for har siste måneden strevd med bekkesmerter. Jeg vet ikke hva som er best... Å gå masse tur for å være snill med blodsukkeret? Eller ta det rolig for å være snill med bekkenet?


Nå vil jeg ta en dag av gangen. Trøtt og utslitt, og spurte legen om å få en sykemelding. Ble 50% sykemeldt for to uker nå, men kjenner meg helt på 0% i energinivået!

Sliten i kroppen

Da er jeg inne i tredje trimester, og er det andre dagen jeg er hjemme med egenmelding. Jeg har de siste 2-3 ukene vært veldig sliten, og har ikke funnet energi til å oppdatere bloggen en gang. Hver eneste dag har jeg hatt synsforstyrrelser og har mye kynnere og verk i mage og skritt når jeg spaserer og kjører bil.

Var til legen på mandag for en uke siden for sjekk, og hun fant ikke ut at det var noe alvorlig, og tror det dreier seg om blodtrykksfall i sammenheng med lettere migrene (vært plaget med migrene før), samt begynnende bekkenløsningssmerter. Fortalte at jeg har vært veldig sliten i det siste og strever med å fungere på jobb. Når jeg skal ut i permisjon skal fire forskjellige mennesker overta mine tjenester, og den siste måneden har jeg hatt opplæring av disse samtidig som at jeg skal fungere på jobb i vanlige oppgaver. Hun sa at jeg kanskje ville føle meg bedre nå som jeg visste at det ikke er noe farlig galt med kroppen. Og at hun synes vi skulle se det an noen uker før jeg eventuelt ble gradert sykemeldt.


Da jeg kom hjem fra jobb på fredag var jeg bare helt motløs. Kjører 4 mil hver dag til jobben i 100% stilling , og hadde kynnere hele fredagen og er mye svimmel og hoven i anklene. Hater å skulle syte og klage for å skulle få en sykemelding, men jeg er snart på grensen til å få en kollaps hvis jeg skal fortsette å presse meg sånn. Sist jeg var hos jordmor for 2-3 uker siden sa hun at jeg burde tenke på å ikke jobbe så mye, men jordmor/lege ser visst ikke likt på disse tingene.

Jeg har time hos legen til glukosetest og kontroll i morgen, og håper å få en sykemelding. Føler meg så utslitt og i går satt jeg bare og gråt her. Føler liksom at man blir sett ned på av samfunnet hvis en ikke klarer å prestere hundre prosent når man er gravid. Skal det være sånn? Jeg ville gjerne gitt fullt om jeg hadde fullt å gi, men dette er et ekstremt etterlengtet barn og slik jeg har det nå er jeg redd lille venn i magen heller ikke har det greit. Når jeg gråter, så banker han hardt i veggene i livmoren. Tenk at han enda er inni meg, og allerede har et så sterkt bånd til meg og kan merke så inderlig når jeg er lei meg og utslitt.

Magen har vokst enormt siste uka!

Er 26+4 i dag! Kjolen er kjøpt på eBay.

Time hos legen neste mandag

Jeg sliter fortsatt med daglige synsforstyrrelser, selv om det ikke har blitt så ille som det var torsdag forrige uke. Merker små prikker og forstyrrelser når jeg sitter og jobber, og merker at det kommer mest når jeg blir stresset - noe jeg ofte føler på for tiden med en del hverdagsstress. Nå har jeg fått time hos legen, og håper de kan ta noen flere blodprøver og sjekker der. Føler meg ikke normal for tida. Gleder meg til sommer og til å kunne slappe av. Trøtt i kroppen!

3D-ultralyd uke 26

I går var vi på 3D-ultralyd hos PåUltra i Kristiansand, og så den lille gutten vår igjen. Det er fortsatt en gutt, og nå er det 200% sikkert. Jeg ser veldig mange likheter med pappaen. Det er helt rart! Det tok lang tid før ultralydjordmor klarte å se kjønnet, for han snudde seg med kroppen min uansett hva jeg foretok meg og lå stort sett med hendene oppi ansiktet eller "koste" med morkaken. Han var er omtrent 910g og 31 cm, og størrelsen er akkurat som den skal. Beinene er fortsatt litt lenger enn gjennomsnittet for babyer, men hun trodde ikke det ville bli en 4-5 kilos baby slik jeg selv var som nyfødt. Det er fint å vite at det er en personlighet inni kroppen min, og at sparkene jeg kjenner er det lille ansiktet som skal være i livet vårt for alltid. Jeg synes det var en fin opplevelse, og ultralydjordmor tok seg god tid. Undersøkelsen kostet kr 1000 og da fikk med 98 digitale bilder.

