Tilbake til normalen etter mislykket forsøk

Over en uke gikk, før jeg klarte å ha en tårefri dag, og fortsatt gråter jeg inni meg. Hverdagen går videre, og snart er det juleforberedelser. Blødningene er over, og jeg er spendt på om syklusen min normaliserer seg og om mensen kommer til rett tid. Jeg skal ringe inn neste mens til klinikken, så håper det ikke går så ut av normalen.

Det har vært vanskelig å finne tilbake til normalen på alle måter. Det har føltes rart å ikke være intim med mannen min på over en måned. Det har liksom ikke skjedd siden vi ble sammen, at vi ikke har vært seksuelle med hverandre på så lang tid... Det er nok tøft for han også, det å ha en kone som ikke har "fungert som normalt." Nå kan vi liksom prøve vanlig igjen den neste måneden, men jeg har ikke så store forventninger om at noe skal skje. Når resultatet ble så dårlig av befruktning på glass, så ser jeg ikke for meg at det bare skjer naturlig nå. I så fall tror jeg det må være et under!

Alle spør hva jeg ønsker meg til jul, og det er jo hyggelig. Aller helst har jeg lyst til å skrike at jeg KUN ØNSKER MEG EN TING, og det vet jeg at jeg ikke får. Men, jeg skal ikke være bitter og lei i jula, så kanskje jeg bare skal si at jeg ønsker meg denne:

Neste uttak i februar 2016

På torsdag takket vi ja til neste forsøk med uttak i februar. Det føles trist og rart å skulle snakke med sykehuset om det, når vi egentlig skulle hatt et liv i magen fortsatt. Vi må bare forsøke å komme videre.

Jeg veide meg i dag for første gang etter hele medisinprosessen, og har gått opp 2,2 kg. Det vil si at min BMI nå er på 30,6. Nå er det snart jul og alt! Jeg må bare skjerpe meg! Jeg hadde håpet at jeg skulle ha BMI på under 30 før neste forsøk. Det er faktisk ikke så mange kiloene jeg må ned da. Kanskje 5 kilo? Jeg må regne på det en dag snart.

MEN, nå er det helg. I går hadde vi faktisk et glass vin. Kan ikke slutte å leve, og jeg har ikke sovet så godt på mange måneder. Siste uka har vært preget av dårlig søvn, og mørke poser under øynene. Vil ikke gå rundt å se ut som et "levende lik" selv om det nesten er slik jeg har følt meg i det siste.

Mislykket IVF-forsøk

Midt på dagen på mandag, rugedag 11, startet jeg å spotte (lyserosa/brun utflod). Jeg håpet det bare var en naturlig liten utflod, og at det fortsatt var liv der inne. Håpet begynte å dale... Jeg bestemte meg for å ta en test tirsdags morgen, to dager før jeg egentlig skulle ta testen.

Natt til tirsdag våknet jeg med sterke menssmerter, og jeg stod opp kl 04. Da hadde det blitt rødt blod og masse. Tok en test på morgensida og den var negativ. Tårene trillet, og jeg sov ikke mer den natta...

Jeg var i kontakt med sykehuset, og de sa at det 99% sikkert ikke har gått når testen var negativ på da 12 og jeg blør rødt blod. Jeg kunne velge om jeg ville fortsette med Lutinus for sikkerhetsskyld, men stoppet med det i dag siden blødningene er veldig sterke nå. Jeg ser ingen vits i å fortsette med det da.

Vi fikk tilbud om oppstart til nytt forsøk rett over nyåret. Spray- og sprøytestart i januar, og uttak i starten av februar, så sant kroppen min har normalisert seg. Vi har bestemt oss for å takke ja til det! Jeg må da ringe inn neste mens, som vil bli omtrent 15.desember. Det blir samme medisiner, men Menopur økes fra 150 til 187,5 pr dose. Gruer meg litt til dette, siden jeg følte meg stinn nok i magen forrige gang. Hun fortalte at jeg hadde relativt høy AMH (eggreserver), og at det ikke skulle være noe fare med det!

Hele gårsdagen gikk med i skuffelse og tårene. Vi var lei oss, og de nærmeste fikk også vite om det som hadde skjedd. Det er like greit at de som har visst det får vite hva som har skjedd. Det er tunge dager! Jeg er på jobb, men føler en blanding av frustrasjon, sinne og tap av livsglede. Nå prøver jeg bare å se fram til oppstart av nytt forsøk. Så ble det ikke vår tur til å møte lille "Duppe" i magen, som bare ble et noen dager gammelt embryo... Det må være lov å sørge over det!

3 dager igjen til testdag!

Da er det 3 dager igjen til jeg skal teste. Jeg er så utrolig nervøs for denne uka, og føler at resultatet enten vil føles som "himmel eller helvete..." Jeg har nå ruget i 11 dager, og hvis embryoet fortsatt lever så er det nå 13 dager. Det vil være 0,5-1mm denne uka. Det er rart å tenke på at en slik liten levende skapning, skal finnes inne i kroppen min. Jeg kan ikke tro det liksom!