På vei hjem hentet vi vogna og Tripp Trapp stol. Fikk også hentet lekegrind som vi kjøpte brukt av noen. Snart er alt klart. Kanskje noen synes det er for tidlig, men jeg synes det er greit å ha orden på ting. Vet jo ikke hvordan de neste månedene blir, og vil jo gjerne få handlet på noen gode tilbud slik at vi slipper å kjøpe alt til full pris.

Etter en tøff dag på torsdag, var det godt å få noen bekreftelser på at alt er i orden. Har merket småubehag siste dagene også i synsfeltet, men det kommer mest når jeg stresser.

 

Synsforstyrrelser

Fikk sterke synsforstyrrelser på jobb i går, og har hatt mye smerter i magen/kynnere de siste to ukene. Disse to tingene sammenlagt gjorde meg redd for at jeg har fått svangerskapsforgiftning. Hadde rutinetime hos jordmor på ettermiddagen i går, og var glad for å vite at jeg skulle prate med henne og få en sjekk. Heldigvis gikk synsforstyrrelsene i rykk og napp etter hvert, og jeg kom meg den to mils kjøreturen hjem.

Mannen hadde fått fri for å bli med meg til jordmortimen i går, og da vi kom stusset jeg over at det satt en annen dame og ventet. Forrige gang skrev jordmor ned timen til meg på en gul lapp, men pleier også å få en sms den dagen jeg skal dit. Det fikk jeg ikke i går. Da jordmor kom og ropte opp den andre dama, kikket hun forundret på oss og spurte om vi skulle til henne. Jeg stod ikke på listen hennes. Etter en dag med heftige synsforstyrrelser og stress for å komme seg til henne, var dette ikke noe greit å få høre. Jeg viste henne lappen, og hun sa det måtte ha skjedd en feil i timesystemet. Hun skulle prøve om hun klarte å gi oss en rask time mellom de andre to som skulle inn, så vi måtte bare sitte og vente. Hadde jeg visst det skulle bli sånn, ville jeg ringt legen min tidligere på formiddagen!

Da hun gikk inn med den andre gravide dama begynte jeg å gråte. Heldigvis var det bare meg og mannen på venteværelset da. Helt utslitt og fortsatt i kjørende tilstand med prikker i synsfeltet... Det var jo ikke min feil, for jeg hadde jo fått en lapp. De andre hadde da ikke mer rett til å komme inn dit enn meg??

Heldigvis tok hun oss inn da, etter at vi hadde ventet der nesten en time. Blodtrykk, blodprosent, urinprøve, hjerteslag og symfyse ble sjekket. Det var ingen tegn til svangerskapsforgiftning ut fra prøvene, og hun sa at smertene jeg har kjent tyder på at livmor gjør seg klar til fødsel. Hadde litt lav blodprosent (10,3) og fikk beskjed om å kjøpe noe som heter hemojern. Hun ser ikke noen forklaring på synsforstyrrelsene, men anbefalte meg å være hjemme fra jobb i dag og ringe sykehuset hvis det kommer tilbake i løpet av helga.

Det ble bedre og bedre i løpet av kvelden, og endte i en massiv hodepine. Jeg har hatt migreneanfall før, men dette føltes som ganger tusen. Det var veldig skummelt.

I dag er jeg hjemme og slapper av, og så skal vi på 3D-ultralyd i ettermiddag. Håper dagen i dag blir mye finere og bedre enn den var i går!

Kjedelig e-post fra Babycare

Fikk e-post fra Babycare om at pga. en feil i nettbutikken så har de ikke lenger Schart lekegrinda jeg bestilte i helga, men at vi får tilbud på en annen. Det haster ikke sånn med denne lekegrinda, så da vil jeg heller at vi venter litt. Kanskje det dukker opp en brukt Schardt før vi trenger den.


Kjedelig altså! :-(

Pilotlue fra Klompelompe

Jeg har begynt å strikke lue til lillemann, og det er så gøy. Strikker en i 6-12 mnd, men det går så bra at jeg tror jeg kommer til å begynne på en i 0-3 mnd også!