Ellers føler jeg ikke noe særlig symptomer, men det kan gjerne bare være progresterontablettene (Lutinus) som overskygger mine vanlige hormoner på denne tida i syklusen. Det eneste jeg har merket er at magen er mer oppblåst, jeg er litt mer trangere i skjeden ved tablettinnsett, og føler meg mer irritert for småting. Men igjen, det kan bare være "mens i anmarsj" også :-( Jeg prøver å ikke skape for mye forventinger, men det er ikke lett!

For noen dager siden fikk jeg vite at ei av venninnene mine venter barn for første gang til sommeren, og attpåtil eneggede tvillinger. Litt småsjalu blir jeg, siden vi har prøvd så lenge. Samtidig så hadde det jo vært så koselig om vi også hadde fått barn et par måneder etterpå. Tenk så mye gøy vi kunne hatt det da! :-) Dessuten vet jeg at hun på grunn av spesielle omstendigheter vil havne inn under risikosvangerskap, så det har sikkert vært en skummel avgjørelse å ta om graviditetsønske. Alle har sitt å stri med! Hun vet ikke at vi har gått gjennom en prøverørsprosess i høst, og at vi er der vi er på en måte! Jeg har prøvd å begrense antall personer som vet det, slik at jeg ikke skal få så mange "sadfaces" hvis det ikke går vår vei. En dag skal jeg fortelle det til noen flere, når jeg har fått det litt på avstand og forhåpentligvis har blitt mamma!

*HÅP*

Tilbake på jobb igjen!

Denne uka begynner jeg å jobbe 50% igjen, og det tror jeg blir bra. I helga hadde jeg mye bivirkninger av Lutinusen og fikk til og med elveblest. Søndags morgen startet med at jeg våknet av livmoraktige kramper i magen. Jeg forsøkte å gå på toalettet, men klarte ikke å gjøre noe fordi smertene var så sterke. Tårene trillet og det var like før jeg måtte be mannen om å ringe legevakten. I forkant av det har jeg jo mer eller mindre hatt småvondt etter uttak og innsett tidligere i uka. De ekstreme smertene på søndag varte i underkant av to timer, og det rare er at jeg nesten ikke har kjent noe ubehag etter det. Har jo lest om folk som beskriver festesmerter, men synes det var litt tidlig bare 5 dager etter befruktning. Det er spennende dager vi går inn i! Og i dag fyller jeg til og med 29 år! I fjor på bursdagen min skrev jeg at jeg håpet lykken ville være større den 10.november 2015. Det er den jo på en måte, for jeg har jo et lite liv inni meg. Så håper jeg bare det fester seg og gror videre, så jeg får en ekstra hektisk feiring av 30 års dagen til neste år!

Utviklingen stoppet på embryo nummer to *trist*

De ringte fra sykehuset igjen i dag, og fortalte at utviklingen på embryo nummer to hadde stoppet opp. Det ble da ikke noe til frys i dette forsøket. Da jeg hadde lagt på telefonen, begynte jeg å gråte. Det er trist å vite at det var et lite liv, men som ikke var liv laga nok til å utvikle seg videre. Av hele 9 egg ble det kun 1 som kunne brukes. Nå setter vi all vår lit til lille "Duppe" i magen som forhåpentligvis har blitt 8-delt i dag!

Egginnsett

Vi møtte på klinikken kl 13.15, og gikk gjennom samme prosessen med venterommene, slusen, avkledning og behandlingsrom. De fortalte at det ikke hadde blitt noe mer utvikling på de 7 eggene fra i går, men at det fortsatt var liv i to stykker. IVF-embryoet hadde nå blitt firedelt og så helt perfekt ut. ICSI-embryoet hadde blitt femdelt, og det er et lite avvik men det kan hente seg inn igjen. Avgjørelsen ble derfor at vi fikk IVF-embryoet satt inn, og utviklingen på det andre skulle vurderes til frys dagen etter.

Innsettingen gjorde ikke vondt, men måtte ha full blære så følte meg litt sprengt. Det ble satt et kateter opp i livmor. Det lille nystartede livet ble sprøytet inn i meg ved hjelp av ultralydassistanse utenpå magen. Det var helt rart å reise seg etterpå, og vite at det var et lite liv inni meg. Dette som jeg har lengtet så etter! Innsettingen gikk veldig fort.

Etter innsett hadde vi samtale med en hyggelig sykepleier, som må være en av de eldste i faget. Det var fint å prat med henne. Vi snakket om tiden framover, og bruk av progresteronstøtten Lutinus som jeg må ta i vagitorieform tre ganger om dagen de neste 14 dagene.

Da vi kjørte hjemover smilte jeg på ordentlig for første gang på lenge. Håper lykken ikke bare vil bare i 14 dager... Lille "Duppe" må feste seg i magen!