17.mai-tilbud på Babyshop (25% rabatt) og Babycare (17% rabatt)

Da har vi bestilt hvit Stokke Tripp Trapp stol med newbornsete og del annet tilbehør, Primi Sogni Stellekommode og Schardt lekegrind. Gleder meg masse! Stolen skal vi hente på Babyshop på Sørlandssenteret til uka, mens resten fra Babycare kommer i posten. Snart har vi alt utstyr klart til lille venn!

25 uker

Da har jeg rundet 25 uker, og magen vokser masse for tida. Det er så spennende! Merker en del mer ubehag, og har hatt en del småkramper i mage og underliv siste tida. Blir bra å få en samtale med jordmor til uka. I uka som kommer skal vi også på 3D-ultralyd!

Testing av amme-BH

Jeg har kjøpt amme-BH på eBay og på H&M. De ser nesten like ut, men må si at den fra H&M er hakket bedre. Kan dere se forskjell?

Bruktkjøp

De siste dagene har jeg vært en "hai" på bruktkjøpt på sider på Facebook.


Er skikkelig fornøyd med å ha kjøpt Fisher Price uro for kr 200, og et veldig søtt Memini-sett for kr 500 (halv pris).

 

Babyklær og babyting!

Nå har jeg fått helt dilla! Merker at lysten til å handle vokser i tråd med magen. Jeg gjorde et kjempekupp på salg på Jollyroom den siste uka, og fikk kjøpt masse fine klær og en uglebamse med lysprojektor og musikk.

Vugga er også klar med madrass, vuggekant, vuggehimmel og dyne. Skal for øvrig vaske alt når det nærmer seg, men måtte bare se hvordan det ser ut. Alt innholdet i vugga er kjøpt på Barnas Hus og Kid. Det er kun strekklakenet som blått, resten er hvitt og veldig klassisk og nøytral


Ellers har jeg begynt å kikke på alt vi trenger, og har veldig lyst på Stokke Tripp Trapp med newbornsete.

Vi har kjøpt bilstolen Recaro Privia

Vi har kjøpt bilstolen Recaro Privia. Inkludert isofixbase kom det på kr 2999 på Babybanden. Vi er fornøyd med å ha fått bra stol til den prisen. Denne stolen kom ut som "best i test" av Forbrukerrådet i desember 2015 (les testen her), og jeg bestemte meg tidlig for at jeg ville at vi skulle kjøpe denne. Det er også mulig å skaffe adapter til denne som passer til Emmaljunga Edge Duo. Det finnes ikke egne til Recaro, men både Emmaljunga og Recaro sier at adapterne til Maxicosi fungerer.

Emmaljunga Edge Duo er bestilt!

Da har vi kikket på vogner på Babycare på Slottsquartalet i Kristiansand, og vi endte opp med å bestille en Emmaljunga Edge Duo. Valget falt på svart med chrome understell og de minste lufthjulene. Gleder meg! De ringer når den kommer. Fikk greie på at det er 6-8 ukers levering på mange Emmaljunga-modeller, samt at fabrikken har stengt i hele juli så veldig greit å få ordnet bestillingen!

Tilbakeblikk på 2015

Da jeg bladde rundt til mai på almanakken i går, og så bilde av oss fra 17.mai i fjor, dalte mange tanker tilbake på den tida. Jeg kunne se i ansiktet mitt at jeg hadde det vanskelig, og kjenner at jeg nesten har lyst til å rive bort hele bildet!


Etter mye om og men fikk vi endelig svar på mannens sædprøve i mai i fjor, det etter at han opprinnelig bak min rygg hadde stoppet hele prosessen et par måneder. Han ville ikke utredes, ville ikke ha svar. Da sykehuset endelig ringte meg med beskjed om at de ikke kunne ta utredningen videre på grunn av dette, ble jeg helt knust og fikk et lite sammenbrudd en fredag - midt i arbeidstida! Jeg var fast bestemt på at jeg ville skilles den dagen jeg kjørte hjem fra jobb, og enda tenker jeg på den grufulle følelsen av at øynene bader i tårer. Etter mye om og men gikk mannen motvillig med på å starte prosessen igjen, og vi fikk raskt vite at kvaliteten hans var redusert, noe som tilsa normalt antall sædceller men få som beveget seg raskt og målrettet. Han gikk inn i en "sinnaboble" og skyldte på meg for å ha fått "manndommen" ødelagt. Jeg på min side ble gående å vente på tur til lapraskopi for å finne ut om jeg hadde tette eggledere eller annet som kunne forklare situasjonen vår ytterligere. Ukene gikk og mannen var skeptisk til at jeg skulle i narkose, og den dagen han kjørte meg til sykehuset i juni for undersøkelsen virket det som om han aldri trodde han skulle få se meg igjen... De fant ingen feil med meg, og min diagnose ble uforklarlig kvinnelig infertilitet. Undersøkelsen gikk greit, og har i dag kun noen stingmerker i navlen og nede i venstre side.