Resultat av befruktningen

Jeg har vært et nervevrak i hele dag, og var veldig glad da de endelig ringte fra sykehuset. Av de 9 eggene var det foreløpig bare tegn til utvikling på 2 stykker (1 IVF-befruktet og 1 ICSI-befruktet). De andre 7 skulle få lov å ligge til torsdag, for å se om det hadde skjedd noe mer. Eggene var delt i to, og 5 stykker hadde blitt befruktet med ICSI-metoden og de andre 4 stykkene med vanlig IVF. Da er det bare å ha is i magen, og håpe på at noe fortsatt lever til i morgen!

Hva er forskjell på IVF og ICSI?
Ved IVF blir egget lag i en skål, sammen med en mengde sædceller. Sædcellene vil ta trenge naturlig inn i egget.
Ved ICSI får egget sprøytet inn en sædcelle i seg.

Egguttak

Jeg skulle møte til egguttak tirsdag morgen kl 09.00. Med mye nerver i kroppen, reiste vi inn dagen før og overnattet på et ærverdig og flott hotell i byen. Jeg sovnet faktisk ganske tidlig, og hadde skikkelig eggløsningsmurring på kvelden.

Neste morgen startet med frokost. Det var litt kjedelig å bare kunne spise yoghurt når det var så mye deilig på bordet på hotellet. Hjertet banket så at det så vidt var mulig å få svelget unna, og jeg følte yoghurten vokste i munnen. Etter maten gikk vi en tur for å så litt luft i sentrum. Jeg forundret meg over den ulike byggestilen, og kom fram til at det på et tidspunkt må ha vært en bybrann i Porsgrunn siden deler av bygningene virker nyere og i mur og så er noe gammel trehusbebyggelse.

Mannen "gjorde jobben" sin på hotellet før vi reiste opp de to minuttene bilturen til sykehuset tok. Vi kom inn døra noen minutter før kl 09.00, og jeg fikk utlevert en liten pose med forskjellige tabletter. Disse skulle jeg ta en halvtime før egguttak, og selve uttaket skulle gjøres kl 09.30. Vi var innom laboratoriet for å levere sædprøven til mannen, og måtte godkjenne at merkingen ble rett.

Etter at tablettene var tatt, kom vi videre til et mindre venterom lenger inne i ganga. Der måtte vi låse inn veske og verdisaker i et skap. Etter en liten stund til, kom det en sykepleier og hentet oss. Vi skulle inn i en sluse og måtte ta av oss skoene i ganga. Videre kom vi inn i et rom, der jeg skulle ta av truser og bukser bak et forheng, samt finne et stort dukaktig klede som jeg tok rundt livet. Mannen min lovet å være med meg hele veien, og da vi stod der var jeg ufattelig glad at han var med.

Videre gikk vi inn i behandlingsrommet. Der var legen og to sykepleiere, samt at det var åpent til et bakrom der embryologene satt klare til å lete etter egg. Den ene sykepleieren satt inn veneflon i armen min med morfin, mens legen satt lokalbedøvelse i skjeden. Lokalbedøvelsen i skjeden var det verste jeg har kjent av smerter. Det gjorde så vondt! Etterpå ble alt mye bedre. Jeg ble susen på morfin og bedøvet i underlivet, og kunne bare ligge å kikke på to forskjellige skjermer mens de jobbet med meg. På den ene skjermen så jeg at legen punkterte eggposene med en lang nål/støvsuger som ble stukket inn via skjeden. Jeg kunne på en måte kjenne at det var en nål der inne, men det var mer ubehagelig enn vondt. På den andre skjermen kunne jeg følge med på at embryologene lette etter egg.

Jeg hadde omtrent 20 eggposer, og 6 av posene hadde blitt punktert og fortsatt hadde det ikke kommet ut noen egg. Jeg begynte å bli fortvilet, og kjente tårene i øynene. Jeg kikket på mannen min, og så at han virket svett og blek. Endelig fant de egg!!! Til slutt ble det hentet ut 9 egg. Hele prosessen tok omtrent et kvarter. Jeg fikk legge meg på en seng, og sykepleier og lege trillet meg ut. De trillet meg ut til et rom der jeg kunne hvile og ta på meg klærne mine. Jeg fikk også et bind, for det kunne bli litt blod de første timene. Da vi reiste derfra følte jeg meg sliten og trett. Vi kjørte ut til et fint hotell i Langesund, der vi hadde bestemt oss for å være i ventetiden. Omtrent klokka 12 dagen etter skulle de ringe oss, for å fortelle hvordan det hadde gått med befruktningsprosessen.

Ovitrelle satt - 36 timer til egguttak!

Da er Ovitrelle satt, og kroppen begynner å gjøre seg klar til eggløsning innen 36 timer. Det var litt skummelt å skulle montere kanyle på Ovitrellepennen, siden det kun fulgte med en kanyle. Det var ikke rom for å gjøre noen feil. Jeg er lettet over at det gikk så bra! Hele egguttaket hadde jo blitt spolert om jeg hadde gjort en feil her. Vi "IVF-damer" må jammen meg gjennom mye nervepirrende oppgaver som må takles på selvstendig vis!

Nå er det nedtelling til egguttak på tirsdags morgen.
*GRUGLEDER* meg!!!
Magen er oppblåst og jeg er sliten av bivirkninger, så det blir bra å få det overstått.