Vi ble henvist til fertiltetsklinikken sør i Porsgrunn, og var til førstegangssamtale i september 2015. Også da var mannen helt hysterisk for behandlingen, og stakk fra meg på hotellet vi var på. Heldigvis besinnet han seg og kom tilbake. Etter masse heavy hormoner (nesespray og sprøyter) i oktober, hadde jeg egguttak i begynnelsen av november. I hele prosessen var jeg mest stolt av han da han ble med meg inn på egguttaket. Det var smertefullt og ikke noen fryd, men han var der for meg. Av hele 9 egg, der 7 ble befruktet var det kun et som delte seg som det skulle. Vi fikk satt inn ett embryo, og fikk ingen på frys. Da jeg begynte å blø to uker etterpå var sorgen stort. Forsøket var mislykket, og vi hadde ingen på frys! Alt måtte gjøres på nytt, men først måtte kroppen bli normal!


Jeg ville i gang så fort som mulig, og ny medisinplan skulle settes opp ved mens i desember. Da mensen ikke kom til rett tid i desember, ble jeg fortvilet og lei meg. I tillegg spottet jeg den dagen mensen skulle kommet, men klinikken sa jeg måtte blø ordentlig før det kunne regnes det som første mensdag. Det var bare to dager til de skulle ta ferie på klinikken, og frist for å kunne få medisinstart i januar var senest fredag 18.desember. På onsdagen snakket jeg med min kloke mamma i telefonen, og betrodde fortvilelsen, og hun spurte om jeg hadde tatt en test for det kunne jo være jeg hadde blitt gravid. Den kvelden gikk vi tur i boligfeltet, og jeg lo smått da jeg fortalte mannen hva mamma hadde sagt. Neste morgen tenkte jeg likevel på det igjen, og fant testen jeg hadde igjen etter forsøket i november. Det kom skyggestrek på den. Hjertet banket! Mensen kom heller ikke den dagen, og spottingen stoppet. På vei hjem fra jobb var jeg innom apoteket og kjøpte tre nye tester. På morgenen fredag 18.desember, min siste dag før juleferien, tok jeg hele tre tester og alle var positive! Det var den dagen jeg begynte å tro på mirakler! Det var nok en festeblødning jeg hadde hatt.


Nå er jeg 23 uker på vei med en liten gutt i magen, som sparker og trykker på blæra mi hele tida! Mannen er superstolt, og vil lytte og kjenne mange ganger om dagen. Jeg setter så ufattelig pris på at alt ordnet seg, og er veldig spendt på tida framover. I slutten av måneden skal vi på 3D-ultralyd for å se det lille mirakelet vårt igjen, og så skal vi på fødselsforberedende kurs også nå i mai. Jeg forsøker å fokusere på det positive nå, og håper mannen skal trosse sin sykehusskrekk og være med meg hele veien på fødestua.

22 uker i morgen!

I går var vi hos jordmor, og mannen var med på sånn kontroll for første gang. Hun sjekket blodtrykk, urin, vekta mi, hørte på hjertet og målte symfysen. For første gang var alt helt normalt! Lettet og glad! Har litt vondt i ryggen, men håper ikke det skal bli verre. Det virket som at det ikke skremte mannen så heller dette møtet!


Gleder meg til tida framover. Magen vokser og vokser! :)

Emmaljunga - hønsegjødsel!

Mannen kjøpte Emmaljunga før helga ;-)
Ille at barnevognene heter det samme som hønsegjødsel... Men nå er i alle fall hekk og busker gjødslet for i vår.

Lengde og vekt?

Mamma har gitt meg min oversikt over lenge og vekt de første leveårene. Lurer på om gutten vår vil ligne på meg i størrelsen?

Halvveis!

Så har allerede uke 20 kommet. Denne tiden har gått fort. Håper på gode dager framover!

Strikkebukser til "Lillemann"

Jeg kom over ei på nettet som strikker og selger de fineste buksene. Bestilte en lyseblå, og gleder meg til den kommer i posten.